Beredskapstjenestens utfordringer

På forsiden av Vårt Land 7. juni 2017 kan vi lese at «Prester gruer seg til å gi dødsbudskap». I opp­slaget inne i avisen forteller sokneprest Inger Brækken om erfaringer mange ­prester kan kjenne seg igjen i — den opplevde uroen ved å ha beredskap, og utryggheten knyttet til å gå med dødsbudskap.

Som biskop og ­leder av prestetjenesten i Hamar bispe­dømme vil jeg uttrykke forståelse 
for opplevd uro og utrygghet knyttet til ­beredskapstjenesten. At den som har bered­skap kjenner det slik, er naturlig. Trolig vil de fleste mennesker som i sitt arbeide har beredskapsoppdrag kjenne noe av det samme. Å ha beredskap er jo å være forberedt på å arbeide med uventede og ofte vanskelige hendelser.

Kirkens samfunnsoppdrag. At prester har beredskap hører til det vi kan kalle kirkens samfunnsoppdrag. I dette arbeidet retter vi oss ikke bare inn mot kirkens medlemmer, men mot ethvert medmenneske. På samme måte som i det diakonale arbeidet, er kirkens tjeneste i samfunnet ved beredskap, dødsbud, sorg og kriser et arbeid som ikke tar utgangspunkt i en viss type tro, tilhørighet eller annet som ­skaper forskjell mellom mennesker. Utgangs­punktet er at pårørende som mister sine kjære gjennom brå og uventet død, trenger å få dette varslet ved personlig fremmøte, av en profesjonell hjelper med god tid, god kompetanse og nødvendig omsorg.

Så må kirken som arbeidsgiver sam­tidig ta på alvor de utfordringer prestene opplever i møte med beredskapstjenesten.

Sikringstiltak er blant disse. Prester skal ikke utsettes for unødig risiko ved å gå med dødsbud. Her er vi avhen­gige av et godt sam­arbeid med politiet, som ofte vil ha godt grunnlag for å vurdere den ­enkelte situa­sjon og et eventuelt trusselbilde. Mange prester har erfaring fra at varsling foretas ved at prest og ­
politi reiser sammen til pårørende når det er ansett som det beste.

Cowboytendenser. Uro og utrygghet overfor tjenesten med beredskap og dødsbud, er i utgangspunktet naturlig. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen av «cowboytendenser blant prester» i møte med dette, og vil oppfordre til en kultur hvor naturlig uro og utrygghet i møte med beredskapstjenesten anerkjennes og kan snakkes åpent om.

I de tilfeller hvor den enkelte prest kjenner at belastningen ved å stå i beredskapstjeneste kan bli av en slik art at den medfører uønskede helsemessige utfordringer, minner jeg om at det er anledning til å søke seg fritatt for beredskapstjeneste.

Solveig Fiske, Biskop i Hamar bispedømme