Bernt Torvild Oftestad

106

Menneskerettighetenes politiske antropologi

De fleste vil holde fast ved menneskerettighetene. Men når det skal trekkes konsekvenser av dem, skilles veiene.

Publisert: 13. jun 2017

Kort før FN vedtok Erklæringen om menneskets universelle rettigheter (1948), arrangerte Unesco et symposium for å drøfte problemer knyttet til ideen om menneskerettighetenes universalitet. Man var samstemt om rettighetene  - etter ordlyden.  Om deres begrunnelse var det ingen enighet. Men det hindret ikke at i den vestlige verden ble etter hvert en bestemt ideologisk begrunnelse helt dominerende: Formålet med menneskerettighetene er fremfor alt å sikre individets frihet og integritet i forhold til statsmakt, religiøse og andre autoriteter, dominante kulturtradisjoner og konvensjoner. Men like viktig var frihet fra naturens makt over våre liv. Her formuleres en antropologi som forutsetter at mennesket har en unik verdi fremfor alt annet biologisk liv i kosmos. Denne troen har selvsagt møtt den prinsipielle motforestilling at det ikke gis noe i eller ved mennesket, i kosmos eller i natur- og kulturhistorien som kan begrunne at menneske har en særegen verdi. Denne skepsis reflekterer et (såkalt) naturvitenskapelig virkelighetssyn: Naturen har ikke noe som helst formål eller siste mening, verken "verdier" eller etiske dimensjoner.                                           

Den moderne sekularistiske tro på menneskeverdet, konkretisert i menneskerettighetene, er et forsøk på å supplere den naturvitenskapelige verdinihilisme med en form for idealisme. Det skal redde menneskets verdi og motivere en bestemt politisk   styring av samfunnsutviklingen. Problemet er bare hvordan et slikt supplement skal begrunnes. Løsningen er å forankre det i mennesket selv, dvs. i dets (selv)bevisste jeg. Dets refleksjon og tekning. For dette jeg er ikke betinget av naturprosessene. Det er tvert imot slik at den vitenskapelige erkjennelse av naturen er betinget av jegets kapasitet til å gi naturen en rasjonal struktur (naturlover). I så hensende er jeget fritt og kan fremtre med myndighet. Et slikt syn anses ikke å være i strid med en fornuftig naturvitenskaplig oppfatning av virkeligheten. For i naturen kjemper alle mot alle for å sikre sin egen overlevelse. Også mennesket søker å overleve. Her er roten til den moderne politiske antropologi som ligger bak menneskerettighetene.

Mennesket søker ikke bare overlevelse, men et «lykkelig liv» i selvrealisering og behovstilfredstillelse. Det er mulig ved herredømme over og bruk av naturvirkeligheten, noe mennesket altså skal ha rett til ut fra dets vilkår i naturen og dets egne naturlige behov. Denne retten må ikke hindres, krenkes eller oppheves. Det bør være styringsmålet for statlig lovgivning for og administrasjon av samfunnet. Sosial frihet fra tvingende fordommer, autoriteter i kulturen og frihet fra naturens tvang og dessuten økonomiske frihet til å sikre materielle forutsetninger for lykkelig selvrealisering. Dette er overordnede styringsmål. Og dette anses som en «naturlig» og fornuftig politikk, frigjort fra enhver religiøs og/eller metafysisk begrunnelse.

Denne politiske antropologien har en alvorlig svakhet. For den makter egentlig ikke å komme til rette med det menneskelige, at det menneskelige fremtrer ved kroppslig og biologiske naturvirkelighet. Det humane er også kropp. Vi er også biologisk natur. Og vi observerer og sanser hverandre nettopp på grunn av vår kroppslighet. I den moderne antropologien er det i jegets refleksjon og erkjennelse, ja i dets bevissthetsliv overhodet at det egentlig humane er å finne. Men hvordan ser man da på menneskets naturlige kroppslighet? Det bevisste jeg skal ha herredømme over kroppen det er knyttet til, for den skal tjene jegets selvrealisering og lykke. Ut over dette formål har den ingen verdi.             

Bruk av menneskerettighetene, som er ledet av denne ideologien, møter oss gjerne på denne måten: Det fullgyldige menneske er bevisst, reflekterende og "fornuftig" og kan gjøre seg gjeldende nettopp som det. Det har rett til et liv i frihet og til å ha myndighet over seg selv. Denne retten svekkes jo mer mennesket fremtrer som bare natur, dvs. med manglende tenkeevne og kraft til fornuftig ytring. Jo nærmere det komme det å være bare natur, jo svakere vern mot å bli underlagt andres livsformål. Å sterilisere, abortere etc. mennesker med et slikt liv blir egentlig ingen krenkelse, men en fornuftig og naturlig realisering av den moderne humanitet. Å krenke eventuelt drepe menneskelig liv som bare er natur, er da ikke bare en rettighet, men det ypperste uttrykk for virkeliggjøring av en rett og autentisk humanitet.

Også det ufødte menneske har rett til liv - fra unnfangelsen av. I denne sats kommer det grunnleggende i katolsk tolkning av menneskerettighetene frem. Bak ligger en helt annen prinsipiell oppfatning av forholdet mellom sjel og kropp. Og et annet syn på humanitetens forankring teologisk og metafysisk.  Menneskekroppen er skapt av Gud. Gud ble menneske i Kristus ved å ta opp seg det kroppslig-menneskelige. Han sto legemlig opp av graven. Den troendes kropp er et tempel for Den hellige ånd. Menneskeligheten er gitt av Skaperen. Og vi kan erkjenne den som realitet i den ytre sosiale og biologiske verden. Menneskelighet er ikke en merkelapp vi selv setter på en art av pattedyrene.  


5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Hallvard Thomas Hole

29 innlegg  237 kommentarer

Jakten på menneskeverdet og menneskerettighetene

Publisert over 2 år siden

Takk for innlegg. Jeg har egentlig skrevet et separat innlegg, men jeg legger det som et innspill i debatten her:

I kjølvannet av diskusjonene om Downs syndrom fikk vi en debatt om menneskeverdet og den tilhørende debatten om menneskerettigheter. Alle forslag til hva menneskeverdet er bygget på, og da eventuelt hvilke rettigheter det har, koker i grunnen ned til en debatt om hva eller hvem mennesket er. Her avsløres samtidig de vidt forskjellige tilnærminger og ståsteder vi har. Noen er kristne, noen er humanister, andre igjen er transhumanister. Noen er materialister, mens andre synes å gå helt over i den metafysiske eller åndelige sfæren igjen, når de omtaler mennesket som mysterium. G. Rieber-Mohn peker på noe viktig, at tanken om menneskeverdet springer ut av kristen tro og tanke. B. Oftestad tar stafettpinnen videre og skriver om hvordan kroppsligheten tolkes i kristendommen. Det innebærer et motstykke til den moderne tolkning av mennesket som det selvbevisste Jeg, som neglisjerer kroppen. Jeg vil legge til at å snakke om menneskeverd som noe reelt faktisk fordrer et kristent verdenbilde, og at det er menneskets åndelige substans, sjelen, som er grunnlaget for menneskeverdet.

For alle som jakter på menneskeverdet synes å være enige om en ting: Hvis menneskeverdet og tilhørende menneskerettigheter skal være reelle, så må de også ha et reelt fundament i verden. Det må være noe realistisk. Noe konkret. For enkelte synes menneskets sårbarhet å være dette konkrete; men det er lite substansielt. Det er en kvalitet ved mennesket, men det er ikke mennesket i seg selv. Andre hevder at egeninteresser er dette konkrete, som f.eks. egeninteressen i det å ikke måtte lide. Men også dette er lite konkret; det er kun noe ved mennesket, men det er ikke mennesket i seg selv. Andre igjen synes å flykte inn i det metafysiske ved å si at mennesket er et mysterium. Også det er lite konkret. Å si at mennesket ikke kan forklares bringer ingenting eller lite til forståelsen av mennesket. Det er intellektuell latskap. Tross alt; alle synes vi å jage etter konkrete holdepunkter. De som vil holde fast på menneskeverdet og menneskerettighetene må i hvert fall det.

I denne diskusjonen har kristendommen det beste og mest konsistente forslaget, både til hvem mennesket er i seg selv, og derav til hvilken verdighet og hvilke rettigheter det har. Dette forslaget er sjelen - altså menneskets åndelige substans. Sjelen er nettopp det, en substans, et concretum, en reell byggekloss i mennesket. Selv om den er forenet med kroppen forblir den en selvstendig åndelig substans.

Hvorfor trenger vi å anføre at mennesket også er en åndelig substans og ikke en materiell substans? Et rent materialistisk bilde gir ikke bare en ufullstending og uadekvat beskrivelse av mennesket, det dekonstruerer mennesket og skyggelegger det. Ren materialisme leder mennesket bort fra mennesket. I en rent materialistisk verden gjelder kun det som kan telles, måles og veies. Kun kvantitet og kvalitet gjelder, og en slik verdensanskuelse evner ikke å legge til grunn verken likhet i verdi eller rettigheter som noe individuelt og menneskelig.
I den grad materialismen tar for seg menneskeverd og -rettigheter er det kun som tankekonstruksjoner abstraherte fra materien, og de er ikke basert på virkeligheten. Forskjellige ansamlinger av materier er aldri like hverandre. De kan være ganske like hverandre, til og med ha samme kvantitet og kvalitet, men også da er det forskjeller både på grunn av indre og ytre påvirkning (et eksempel kan være eneggede tvillinger, eller klonet genmatriale). Selv om man kan anføre at mennesker ligner på hverandre, så er de ulike, og som materie vil de alltid ha forskjellig kvalitet og kvantitet. Noen vil da ta konsekvensene av det og si at den materien som er av dårlig kvalitet kan forkastes. Foreløpig synes de bare å fokusere på abort og aktiv dødshjelp, men også dødsstraff burde tas i betraktning av dem.

Likevel synes enkelte av materialistene å ha et lite fnugg av anstendighet igjen, og setter visse grenser for seg selv. For å legitimere sine standpunkter må de da bygge disse tankekonstruksjonene. Et eksempel på en slik konstruksjon er å legge egeninteressen til grunn for menneskerettigheter. Det begynner visstnok når mennesket begynner å føle smerte, og dermed har en egeninteresse av ikke å føle smerte. Senere er det bevisstheten som leder materien til et "høyere" nivå. Dette er kun en illusatorisk konstruksjon for å dekke til materialismens brutalitetet. Det bringer intet nytt til forståelsen av mennesket å si at det kan føle smerte og at det ikke ønsker føle smerte, og enda mindre sier det noe om hvem mennesket er som reell substans. Materialismen er et lukket system og avslører seg selv når den forsøker å bringe kvalitet og kvantitet inn i forståelsen av hvem mennesket er: maksimert eller minimert lykke. Det sier intet verken om hvem mennesket er, dets verdighet, menneskeverdet eller menneskerettighetene. I materialismen kan det ikke legges til grunn noen åndelig substans, det er utenfor dens rekkevidder, og derfor er den i sin ytterste konsekvens hindret i å oppdage hvem mennesket er. En datter med Downs syndrom, en far som er morder, den alvorlig syke moren, sønnen med dysleksi; de er alle bare dårlig materie. Men til og med en slik verdisetting er inkonsekvent, fordi materie er kun materie, det kan ikke kategoriseres som god eller dårlig. Materialistene selv er inkonsekvente når de prøver å sette verdi på materien ut fra sine subjektive oppfatninger om rett og galt.

Materialismen er ute av stand til å si noe om menneskeverdet, og ethvert forsøk faller på sin egen urimelighet. Materie er kun materie, verken mer eller mindre. Om det er død eller levende materie har ingenting å si. Om det er ubevisst eller selvbevisst materie gjør ingen forskjell. Det levende går med tiden over i død materie, og den selvbevisste materien blir igjen ubevisst. Det materialistiske synet fordrer at alt bare er en stor materie som forandrer seg og går gjennom forskjellige tilstander. Mennesket er ikke et invidid, det er ikke person, det er kun en tilstand materien befinner seg i og som gjør den selvbevisst. At denne materien blir ubevisst igjen understreker poenget - mennesket er kun materie, og det kan ikke tillegges noen egenverdi foruten det det har i kraft av å være materie på lik linje med steinen på jordet eller strået som vaier i vinden.

Kristendommen derimot sier noe om hvem mennesket er, og gir som nevnt et concretum, noe som forteller oss om menneskeverdet: sjelen - menneskets åndelige substans. Sjelen som åndelig byggekloss gir oss grunnlag for å betrakte mennesket som helhet. Som åndelig byggekloss og substans gir den oss dessuten grunnlag for å betrakte menneskers verdighet og like rettigheter. Menneskets åndelige substans er i motsetning til menneskets materielle substans ikke målbar. Den er ikke underlagt de samme naturlovene som materien, nettopp fordi den er åndelig. Kun kristendommen postulerer dessuten at sjelen er individuell substans, at den er skapt av Gud, i hans bilde, og at dette  er kilden til menneskets verdighet. Sjelen gir oss grunnlag til å snakke om hele mennesket som person, som bilde på Gud, og derav også om kroppens verdighet og gudlikhet.

4 liker  
Kommentar #2

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Hallvard Thomas Hole. Gå til den siterte teksten.
Kristendommen derimot sier noe om hvem mennesket er, og gir som nevnt et concretum, noe som forteller oss om menneskeverdet: sjelen - menneskets åndelige substans. Sjelen som åndelig byggekloss gir oss grunnlag for å betrakte mennesket som helhet. Som åndelig byggekloss og substans gir den oss dessuten grunnlag for å betrakte menneskers verdighet og like rettigheter. Menneskets åndelige substans er i motsetning til menneskets materielle substans ikke målbar. Den er ikke underlagt de samme naturlovene som materien, nettopp fordi den er åndelig. Kun kristendommen postulerer dessuten at sjelen er individuell substans, at den er skapt av Gud, i hans bilde, og at dette  er kilden til menneskets verdighet. Sjelen gir oss grunnlag til å snakke om hele mennesket som person, som bilde på Gud, og derav også om kroppens verdighet og gudlikhet.

Her har Kleven skrevet mye bra. Jeg ble full av beundring. Menneskerettighetene er den vestlige verdens svar på utfordringene som bragte verden krig og elendighet frem til 1945. Internasjonal politikk fikk et tidsskille i menneskesynet manifestert i dette årstallet. Her ble det tatt på alvor det man sa mange ganger senere; aldri mer krig, aldri mer 9. april. Dette ble en rettesnor. 

Selvfølgelig ble utformingen av MR preget av at det stort sett var den siviliserte vestlige verden som bidro til at de ble skrevet. Kristendommen sto i sentrum for de fleste politikere på den tiden, og slik ble det relativt enkelt å opprette Israel som en oppfyllelse av Landløftene. Overfor resten av verden som var mindre utviklet og ikke alltid selvstendige stater ble dette med tiden en fremmed tankegang som de i varierende grad forsøkte å strekke seg etter. Materialistiske religioner har med skiftende intensitet forsøkt å slutte seg til eller i andre tilfeller avvist MR. Ingen tvil om at mange i dag tar klar avstand fra flere momenter der hvor det passer inn i det enkelte lands politikk.  

Lærdommen fra tiden med fattigdom, nød, opptøyer og krig var at mennesket trenger beskyttelse. Vi trenger alle beskyttelse av og til, og vi trenger et fundament for våre liv slik at vi kan planlegge for en morgendag som skal bli bedre enn idag. Da er det viktig med det åndelige perspektivet slik at mennesket ikke objektifiseres, Av de store religionene er det først og fremst kristendommens åndeliggjøring som garanterer at mennesket er et åndelig vesen og ikke en ting man kan gjøre hva man vil med. Noen av oss eldre som kjenner alderdommen nærme seg tenker skje hva det vil med legemet men la hodet være intakt. 

Mennesket som åndelig vesen, som besjelet av en ånd, trues av andre mennesker. Vi selv truer og vi blir truet. Dette er viktig å erkjenne fordi vi trenger hverandre, og vi skal virke i fellesskap, i samfunn. Konsekvensen er at vår åndelighet må brukes til å gjøre livet mest mulig trygt og levelig for oss selv og andre. MR gir oss ingen rett til å fare ille frem mot andre, og er en påminnelse om å balansere vår inngripen overfor andre til å gjelde hva som må ansees som felles goder. Vi må være innstilt på at hvis jeg skal få leve mitt liv slik jeg vil, må også naboen få det. Vi må vite at min frelse er en funksjon av at jeg finner veien, og at naboen har et privat selvstendig ansvar for sin. Menneskene følger ikke den samme sti, og MR er skapt som en mild form for kristendom for at alle skal kunne følge stien med MR som rettesnor uten å tråkke for langt til noen side. Dernest kan man forstørre dette opp til samfunnsnivå. Samfunnet har sin plikt til å respektere ulike mennesker og deres syn på livet, og respektere andre samfunn, andre nasjoner. Slik kan MR oppfylle den fredsskapende hensikt de var ment å ha. Virkemidlene var frihetsbegrepene som ramme om ulike sektorer; frihet fra nød, frihet fra frykt, tros- og trykkefrihet, rett til utdanning, forventningen om fremgang, vekst og velferd som konsekvenser av grunnlaget som ble lagt. Religiøse mennesker mener av og til MR er for frihetlige. Disse ønsker å sette Gud først. Vel, den tid forsvant sakte men sikkert. Gud kommer neppe tilbake i den form han hadde på femtitallet. Andre land går enda lengre enn disse kristne og ser det som en del av en korrekt tanke å endog utrydde de som står i veien for deres tolkning av MR, ved at de som ikke støtter statens offisielle syn, er imot MR, mens det motsatte gjerne er tilfelle.

I 70 år har verden balansert mot et stadig mer åndelig liv for alle hvor alle tar frem sin åndelighet, sine sjelsevner og bruker dem for alt hva de er verdt. Andre igjen har vist sin materialisme i all sin gjerning og er lite opptatt av en høyere tanke med tilværelsen. Materialismen brukt i en religiøs sammenheng er en farlig avart. Det gjør at man kan komme i skade for å skille dårlig mellom faktiske gjenstander og mennesker. Når man behandler menneskers kår må det ligge en stor grad av raushet, forståelse og toleranse til grunn for omgangen med andre. Her er vi alle i samme båt. Vi virker i verden, men det er vår ånd som virker og den skal råde høyt over det materielle, og vi bør vise respekt. Respekt er en av grunntankene i MR. Religionen er fortsatt et ettertraktet middel å bruke både for og mot menneskene. Gjensidig respekt er nødvendig både i vår del av verden og andre i de landene som har sluttet seg til MR etter den første runden etter FNs opprettelse. 

1 liker  
Kommentar #3

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Her har Kleven skrevet mye bra

Æres den som æres bør. Det var Hole jeg skulle ha skrevet. Mea culpa!:-(

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
20 dager siden / 1794 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1568 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
21 dager siden / 1563 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 1457 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
11 dager siden / 1374 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1338 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
9 dager siden / 1224 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 1156 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere