Ut i åpent landskap

Jeg har lest Eskil Skjeldals siste innlegg (Vårt Land 3. juni) med stor interesse. Han har tydeligvis ikke parkert Gud på mørkeloftet, slik jeg nærmest forsto hans siste bok. Boka avsluttes med hvor lettet Skjeldal var da han «vart kvitt trua på Gud». Den som trekker Gud inn i livet sitt vil bli skuffa, konstaterer han resignert. Han vet nå at det er sant, skrev han, og avsluttet med setningen som er blitt bokas tittel: «Eg slepper deg. Utan at du velsignar meg.» Litt tidligere hadde han skrevet: «Eg kan ikkje stå for teologi sjølv meir».

Jakter videre. Her trodde jeg at det var slutt. Med all leting og graving. Det interessante er at Skjeldal i sitt siste innlegg synes å ta opp igjen sine teologiske refleksjoner. Nå «jakter» han i alle fall videre. Han jakter på hva tro er «som et menneskelig fenomen». Hva «nytte» et menneske kan ha av «å holde seg med en tro». Og: «Hvordan ser koblingen mellom menneskets psykologiske konstitusjon og det samme menneskets tro ut?» spør han. Slike spørsmål må teologien arbeide med, mener Skjeldal. Ikke minst om den mener «at i Jesus har Gud tatt opp i seg alt menneskelig også tvilen, tenkningen, behovet for å forstå, menneskets psyke, behovet for håp og mening». Og det gjelder ikke minst «dersom teologien skal ta den menneskelige erfaringen på alvor, nedenfra».

Ned i kjelleren. Her kommer endelig Jesus inn i kjernen av Skjeldals resonnement. Det er jo dette perspektivet jeg har etterlyst. Hva betyr det «at i Jesus har Gud tatt opp i seg alt menneskelig?» For meg er det troens og teologiens hovedspørsmål. Det angår meg. Som troende. Som teolog. Som prest og som misjonær. Jeg beveger meg gjerne ned i kjelleren, om det er der vi møter virkeligheten. Jesus er der også. Ingen ting er skjult for den Jesus jeg møter i evangeliene. Han som i sin dødsangst kunne utbryte: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg».

Der troen vibrerer. Kanskje er det bedre å bruke metaforen om det åpne landskapet. Landskapet der menneskenes liv utspiller seg i alt sitt mangfold og all sin sammensatthet. I all sin sårbarhet. Er det ikke et slikt åpenhetens landskap Jesus skapte? Og er det ikke nettopp i dette landskapet kirkens pastorale erfaring utspiller seg? Er det ikke i møtet mellom evangelienes Jesus og den pastorale deltakelsen i folks hverdagsvirkelighet, at troen vibrerer? Med alle spørsmålene. Med tvilen. Med liv uten tydelig spor av tro. Kanskje er vi ikke flinke nok til å formulere dette. Men det betyr ikke at det ikke er virkelig.

Upretensiøst nærvær. Ytre sett kan dette kanskje virke upretensiøst, slik Skjeldal karakteriser sin egen tjeneste som prestevikar i Den norske kirke. Men troens arena er det virkelige liv. Der kan troen også oppleves irrelevant. Den kan forsvinne. Brått eller langsomt. Men i dette åpne landskapet er det også mulig å gjenkjenne Jesus. Som brå erfaring. Eller som langsom prosess. Det er kirkens overbevisning og erfaring. For meg er det blitt slik at nettopp i en folkekirkesammenheng som den vi i dag står i, i et sekularisert og flerkulturelt samfunn, at den skjulte Gud i Jesu «upretensiøse kirkelige skikkelse» (om du vil), er nærværende.

Selv om Skjeldal ikke lenger deler kirkens tro, ser jeg med interesse fram til hvilke sider av menneskenes mørke kjellererfaringer han vil trekke fram i lyset. Hans kronikk i Aftenposten nylig (28. mai) om religionens betydning for radikaliseringsprosesser både blant muslimer og kristne, viser viktigheten av et åpent og kritisk blikk på religiøs tro. Det kan også være med å gi kirken en dypere forståelse av Jesus.