Verdidebatt

Når religion fordreies

Hvor går hovedskilllet mellom religiøse: Er det mellom moderate og radikale? Går religionene stort sett ut på det samme? Slike inntrykk kan en få ved å lese Ivar Skippervold’s ‘Når religion misbrukes’ i Verdidebatt; Vårt Lands papirutgave, 8.juni 17

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For å starte med noe Skippervold og jeg forhåpentlig er enige om, så kan vi ta det vakre og gode i verden. Uten en god Gud, er det vanskelig å begrunne at noe slikt finnes. Om f.eks. evolusjonsteorien med sine blinde tilfeldigheter, og mangel på orden og hensikt skulle beskrive opprinnelsen på korrekt vis, så er ikke konklusjonene dens å stole på. Hvem kan bygge pålitelig fornuft og bevissthet kun på kolliderende atomer?

Jeg kan også være enig i henstillingen til imamer om å ta avstand fra ekstremisme. Men kanskje de kan komme på banen og fortelle at det i så fall må skje ut fra premissene i deres religion. Ikke i at noen forståsegpåere, som vet 'hva som er sant for vår tid', skal komme og fortelle dem hva som er riktig. Både kristendom og Islam er historiske religioner, som bygger på hva som er åpenbart som sant for menneskene. De grunnleggende trossannheter, er universelle, evige sannheter. Om en starter å tukle med dem, ut fra hva som er tidens trend, skal det ikke så mye til før innholdet i religionen endres.

Så litt om det øvrige du skrev om knyttet til religionenes lære:

i) Når du skriver om at både Pinse og innledningen på ramadan handler om å finne inspirasjon i godhetens ånd, så er det en sannhet med modifikasjoner: Pinsen handler om at Gud måtte sende Talsmannen, den Hellige Ånd for å lære og veilede oss til hele sannheten (Joh16v13). Det er for øvrig en sannhet som atskiller seg betydelig fra den man finner i Islam.

ii) Når imamer snakker om ramadan som en fastetid der det gode i oss skal foredles, så får de svare for hvor det onde i verden kommer fra, ifølge deres tro. Slik jeg har oppfattet det, skyldes alt i verden, også det onde: Allah. Det skiller seg også fra kristendom, hvor menneskene får det etiske ansvar for det onde i verden, ved at de satte seg i Guds sted: fulgte egen vilje i stedet for Guds. Dessuten er vel ikke 'en sterkere tilknytning til andre muslimer og Allah', det som kristne ber om skal skje under Ramadan?

iii) I stedet for å følge Åpne Dører og Stefanus-alliansen i å be om åpne øyne for at fredsfyrsten skal vise seg for dem, synes du være fornøyd med å henvise til det gode i deres egen religion. Du utfordres herved til å si hvorvidt du er enig i sitatet: «Religion frelser ikke mennesker, Jesus gjør!»

iv) Hoved-faren for kristne i Vesten i dag er ikke forfølgelse, men forførelse. Det som kjennetegner forførelsen er at den ikke hevder troen på Jesus som Messias-Kristus. En slik tro finnes ikke i Islam. Hvordan vil en mulig syntese mellom de to religionene, kunne unngå å ta stilling til dette. Den som ikke for meg er mot meg, sier Jesus -og v.v.

v) I din iver etter å finne det gode i begge (alle) religioner, synes du å ødelegge det sentrale i hver av dem. Hverken sanne kristne eller muslimer, vil være interessert i en slik tilnærming. Den blir vel å betrakte som en form for kulturimperialisme, fra det intellektuelle Vesten. For de ekstreme i Islam, er vel det som å veive med en rød klut (?)

vi) Hovedskillet synes for deg å gå mellom moderat religiøse og ekstremister. Det er klart en viktig skjelning i samtiden, men jeg synes du må strekke deg langt tilbake for å jamføre kristendom med Islam i så måte: Korstogene kan bare forstås ut fra den tids historiske hendinger, der muslimer truet Europa etter å ha erobret Jerusalem. Samtidig var fyrstens vilje lov, og politiske hensyn spilte en stor rolle den gang også. Samtidig, dersom du mener Ku Klux Klan er en typisk kristen organisasjon: den har ikke mye om Fredsfyrsten som ba oss elske vår neste, og våre fiender.

vii) Mennesker blir ikke frelst ved at deres iboende godhet foredles ved godhetens ånd, men ved å tro det sannhetens Ånd viser oss: at Guds Sønn måtte dø for alle mennesker-sml. den lille Bibel. Samme hvor mye en muslim bestreber seg på å bli god, har han ingen garanti for at Allah godtar ham. Kan det være derfor noen finner det 'sikrere', ut fra løfte i Koranen om at de som dør for Islam’s sak får tilgang til Paradis (eks. Sura 3:195), å ofre seg for Allah i en 'kamp mot de vantro' i Vesten?

Selv om eksistensen til det gode, vakre og skjønne bare kan forklares ut fra en god Gud, som holder ut med menneskene inntil evangeliet er forkynt for alle folkeslag, og folkene er kommet med i fullt tall, så advarer Kristendommens grunnlegger kraftig mot å føre vill én av de minste som tror på Ham.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt