Lukk deg opp

Prestenes dødsbudstjeneste er i mediebildet. Jeg ønsker med dette å presisere enkelte sider av saken fordi den først og fremst ikke handler om, som noen synes å tro, at jeg, og kanskje de fleste prester, er engstelige og sover dårlig når vi har vakttelefon, eller ikke våger å stå i opprivende følelser sammen med pårørende. Vi får, etter hvert som vi har vært prester en stund, mengdetrening i å være tilstede i de tyngste stunder i menneskers liv. Det er noe av det viktigste vi kan gjøre og vi skal ikke slutte med det. Jeg ønsker bare at vi skal slutte å gjøre det ved å utføre dødsbudtjeneste.

Dessuten vil jeg presisere: Jeg opplever ikke ofte truende situasjoner. Jeg har stort sett opplevd at jeg kan håndtere det å gå med dødsbud, i løpet av mine snart 30 år som menighetsprest. Men én situasjon hvor vi føler oss truet kan være én for mye. Og arbeidstaker og politiet, som vi gjør tjenesten på vegne av, må ta dette på alvor og i den debatten som nå pågår. Det har jo også kommet frem at de gjerne gjør det.

Cowboy-reaksjoner. Og så forventer jeg at når vi tar opp det å være redd hvis vi kommer inn i hjem og møter mennesker som kan opptre aggressivt, fordi de enten er påvirket av rusmidler eller er psykisk ustabile, at vi ikke blir møtt med det jeg kaller for «cowboy-reaksjoner». Altså reaksjoner som at «det må vi bare tåle» eller «det er jo bare en del av jobben din». «Hvis du er redd, kan du jo bare be om fritak fra tjenesten»; «kanskje du ikke er sterk nok til å gjøre denne jobben ('lille venn')»; «du kan jo bare få med deg politiet»; «jeg har aldri opplevd noe tilsvarende»; eller til og med: «da kan du ikke være prest».

Jeg møtte slike utsagn oftere for tjue år siden, men vil likevel minne om at vi ikke må være tøffe i trynet eller blåse av hverandres opplevelser eller opptre moralsk overlegent når vi snakker om en tjeneste som dette.

Nytt terreng. I tillegg ønsker jeg å presisere hva som er min hovedbeveggrunn for å melde meg på i samtalen om presters dødsbudtjeneste: Kirke og stat er skilt. Flere enn før melder seg ut av kirken og flere tilhører andre religioner og ønsker ikke å ta imot tjenester fra kirkelige representanter. Vi kan risikere å ringe på døra til noen som overhodet ikke vil ha med en prest å gjøre, eller som ikke forstår hvorfor en prest har denne tjenesten som en del av sin jobb, og disse tilfellene tror jeg vil bli flere.

Jeg merker meg at når denne saken nå er blitt en del av det offentlige ordskiftet, får jeg flere tilbakemeldinger fra folk som har meldt seg ut av kirken og som ville opplevd det som svært problematisk hvis en prest som skulle overbringe dødsbudskap til dem.

I den grad jeg altså er redd for noe, så er det å skulle bli en tilleggsbelastning i kraft av min rolle som prest for mennesker som skal motta et tungt budskap. Den redselen er tiltakende hos meg. Det skal ikke være prestens jobb å presse seg inn i folks liv, som ikke vil ha noe med oss å gjøre.

Skånsomt. Vi prester vet utmerket godt at når vi går med dødsbud, da er vi først og fremst profesjonelle omsorgsarbeidere med fokus på hvordan vi kan avlevere budskapet på en mest mulig skånsom måte og å sitte hos folk inntil vi tror det er forsvarlig å gå fra dem. Vi vet at vi ikke skal fortelle om hvor glad Jesus er i dem eller at det nok finnes en mening med det som har skjedd. Men, og dette er poenget: Dette vet ikke alltid de vi kommer til. De kan sitte med vonde historier fra tidligere møter med prester og andre troende, som de er redde for skal gjenta seg, mens de sliter med å ta innover seg det som har skjedd med en av deres nærmeste.

Å gå med dødsbud er et ansvar noen i vårt samfunn må ha, for ingen fortjener å bli avspist med en telefonsamtale, eller få vite om det som har skjedd via sosiale medier. Jeg ønsker bare å få på plass en ordning for tjenesten, hvor det ikke er en prest som utfører den.

Skillsmissemekling. Jeg får i denne forbindelse en assosiasjon til den gangen på nittitallet da ordningen med at par som skulle skilles måtte til mekling hos prest, skulle avvikles. Da var det flere prester som fortsatte som meklere, ikke lenger i rollen som prest, men som profesjonelle meklere. Enkelte prester kan jo tenkes å fortsette med dødsbudtjeneste, men da ikke i kraft av sin rolle som kirkerepresentant.

Så kan vi diskutere hvilke ordninger vi skal ha i stedet. Vi kan kanskje få sjekket om de vi skal til er medlemmer i kirken eller ikke. Kanskje kan representanter for andre livssyn og trossamfunn skoleres til å utføre den samme tjenesten. Disse, og flere alternative ordninger, kan vår arbeidsgiver og våre fagforeninger arbeide videre med.

Det livssynsåpne samfunnet. I Stålsett-utvalgets utredning om det livssynsåpne samfunnet konkluderes det enstemmig i kapittel 15.8 med å anbefale at politiet selv – eller andre tros- og livssynsuavhengige offentlige representanter – går med dødsbud på vegne av storsamfunnet. Jeg er enig i denne anbefalingen og håper nå, når denne samtalen har fått litt fart på seg, at vi kan jobbe for at prester ikke skal utføre denne tjenesten lenger. Enn så lenge går jeg med dødsbud når jeg blir kalt ut, fordi jeg vet at det er jobben min, fordi det er viktig at noen gjør den og fordi jeg har kompetanse og erfaring nok til å gjøre den.

Jeg håper i det følgende at vi kan være tydelige i våre distinksjoner og vil føre denne debatten på litt ulik måte i ulike sammenhenger. Én ting er å ta opp hvordan vi prester ivaretas når vi gjør denne jobben, eller hvordan vi utdannes og istandsettes til å gjøre den. Det kan vi i det følgende ta opp med utdanningsinstitusjonene, arbeidsgiver og fagforeninger.

Et annet spor å følge er å diskutere hvem som skal utføre denne tjenesten på vegne av storsamfunnet i fremtiden, og her er det fint at vi inviterer det norske folk med i samtalen.