Verdidebatt

Den farmakologisk avholdenhetsbevegelsen

Den nye puritanismen har for alvor fått nakketak på de svakeste pasientene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den svært treffende tittelen til denne kronikken om den nye puritanismen som råder grunnen i dagens rus og psykiatribehandling har jeg stjålet fra et skriftstykke av nå avdøde prof.dr. philos Jan Brøgger som jeg kjente fra universitesmiljøet i Trondheim siden 1980-tallet.

Forarget

Professoren var svært forarget på legene og psykiaternes uforstand da han skrev innlegget i Aftenposten for omkring ti år siden. Bakgrunnen for Brøggers vrede er instruktiv lesning i feltet rus og psykiatribehandling i det 21. århundre: En bekjent av Brøgger hadde i godt voksen alder gjennomgått en smertefull depresjon. Ved hjelp av en liten, daglig dose Valium kom vår mann seg igjennom dagene og klarte etter hvert å gjenoppta sine gamle aktiviteter. Så kom en ny lege til bygda. Den aldrende mannen fikk beskjed om at Valium var vanedannende, og at han ikke ville få utskrevet mer av sine medisiner. Uten den lille, blå tabletten klarte ikke vår mann lenger å fungere. Han sluttet med sin lidenskap som var å gå på jakt.. Han sluttet å spise. Enden på visa ble at ham måtte legges inn på psykiatrisk sykehus, utmagret og nedbrutt. Der døde han etter relativt kort tid. Som Ludvig Holberg sa: Mannen døde. Men feberen forlot ham.

Individulisering av ansvar

Omslaget mot en mer puritanske holdning til medisiner som demper invalidiserende angst og redder folk fra livstruende delir gjorde sitt inntog i rus og psykiatribehandlingen allerede tidlig på 1980-tallet, men har sitt stamtre (genealogi) fra den tidlige kristendom. Den forutgående krisen i europeisk og amerikansk økonomi og politikk på1970-tallet, hadde forskjøvet fokus over på personligjøring av ansvar for egen helse. Inflasjon og arbeidsledighet gjorde at mange innbyggere kom i mer kontakt med utgiftssiden i velferdsstaten. Det ga støtet til den høyrebølgen vi fikk på åttitallet her hjemme, med ønske om mindre skatt og mindre byråkrati. Imperativet ble at «enhver skal bli sin egen helseminister», som tidligere helseministre Dagfinn Høybråten og Jonas Gahr Støre så protestantisk uttrykte det. Sånn forveksler man lett sykdom med moralske kategorier. På den måten har rus og psykiatribehandlingen tatt skrittet over fra en årsaksorientert skolemedisin til skyldbasert teologi. Ruspasienten skal skylde seg selv for den situasjon han er i. I dette skiftet fra planpolitikkens styringsrasjonalitet til en nyliberal tilordning, ser vi også at rusomsorgen mer og mer orienterer seg mot å avdekke folks risiko for rus i stedet for mot rusforgiftningen per ce. Her kommer tanken om å overføre store deler av rusomsorgen til poliklinikkene. Med dette ble det også åpnet et rom for sosionomene og de psykiatriske sykepleierne.

Svindel

Dette er en villet utvikling, fordi stadig flere pasienter skal sluses over til poliklinikkene, der inntjeningen er større. På den måten er sykehusdirektøren og klinikkledelsen ved de psykiatriske institusjonene gått fra å være pasientens allierte til å bli røktere av et kjøpmannskap som bare har sin like i den lugubre eiendomsmeglerbransjen. Poenget er blitt å selge gråstein som gull, for å sikre inntjeningen ved det enkelte sykehus. Rent faktisk foregår dette ved å bruke sykepleiere og sosionomer som terapeuter i stedet for psykiatere og psykologer. Ettersom disse yrkesgruppene koster rundt halvparten av en psykiater i drift og NAV refunderer samme beløp for samtlige helsepersonell, gir det en ikke ubetydelig økonomisk gevinst for sykehuset (følger av merknad P09 og P 19 i poliklinikkforskriften av 01.12.00 nr. 1389). Problemet er at sosionomer og sykepleiere ikke er kompetente for disse komplekse oppgavene, som involverer omfattende kunnskap innen farmakologi, psykiatri, og medisinsk fagkunnskap. I somatikken ville det vært utenkelig å bruke en sykepleier eller sosionom til å operere lårhalsen til gamle Olga. Men i psykiatrien gjør man slikt. Det er mulig fordi det psykiatriske feltet er langt mer ugjennomtrengelige for de styrende myndigheter enn somatikken.

Lidelsen som opphøyet verdi

Jens Bjørneboe skriver i boken Norge, mitt Norge, fra 1968 ”(…)at grunntanken i all puritanisme er at all frihet er av det onde”. I kristendommen har lidelsen og ufrihet en egen, opphøyet verdi. Så også i rusomsorgen og psykiatrien. Normativet er at pasienten gjennom klassisk betinging, dvs fiksering av ny atferd gjennom erfaring med negative og smertefulle konsekvenser skal lære å avstå fra bruk av rus. Men ingenting av dette virker. Å preke om selvforskyldt rus når pasienten er i ferd med å stryke med eller bli gal er for å si det med en legevenn av meg rent ut sagt moralistisk visvas. En pasient som er forgiftet med alkohol eller narkotika trenger ikke der og da normative prekener. Dommedag holder han for seg selv når han er kommet til sans og samling. For øvrig er det ingen forskning som kan vise at normative prekener om å ta seg sammen fungerer. Dessuten: Ruspasienter som er marginalisert økonomisk, sosialt og kulturelt har likevel ikke så mye annet å ta tak i enn seg selv når de kommer hjem fra behandling. Det hersker imidlertid “bred” enighet blant en rekke ruskompetente leger, om at den terapeutiske optimismen som selvteknikkene bygger på har sine omkostninger. For eksempel at det dør omkring 300 unge mennesker av narkotika overdoser, og et langt, langt større antall alkoholikere, fordi de skremmes av en unødvendig smertefull behandling.

Røyk og kaffe

Forankringen for denne nypuritianismen har altså sine aner i de lavkirkelige miljøene rundt Hans Nielsen Hauge på 1800-tallet, men strekker seg helt tilbake til de nye kristnes diskurs om normaliteten i antikken. Normaliteten er en tom størrelse, men den beskrives gjennom sine avvik. Som med keiser Neros spise og drikkeorgier. I tråd med dette har akuttposten ved Psykiatrisk klinikk i Levanger – der avrusing foregår – innført et regime der det er bare nypete etter klokken 1900. Dette minner om renhetsideologier som finnes i visse, unevnelige monoteistiske religioner. Dette er ideologoiske forestillinger som at et samfunn eller en person er beflekket med urenheter ved ikke å følge den naturlige vei. Naturen her sees hos oss som det som er autentisk og ikke besmittet med kultur og urbanitetet og har sine røtter i attenhundretallsromantikken til den franske filosofen Rosseau og den pietistiske kristendom. Den syke må da gjennomgå en rensingsprosess for å komme tilbake til sin naturlige likevektstilstand, det vil si uten røyk og kaffe. Røyking foregikk den gang jeg var der i en iskald bu ute på sykehustomt eller ute i snøstormen på baksida av akuttposten. Dit leies psykotiske og abstinente mennesker. Men dit kom du ikke før det passet sjefen. For et menneske i sitt livs krise som verken kan sove eller spise, skal altså ikke kunne få kaffe og røyk i søvnløse timer frem mot klokken 0900. Jeg spurte nattsykepleieren i de søvnløse timene mot dagslys om hvorfor. -.Sjefen har bestemt at det skal være sånn, sa han. Det var altså sånn Der Führer denkt für Uns-opplegg fungerte, tenkte jeg. Sånn hadde man det ikke i fengsel en gang ..

Siste rest av verdighet

En mørk og regnfull natt i 2005 spaserte jeg inn på akuttposten ved en institusjon i Trøndelag for å få avrusning etter en lang harang med hjemmebrent og benzodiazepiner, de siste lovlig forskrevet i forsvarlige doser av overlegen i forbindelse med en smertefull depresjon noen år tidligere. Innleggelsespapirene var ordnet. Men der var det også slutt på rausheten. De beroligende og avhengighetsdannende medisinene som min forrige psykiater ved samme sykehus hadde forskrevet meg, og anbefalt meg å ta, ble nå tatt fra meg med et pennestrøk. Her var det ikke snakk om nedtrapping, slik felleskatalogen, og selv industrien anbefaler. I motsatt fall kan det oppstrå kramper og andre udelikate affærer som sykehuspersonalet gjerne ikke vil besmittes med. Så alt ble tatt fra meg. Skoene og klærne, medisinene og den siste resten av menneskelig verdighet. Ingen andre pasientgrupper enn rusmisbrukere må finne seg i en slik vilkårlig behandling. Jeg lå naken og alene i sengen og stirret på den store hvite flaten som snurret rundt i en evig dans over meg.

Galskapen trippet inn

Deliriet kom alt første natten. Som en ubuden gjest trippet galskapen frekt inn i bevisstheten min. Etter to søvnløse døgn på akuttposten og to på den åpne posten med livlige hørselshallusinasjoner, reiste jeg hjem fredag kveld. Lørdag kveld kom synshallusinasjonene. Fra kriker og kroker pilte hårløse rotter. Heldigvis kom en nabo meg til unnsetning, mens jeg slo de imaginære dyrene ihjel med verdensatlaset. Først da satte man inn såpass adekvat medisinsk behandling at man greide å ta knekken på faenskapet. Idet medisinene begynte å virke, hørte jeg en katt som mol under sykesengen min. Morgenene etter var katten borte. Likeså deliriet. Slik kom jeg ut av det. Skjønt, kommer man overhodet ut av slike skjellsettende opplevelser?

Mektige grupper

Hvorfor må så diskusjonen i ”rusomsorg” og psykiatri dreie om valget mellom en utstrakt hånd og legemidler? Kan man ikke ha begge deler? Det har man da i kreftomsorgen. Skulle det være annerledes i rusomsorgen? Dernest finnes det ingen rasjonell begrunnelse for ikke å gi B-preparater i den mest smertefulle abstinensfasen. Når Heminevrin og benzodiazepiner gis i korte intervaller, gis det ingen fare for tilvenning. Men en kan ikke se bort fra at en biokjemisk tilnærming til abstinenser, utfordrer den profesjonelle legitimiteten til etablerte og mektige miljøer innen psykologi og sosionomi så vidt mye at de ser seg nødt til å stanse den. I dag er det nypete og kognitiv terapi som er alle tings løsen, den nye religionen og de sentrale dogmene.

Grensesettingens grensepsykose

På en åpen avdeling i psykiatrien jeg var pasient i for fire år siden overhørte jeg en samtale mellom behandler og en kvinnelig pasient som var skeptisk til deler av behandlingsregimet med kognitiv terapi Hun fikk prompte beskjed om at enten fikk hun kjøpe hele den ideologiske pakka, eller så ville hun bli skrevet ut. Det er utenkelig at sånn retorikk kunne vært utøvd i somatikken, for eksempel overfor en smertepasient i kreftbehandlingen pasient. Men i rus og psykiatribehandlingen har den farmakologiske avholdenhetsbevegelse for alvor festet grepet, ti år etter rusreformen som mange av oss hadde så store forventninger til.  Norsk psykiatri og rusbehandling handler i dag mer om disiplinering enn om omsorg. I den ”nye” rus og psykiatribehandlingen er det for å si det med Benjamin Franklin fortsatt ”Gud” som behandler, legen som tar honoraret og pasienten som betaler regninga. At jeg kom meg ut av dette, kan jeg bare takke forsynet, meg selv og min trofaste kjæreste for. Verken de rødgrønne eller de blå-blå har «rødde væg».

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt