Erstatningsrett i rasjonalitetens tid

Erstattelig. En enighet om at det er bedre ikke å ha kromo-somfeil enn å ha det, skal etter hans mening innebære et slikt «rasjonale». Dette forutsetter at fosteret er å anse som erstattelig. For Blomkvist synes det ganske åpenbart å være det i alle fall fram til uke 23. Han mener en sterk følelsesmessig tilknytning til spedbarnet bygges etter fødselen.

For det første går en slik oppfatning på tvers av intensjonen i svangerskapsomsorgen i det norske helsevesenet, hvor i alle fall jordmødre søker å (under)bygge en følelsesmessig tilknytning allerede fra første svangerskapskontroll.

For det andre går det nok på tvers av en del kvinners erfaringer av graviditeten. Etter å ha kjent tegn til liv, spark, slag, ­reaksjoner på kjærtegn (tro det eller ei!) og annen form for liv over lengre tid, er det for en del av oss ikke slik at det brått «popper ut» et menneske vi må begynne å knytte oss følelsesmessig til. Den følelsesmessige tilknytningen er der ofte på en eller annen måte allerede fra en positiv graviditetstest. Det samme er frykten. Og gleden. Og den skrekkblandede fryden knyttet til ansvaret for dette livet. At et foster fram til over halvgått svangerskap er «en ubevisst ansamling av celler» som uten videre kan erstattes, er i alle fall ikke den eneste legitime beskrivelsen av fosterlivet - enten du tror på en «sjel» (som vel heller ikke er et entydig begrep) eller ei.

Undergraver. For det tredje kan et slikt «rasjonale for abort», bygd på et syn på fostre med en bestemt genetisk sammensetning som «en ubevisst ansamling av celler med alvorlige feil», undergrave selvbestemmelsen Blomkvist synes å hevde at han fremmer. For å nevne to umiddelbare problemer knyttet til dette - et av mer filosofisk art og et av mer praktisk art:

For hvem eller som hva har denne «ubevisste ansamlingen av celler» alvorlige feil? Har det alvorlige feil «som menneske»? Det kan det jo i tråd med denne argumentasjonen ikke ha, i og med at det bare er en ubevisst ansamling av celler - og nettopp ikke et menneske. Som fremtidig menneske? Vel, da sies samtidig at levende personer med den samme genetiske tilstanden har «alvorlige feil» - som mennesker. Det er en utfordrende påstand - og en påstand som i alle fall ikke vi ønsker å stå inne for.

Den alvorlige feilen. Er den «alvorlige feilen» knyttet til fosteret alene? Det kan det jo ikke være. Som foster utgjør ikke denne tilstanden noen forskjell for noen (annet enn muligens i ­enkelte tilfeller mindre fosterstørrelse, som isolert sett kan anses for å være en viss fordel for den gravide). Og fosteret er jo en ubevisst ansamling av celler uten mulighet til å registrere alvorlige feil ved seg selv. Er den alvorlige feilen knyttet til det fremtidige barnet? Alternativet for det fremtidige barnet er ikke noe liv i det hele tatt.

Denne «alvorlige feilen» er en integrert del av det fremtidige barnets liv. Den er en del av det fremtidige barnet selv, og slik sett ikke en «alvorlig feil», men en del av barnets liv og identitet. Er den «alvorlige feilen» ved denne ubevisste ansamlingen av celler knyttet til en fremtid som noens barn? Kanskje, for noen. Det var et annet barn enn man kanskje hadde sett for seg i utgangspunktet.

Men her kommer veiledningens og omverdenens innvirkning inn i bildet som en del av kontekstens betydning for valg, kanskje spesielt valg tatt i en sårbar situasjon preget av sorg og sjokk: Er vi sikre på at «alvorlige feil» er en adekvat, sannferdig, nøytral og nøktern beskrivelse av en person med Downs syndrom?

Noen vil nok her reagere på bruken av ordet «person», for det er jo nettopp det fosteret ikke er - det er en ubevisst ansamling av celler.

Joda, men det er ikke fosteret vi beskriver - det er det fremtidige livet man eventuelt velger bort. Som foster har ikke denne tilstanden betydning. Den får ­betydning først når fosteret blir et født barn.

Forebygging. Det å anse fosteret for å være erstattelig er en kjent innstilling i argumentasjon knyttet til fosterdiagnostikk som forebygging av sykdom. Vi tror at dersom man skal argumentere for fosterdiagnostikk som et middel for å fremme kvinners selvbestemmelse, må man også ta høyde for at for kvinner, og par, er fosteret nettopp ikke ­erstattelig.

Dette fordrer en stor grad av forsiktighet knyttet til hvordan man ordlegger seg om det fremtidige livet. «Alvorlige feil» fremstår i den sammenheng som alt annet enn en adekvat, nøktern og nøytral beskrivelse av fremtidig liv.