Sterri og vi

Universitetsstipendiat Aksel Braanen Sterri har møtt mye motbør etter at han i et Minerva-intervju hevdet at mennesker med Downs aldri vil kunne leve fullverdige liv. Uttalelsene har utløst en viktig debatt om menneskeverd og hvilke liv som er verdt å leve. Det er som om flere har fått øynene opp for hva som står på spill i debatten om sortering.

Aksel Braanen Sterri har bygget seg et navn i norsk offentlighet ved å provosere. Noen ganger følger han sin utilitaristiske overbevisning ut i det absurde. I debatten om Downs og sortering sier han ting som få andre får seg til å si offentlig.

Det er lett å avfeie Braanen Sterri som en ekstrem utilitarist. Men da gjør vi det for enkelt for oss selv. Realiteten er at Braanen Sterri, om enn i en provokatørs form, målbærer holdninger som er ganske vanlige.

Menneskeverdstanken har ofte blitt begrunnet med at menneskelivet er hellig. Selv om man også kan begrunne et iboende menneskeverd på allmennetisk grunnlag – har sekulariseringen bidratt til at det har vokst frem en ny etikk som måler menneskets verdi utfra hans eller hennes livskvalitet og fysiske og psykiske helse. Ifølge denne etikken er det noen menneskeliv som er av så dårlig kvalitet at de ikke verdt å leve. En slik etikk krever at vi aktivt forkaster ideen om at menneskelivet er hellig og ukrenkelig. Som den australske moralfilosofen Peter Singer skriver i artikkelen Sanctity of Life or Quality of Life? (1983): «Hvis vi klarer å legge bort den gammeldagse og feilaktige oppfatningen at alt menneskeliv er ukrenkelig, kan vi begynne å se på menneskelivet slik det virkelig er: på livskvaliteten hvert menneske har eller kan oppnå.»

Aksel Braanen Sterri er en ivrig talsmann for denne nye etikken. Men han er langt fra alene om å fremme ideen om at kvaliteten på livet har betydning for hva slags moralsk og juridisk status et menneske skal ha. Forestillingen om at bare det «gode» livet er verdt å leve, er en del av tidsånden. Det blir mer og mer vanlig å bruke kvalitet som en grunnleggende målestokk på menneskelivet. Den nye etikken har satt et tydelig stempel på hvordan mange land (herunder Norge) regulerer spørsmål som berører bioetikk, reproduktiv helse og livets avslutning. Et eksempel er den norske abortlovens paragraf 2c, som gjør sykdom og funksjonsnedsettelse hos fosteret til et selvstendig kriterium for abort etter 12. uke. Her er det altså vi, staten og fellesskapet, som skiller mellom fullverdige og ikke fullverdige liv. Akkurat det burde bekymre oss mer enn provokasjonene fra en universitetsstipendiat.

I debatten om eutanasi frontkolliderer den «gamle» forestillingen om livets ukrenkelighet med den «nye» livskvalitetsetikken. Tilhengerne av legalisering av dødshjelp har vind i seilene, også i Norge. Det forteller at synet på hva det er som gir menneskelivet verdi, er i ferd med å endres.

I «liberale» land som Nederland, Belgia og Canada har man laget eutanasilover som definerer hvilke liv som ikke er fullverdige og dermed kan avsluttes. Det er forståelig at enkeltindivider kan gjøre seg opp tanker om kvaliteten på eget liv. Noe ganske annet er det når staten begynner å lage kriterier for hvilke liv som er verdt å leve.

I det øyeblikket vi starter å plassere menneskeliv i kategoriene fullverdige og ikke fullverdige, er likeverdet i realiteten satt ut av spill. En unngåelig konsekvens av en slik inndeling er at noen menneskeliv får mindre verdi enn andre. Og det er nesten alltid «de andre», de sårbare og de uønskede som havner i kategorien «ikke fullverdig». Slik beredes grunnen for et sorteringssamfunn.

Vi trenger å snakke om mer enn Aksel Braanen Sterri.

Sterris meningsunivers kan virke ytterliggående, men han er egentlig mest av alt en representant for et større hamskifte i vårt syn på mennesket. Forestillinger som legitimerer at noen mennesker velges bort, har vind i seilene. Menneskesyn som åpner for å gradere menneskeverdet, er i ferd med å bli mer stuerene. Ideen om hva et menneske er og hva som gir et menneskeliv verdi, er i ferd med å endres. Disse forestillingene i ferd med å fortrenge grunnleggende ideer om menneskeverd og verdien av mangfold. Det skjer både bevisst og ubevisst.

Vi trenger å snakke om oss selv og våre holdninger.

Erik Lunde

KrF-politiker i Oslo

Kommer med boken «Uønsket. Mennesket i sorteringens tid» på Vårt Land Forlag i høst.