Verdidebatt

Muslimers holdning til politikk er ikke som mange tror

Et komplisert mønster

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Mange muslimkritikere tror at muslimer, i motsetning til oss i våre moderne vestlige samfunn, ikke skiller mellom religion og politikk. Det er feil.

Det er viktig at vi i Norge ikke misforstår konfliktene i Midtøsten. I sentrale spørsmål der religion påvirker politikk, som synet på verdslig makt og forholdet til andre retninger i Islam, går det viktige skillelinjer innen begge de store hovedretningene (sunnier og sjiaer).

Hele spekteret. Salafistene, som er betegnelsen på bokstavtro konservative sunnier, rommer for eksempel hele spekteret – fra dem som avviser sammenblandingen mellom religion og politikk til dem som danner egne politiske partier, for eksempel i Egypt.

En annen konservativ gruppe, de saudiarabiske wahhabistene, rommer det samme spektrumet, fra dem som underkaster seg kongefamiliens sittende regime til dem som mener kongefamiliens legitimitet skal godkjennes av de religiøse myndigheter; fra dem som vil bekjempe sjiaer som vanntro til dem som aksepterer sjiaene som muslimske pilegrimer i Mekka.

At noen politiske salafister blir terrorister, styrker de ikke-politiske salafistenes skepsis til politikk.

Også den politiske sunnimuslimske bevegelsen Det muslimske brorskapet rommer store motsetninger, fra Hamas til regjeringspartiet i vår NATO-allierte Tyrkia; fra dem som først og fremst vil danne en religiøs front mot moralsk forfall («Qutb-fløyen») til dem som vil skape en politisk bevegelse ikke helt ulik kristeligdemokratene i Europa («al-Banna-fløyen»).

Avviser samrøre. Blant sjianene er de samme motsetningene i synet på forholdet mellom politikk og religion. Vi misforstår grundig når vi oppatter Iran som leder for sjiaene.

Det store flertall av sjiaer avviser å blande religion og politikk; det gjelder særlig de sjiaer som utgjør flertallet i Irak. Derfor var den iranske sjiamuslimske revolusjon svært kontroversiell blant sjiaer, og det er i virkeligheten bare Hezbollah i Libanon som støtter læren bak den. Sjiaenes plikt til å velge en religiøs leder de skal underordne seg - en marja - er et annet forhold som trekker i retning av å isolere Iran blant verdens sjiaer, siden nesten ingen deler det offisielle iranske syn på islams forhold til verdslig makt, og praktisk talt alle marjaer befinner seg utenfor Iran.

Ahmadinnejad. Vår mest alvorlige misforståelse av Iran gjelder kanskje den forrige president, Ahmadinnejad, som skremte oss alle med sine religiøse visjoner blandet med aggressive politiske utspill. Vi overså at han raskt endte i opposisjon både til Irans sjia-muslimske geistlige ledelse og til øvrige deler av det politiske maktapparat. Hans tankeverden var ikke representativ for Iran.

Vi overser også at heller ikke Irans regime ser på seg selv som sjialeder, men som en politisk leder for alle muslimer og andre undertrykte i tredjeverden. Derfor søker Iran en regional politisk allianse med sunniene i Det muslimske brorskapet for å fremme «politisk» islam.

Opphengt i opphav. En annen grunnleggende misforståelse er å lete etter felles historisk opphav for å regne politisk viktige muslimske minoriteter som sjiaer og dermed en naturgitt del av Irans sfære. Denne misforståelsen rammer zaydiene i Jemen, alavittene i Syria, aleviene i Tyrkia, for den saks skyld druserne i Libanon og i Israel, og ismaelere i Saudi-Arabia.

Den uenigheten jeg har beskrevet blant sjiaene, er selvsagt enda større når det gjelder disse minoritetene. De drives primært av egne minoritetsinteresser overfor sine egne lands myndigheter; i Syria har alavittene makten. Saudi-Arabias og Irans, og også Tyrkias og Israels, holdning til de store muslimske minoritetene er uttrykk for politiske strategier, ikke religiøst slektskap.

Årsak og virkning. Det er mer korrekt å se på dagens polarisering mellom «oss» og muslimer, og mellom sunnier og sjiaer, som et resultat av, og ikke som årsak til, politiske konflikter.

Det mest talende beviset på dette er at Saudi-Arabia tidligere så på både Irans sjiaer og Jemens zaydier som allierte mot datidens trussel fra arabisk nasjonalisme under Nasser i Egypt.

Dagens konflikt mellom Saudi-Arabia og Iran styres derfor ikke av religiøse forstillinger, men av en klassisk maktpolitikk som er blitt selvdestruktiv. De har kjørt seg inni et blindspor der de ikke makter å se at de igjen står overfor en felles fiende - IS-kalifatet og andre terrorister. Videre deler Saudi-Arabia og Iran store økonomiske utfordringer som de bare kan løse i fellesskap.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt