Verdidebatt

Det konfesjonelle dødsbud

Debatten om prestens rolle ved dødsbud reiser ikke bare spørsmålet om religionens plass i samfunnet, men like mye Folkekirkens rolle i samfunnet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Øyvind Hadland, stipendiat i misjonsteologi ved VID Vitenskapelige Høgskole

Kenneth Ellefsen, stipendiat i dogmatikk ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole

Debatten om prestens rolle ved dødsbud reiser ikke bare spørsmålet om religionens plass i samfunnet, men like mye Folkekirkens rolle i samfunnet.

Presten er nemlig ikke bare en kristen prest og samtalepartner om religiøse spørsmål. Hun eller han er heller ikke bare representant for den kristne kirke i alminnelighet. En prest fra Folkekirken kommer også som representant for den evangelisk-lutherske kristendomsoppfatningen. Denne kristendomsforståelsen er det ikke alle kristne i Norge som deler. Det er ikke bare ateister som kan føle det kunstig når den lutherske presten møter opp i døren med dårlige nyheter. Dette har ikke med berøringsangst med religion å gjøre. Det er et uttrykk for at mange nordmenn ikke har den lutherske kristendommen som en naturlig del av deres hverdag.

Det norske samfunnet skal bygge på kristne og humanistiske verdier. Dette prinsippet er nedfelt i Grunnlovens §2 og ble endret i 2012. Grunnloven forankrer derimot ikke statens eller samfunnets verdier i den evangelisk-lutherske tro og bekjennelse. Medlemstallet i Den Norske kirke går nå ned med 1 % om året og vil ved utgangen av 2017 være på rundt 70% av befolkningen. Både den juridiske og sosiokulturelle endringen av Folkekirkens plass i samfunnet bør medføre en gjennomtenkning av dens rolle i og for det offentlige, også ved dødsbud.

Som kristne, men som ikke er medlemmer av Folkekirken, ønsker vi ikke at en luthersk prest skal overlevere et dødsbudskap på vegne av det offentlige. Mange familier har i generasjoner tilhørt en annen kirke enn Den Norske Kirke og det oppleves som kunstig når sognepresten ringer på døren. For oss er det uproblematisk at Folkekirken vil betjene sine egne medlemmer med et slikt tilbud, men det offentlige må finne gagnlige ordninger for kristne som tilhører andre kirkesamfunn.

Av enkelhets skyld mener vi det derfor bør være politiet som overleverer dødsbudskapet på vegne av det offentlige, og som i neste omgang heller kan være behjelpelig med å knytte kontakt med den prest, pastor eller forstander som i hverdagen forkynner oppstandelseshåpet i samsvar med ens egen kristendomsoppfatning.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt