Øyvind Hadland

Høgskolestipendiat i teologi, VID Vitenskapelige høgskole
3

Det konfesjonelle dødsbud

Debatten om prestens rolle ved dødsbud reiser ikke bare spørsmålet om religionens plass i samfunnet, men like mye Folkekirkens rolle i samfunnet.

Publisert: 10. jun 2017

Øyvind Hadland, stipendiat i misjonsteologi ved VID Vitenskapelige Høgskole

Kenneth Ellefsen, stipendiat i dogmatikk ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole

 

Debatten om prestens rolle ved dødsbud reiser ikke bare spørsmålet om religionens plass i samfunnet, men like mye Folkekirkens rolle i samfunnet.

Presten er nemlig ikke bare en kristen prest og samtalepartner om religiøse spørsmål. Hun eller han er heller ikke bare representant for den kristne kirke i alminnelighet. En prest fra Folkekirken kommer også som representant for den evangelisk-lutherske kristendomsoppfatningen. Denne kristendomsforståelsen er det ikke alle kristne i Norge som deler. Det er ikke bare ateister som kan føle det kunstig når den lutherske presten møter opp i døren med dårlige nyheter. Dette har ikke med berøringsangst med religion å gjøre. Det er et uttrykk for at mange nordmenn ikke har den lutherske kristendommen som en naturlig del av deres hverdag.

Det norske samfunnet skal bygge på kristne og humanistiske verdier. Dette prinsippet er nedfelt i Grunnlovens §2 og ble endret i 2012. Grunnloven forankrer derimot ikke statens eller samfunnets verdier i den evangelisk-lutherske tro og bekjennelse. Medlemstallet i Den Norske kirke går nå ned med 1 % om året og vil ved utgangen av 2017 være på rundt 70% av befolkningen. Både den juridiske og sosiokulturelle endringen av Folkekirkens plass i samfunnet bør medføre en gjennomtenkning av dens rolle i og for det offentlige, også ved dødsbud. 

Som kristne, men som ikke er medlemmer av Folkekirken, ønsker vi ikke at en luthersk prest skal overlevere et dødsbudskap på vegne av det offentlige. Mange familier har i generasjoner tilhørt en annen kirke enn Den Norske Kirke og det oppleves som kunstig når sognepresten ringer på døren. For oss er det uproblematisk at Folkekirken vil betjene sine egne medlemmer med et slikt tilbud, men det offentlige må finne gagnlige ordninger for kristne som tilhører andre kirkesamfunn. 

Av enkelhets skyld mener vi det derfor bør være politiet som overleverer dødsbudskapet på vegne av det offentlige, og som i neste omgang heller kan være behjelpelig med å knytte kontakt med den prest, pastor eller forstander som i hverdagen forkynner oppstandelseshåpet i samsvar med ens egen kristendomsoppfatning.

3 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

KarI Erik BirkeIand

1 innlegg  688 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Takk!

3 liker  
Kommentar #2

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Øyvind Hadland. Gå til den siterte teksten.
Det er ikke bare ateister som kan føle det kunstig når den lutherske presten møter opp i døren med dårlige nyheter.

Dette gjelder på mange områder. Har ofte fått til svar i debatter som berører kirkens rolle i samfunnet at jeg har angst for kristendom, hva er så farlig med tro? Jeg har da trekt frem argumentet at mange kristne denominasjoner også er ukomfortabel med at en spesiell retning får særbehandling av staten. Det har med respekt for trosfrihet å gjøre. Trosfriheten går utover det at jeg kan velge å tro eller ikke, at jeg ikke blir straffet for tro eller ikke tro, men også at staten ikke fremmer en tro spesielt.


Dette spørsmålet dukker opp i debatten om fengselsgudstjeneste hvor noen får "fri fra cella", mens resten må bli et sted de ikke ønsker. Det gjelder skolegudstjenester, hvor man skal oppsøke en spesiell kristen kirke og se på en gudstjeneste, hvor resten blir sittende i klasserommet atskilt fra klassekamerater og med et dårligere tilbud.

Jeg har ikke berøringsangst for religion, jeg har averson mot statlig press, tvang og særfordeler.




3 liker  
Kommentar #3

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Publisert over 2 år siden
Øyvind Hadland. Gå til den siterte teksten.
Det norske samfunnet skal bygge på kristne og humanistiske verdier. Dette prinsippet er nedfelt i Grunnlovens §1 og ble endret i 2012. Grunnloven forankrer derimot ikke statens eller samfunnets verdier i den evangelisk-lutherske tro og bekjennelse. Medlemstallet i Den Norske kirke går nå ned med 1 % om året og vil ved utgangen av 2017 være på rundt 70% av befolkningen.

Dette var ein i overkant omtrentleg omgang med fakta.

Den innleiande setninga i sitatet er frå Grunnlova § 2, ikkje § 1 slik artikkelforfattarane skriv:

Ǥ 1.

Kongeriket Noreg er eit fritt, sjølvstendig, udeleleg og uavhendeleg rike. Regjeringsforma er avgrensa og arveleg monarkisk.

§ 2.

Verdigrunnlaget skal framleis vere den kristne og humanistiske arven vår. Denne grunnlova skal tryggje demokratiet, rettsstaten og menneskerettane.»

I tillegg skriv artikkelforfattarane at medlemsdelen i Den norske kyrkja vil vere på rundt 70 % ved utgangen av 2017. Dette er nok for optimistisk.

Statistisk sentralbyrå har ein praksis med å feilrapportere om Den norske kyrkja sitt medlemstal. Vi ser på denne sida at byrået skriv med store bokstavar at det var «3 758 070 medlemmer i Den norske kirke i 2016».

Like under på same sida går det fram at talet også inkluderer «tilhørige», som er udøypte born av kyrkjemedlemar (kyrkjelova § 3). Medlemskriteriet i Den norske kyrkja er dåp. Tilhøyrige er derfor ikkje medlemar.

På neste lina i tabellen ser vi at desse 3.758.070 medlemar og tilhøyrige utgjer 71,5 % av befolkninga. Det er enno ikkje rapportert kor mange tilhøyrige det var i 2016, men dei siste åra har andelen vore 2,6 % av befolkninga. Dersom tilhøyrigedelen ikkje har endra seg var det 68,9 % (71,5 – 2,6) av befolkninga som var medlemar ved utgangen av 2016.

Når artikkelforfattarane skriv at «Medlemstallet i Den Norske kirke går nå ned med 1 % om året og vil ved utgangen av 2017 være på rundt 70% av befolkningen» er det eit dårleg estimat. Mest truleg var talet rundt 69 % i 2016 og ved utgangen av 2017 kan det ligge rundt 68 % om utviklinga fortsett slik den har gjort siste tiåret. Utviklinga går litt fortare i Oslo kommune der medlemsdelen alt i 2016 var nede på rundt 47 %.

Oppsummert kan ein rekne med at vel 2/3 av dei som er busett i landet som heilskap, og i underkant av halvdelen av dei som bur i Oslo, no er medlemar i Den norske kyrkja. 

Dette svekkar ikkje poenget til artikkelforfattarane, men lesarane får riktigare fakta.  Eg vil likevel nemne at "oppstandelseshåpet" bør vere ganske likt for kristne og uavhengig av om det er prest, pastor eller forstandar ein først møter. 

Denne debatten verkar i det heile for rigid. Det viktigaste i ein slik situasjon må vere å bli møtt av eit godt medmenneske. Dei fleste prestane eg har møtt i Den norske kyrkja er i så måte kompetente. Dei durar ikkje i veg med dogmatikk på automatikk. 

For sørgande som har eit anna nettverk, vil det vere uproblematisk å la det følgje opp etter første bodskapen er formidla. For dei som ikkje har eit slikt nettverk (dei utan medlemskap i trus- eller livssynssamfunn utgjer størstedelen av den tredjedelen som ikkje er med i Dnk), vil det vere eit stort gode at eit kompetent medmenneske formidlar dødsbodskapen.

Kommentar #4

Peder M.I. Liland

8 innlegg  385 kommentarer

Dødsbudskap

Publisert over 2 år siden

Mennesker som trenger å motta et dødsbudskap, trenger mest av alt å oppleve at det bringes av en person, som er et reellt medmenneske, og som har kompetanse nok til å være det i en slik situasjon.

Selvsagt har vi hatt statsreligion fram til det endelige bruddet mellom kirke og stat i 2017. Selvsagt vil det ta tid å bygge ned den privilerte stilling dette ga den del av lutherdom og protestantisme og kristenhet som hadde dette ansvaret. Med denne overgangen fra et dominerende statlig religionsvesen til en situasjon, der mange må ta et ansvar som samfunnsaktører, er det vesentlig å utvikle bevissthet om felles samfunnsansvar.

Vi kan selvsagt møte vårt medmenneske i den personen som møter oss med et dødsbudskap, selv om vedkommende ikke deler vår egen tro eller har samme tilhørighet, samme rase, samme kjønn osv.  Verken jøder eller grekere eller muslimer eller humane ateister har noen mindre evne enn kristne av ulike konfesjoner til å møte oss som medmennesker. Men selvsagt kan det være enklere dersom det kommer slike bud med personer, som kjenner oss og deler vår sammenheng.

Det jeg ser for meg, er behovet for å utvikle kompetanse på dette feltet, slik at det trossamfunn som nå spiller rollen som folkekirke, ikke oppfatter andres deltakelse på dette samfunnsfeltet som en konkurranse, men som en positiv utvikling av vår evne til å møte et samfunnsansvar. 

Ta for eksempel en annen tjeneste som Kirkens SOS. Den var i sitt britiske utgangspunkt økumenisk, og tildels er den det også her i Norge, selv om den er knyttet til Den norske folkekirke. Men her deler kristne ansvar for en kristelefontjeneste 24 timer i døgnet hver dag gjennom året - på frivillig basis og på tvers av kirkesamfunn. Det er en tjeneste som stadig utvikler flere medarbeidere og utvikler ny kompetanse hos gamle og nye frivillige. Det er fullt mulig å utvikle noe liknende på andre arbeidsfelt, som til eksempel dette med å formidle dødsbudskap. Mennesker trenger medmennesker.

 

2 liker  
Kommentar #5

Øyvind Hadland

3 innlegg  1 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Du har rett Asgeir. Det er §2 i Grunnlova. Takk for korreksjon og god kommentar.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere