Noen tanker angående "selvbestemt" abort

Jeg oppfatter at det er en intens debatt angående surrogati, og at dette er et aktuelt og inngripende tema i vårt samfunn. Et egg kan taes fra ei kvinne, befruktes, og settes inn i ei annen kvinne, som dermed regnes som surrogatmor. Det har også i denne sammenheng vært debattert muligheten for å kunne bruke hjernedøde surrogatmødre. Kunstig livmor og kunstig surrogatmor vurderes også som realistisk. Ut fra dette, oppfatter jeg det som endelig konstatert, og tydelig bekreftet, at et foster er et selvstendig liv, helt fristilt fra sin mor, men avhengig av en omgivelse det er mulig å vokse opp og utvikle seg i, noe vi forøvrig er hele livet. Det at et foster er en del av moren/kvinnens kropp, finner jeg dermed ingen holdepunkter for, og jeg oppfatter det i beste fall for en misforståelse, som er blitt gjentatt så lenge at vi er i fare for å tro på det. Jeg mener vi må konstatere at et foster er et selvstendig liv, og ikke en del av kvinnens kropp. Begrepet "selvbestemt abort" er derfor for meg meningsløst, da fosteret selv, som blir abortert, ikke har mulighet for å bestemme over det. For meg er begrepet "selvbestemt abort" svært misvisende, og vårt samfunns selvbedrag.

Vi må vel også konstatere at det vanlige er, at det foranliggende for en graviditet er noe ei kvinne og en mann begge har vært delaktige i, og at en graviditet ligger an til å bli en fødsel ut av. Noe av det som forundrer meg er at mannen og kvinnen blir tillagt så totalt forskjellig ansvar i vårt lovverk og praksis. Det har vært fremmet foreslag om at mannen, far til barnet, skal få anledning til å fremme krav/ønske om juridisk eller fysisk abort, men dette har heldigvis ikke fått innpass i lovverket, da faren ikke skal kunne fraskrive seg sitt ansvar og konsekvens av sin handling. Kvinnen, derimot, blir betraktet som så mye mindre bevist, kunnskapsrik, ansvarlig og tilregnelig at hun får en nesten ubegrenset "angrefrist" på 12 uker. Det forundrer meg at en sånn nedverdigende holdning til kvinnen, i forhold til mannen, i sentrale og store livssituasjoner, virkelig kan fremmes som en kvinnesak for likestilling. Jeg synes det er tragisk at kvinnene ikke blir tiltrodd å ha samme ansvar for sin seksualitet som mannen, og at det ikke her er lik lov for mann og kvinne.

Da abortloven i stor grad handler om det å bli med barn, er det vel naturlig å se på hva barneloven (Lov om barn og foreldre) sier om barnets rettigheter og foreldrenes plikter og ansvar. Ut fra hva jeg kan se i barneloven, er det den kvinnen eller surrogatet som føder barnet som fastsettes som mor til barnet. Hva samfunnet dermed definerer som mor til en person er derfor helt uavhengig av hvem personen har en genetisk nær relasjon til. Hvem samfunnet så definerer som far til barnet, virker til å basere seg på hva den som tidligere er definert som mor, og eventuelt sammen med en annen person, finner for godt. Den som eventuelt er den genetiske far til barnet er derfor helt prisgitt denne ene eller eventuelt de to personene, som ikke nødvendigvis har noen genetisk nær relasjon til barnet, måtte ønske å fastsette. En eller to tilfeldige personer kan derfor eventuelt velge om farskapssak skal iverksettes eller ikke, dersom ikke faren er beskyttet som donor, med de konsekvensene det gir for faren og barnet. Barnet selv skal etter loven ha rett til å vite hvem som er sin biologiske far, uten at dette endrer hva samfunnet definerer som far, etter barnet er fylt 18 år.

Jeg undrer meg over hvem, og hvilke verdier, abortloven og barneloven er skrevet for å ivareta.

Ser jeg står i fare for å ikke ha fått med meg alle juridiske betraktningene i barneloven, men mitt poeng er, hvordan kan noe som er så enkelt og fundamentalt rotes sånn til i vårt lovverk?

Den enkle og fundamentale virkeligheten er at vi som menneske har en far og ei mor som begge er genetisk likeverdige foreldre. Det er også et faktum at vårt liv som det menneske vi er, starter ved unnfangelsen. Jeg oppfatter det har vært argumentert for at det er barnets muligheter til å overleve utenfor livmoren, som er med på å sette en grense for akseptert fremprovosert abort. Jeg synes det blir for dumt at det er vår evne til å overleve i en bestemt omgivelse, som gjør oss til mennesker med menneskeverd. Det eneste som gir mening, og har en verdighet og fremtid, er at vårt menneskeverd er det samme uavhengig av omgivelsen vi lever i, innenfor eller utenfor livmoren. Når vi i lovverket "tåkelegger" eller ser vekk fra disse enkle fakta, oppfatter jeg det som samfunnets løgn og bedrag. Når vi starter med en løgn er det en kjensgjerning at det lett fører til at man må fortsette å lyve for å skjule sannheten. Jeg føler det er mye det som er skjedd i debatten om etiske spørsmål rundt vår reproduksjon, familierelasjoner, ansvar, verdier, menneskeverd og menneskerettigheter.

Jeg mener det er på tide å stryke vår abortlov og revidere barneloven, for et mer ærlig og fremtidsrettet lovverk og verdisyn.

Steinar Aasbø

[ e-mail: selvbestemt@gmail.com ]