Stig Magne Heitmann

90

Martyrene og martyriet

Etter de mange angrepene på kristne i Egypt, der mange ble drept, har Åpne Dører publisert flere artikler og filmer på sin Facebookside. I flere av disse artiklene og filmene forteller familiemedlemmer av de drepte om hvordan de tilgir drapsmennene.

Publisert: 8. jun 2017

De som dør for Jesus

Etter de mange angrepene på kristne i Egypt, der mange ble drept, har Åpne Dører publisert flere artikler og filmer på sin Facebookside. I flere av disse artiklene og filmene forteller familiemedlemmer av de drepte om hvordan de tilgir drapsmennene. Ett av de sterke innslagene bærer tittelen «den himmelske kirken» fordi enken etter den drepte sier at vi tilhører en himmelsk kirke og mannen nå er hos Jesus. Den kjente TV-reporteren sitter stille en stund før han spør hvilket materiale disse kristne er laget av, siden de kan tilgi dem som utførte de grusomme handlingene.

På Facebook-siden vår kritiserer en følger oss og spør om vi ikke glorifiserer martyrene. Hun er sterkt kritisk til ordene vi bruker og måten vi omtaler martyrene på.

Med denne artikkelen ønsker jeg å si noe om hvordan Bibelen og oldkirken tenker om spørsmålet.  Må vi kristne – martyrer, deres nærmeste og deres kirker - i vår tid tenke på samme måte? Tenker kristne i Norge bibelsk omkring dette? Reflekterer vi i de hele tatt omkring det, og er det noen taler i kristne sammenhenger som berører spørsmålet?

Det nye testamentet

Det greske ordet «martys» betyr et vitne. Verbet «martyrein» betyr å vitne. «Dere skal være mine vitner,» sa Jesus da han tok avskjed med disiplene. På gresk står det «martyres» (flertall av «martyr»). «Livet ble åpenbart, vi har sett det og vitner om det», skriver apostelen Johannes. Han bruker verbet «martyrein». Johannes Døperen vitnet («martyrei») om Jesus (Johannes 1,15). Et vitnesbyrd i Det nye testamentet er «martyria». På latin vil det bli «martyrium».

Når ordet «martyr» blir brukt i Det nye testamentet, betyr det rett og slett vitne. Stefanus (Apostlenes gjerninger 6-7) ble ikke en «martyr» fordi han ble drept for Jesu skyld. Han var en «martys» fordi han vitnet om Jesus. Når Paulus skal ofres (2. Timoteus 4,6), kaller han ikke seg selv en «martys». Det hadde han vært hele livet etter at han ble frelst og kalt til å forkynne evangeliet om Jesus. Når Hebreerbrevet (kap. 11) omtaler den lange rekken av vitner, heter det at alle disse fikk godt vitnesbyrd («martyria»)for sin tro. Disse blir kalt «en stor sky av vitner» («martys» i flertall). Avsnittet forteller at en stor del av dem ble drept på grunn av sin tro. Men ikke alle. Likevel blir alle kalt «martys».

Dette er bare et lite utvalg av alle «martys-/martyrein-/martyria»-ordene i Det nye testamentet.  Konklusjonen er likevel ganske grei: Ordet betyr opprinnelig vitne. Det er først senere det spesifikt blir brukt om «blodvitner», dem som blir drept på grunn av sitt vitnesbyrd om og sin tro på Jesus. Derfor er Johannes Døperen en martyr, Stefanus en martyr, Jakob en martyr (Apg 12,2) ikke bare på grunn av sin død for vitnesbyrdet, men rett og slett fordi de vitnet.

Åpenbaringsboken

Det er først når vi kommer til Åpenbaringsboken at vi finner omtale av «blodvitnene». Johannes ser «sjelene til dem som var blitt slått i hjel for Guds ords og for det vitnesbyrdet («martyria») de hadde» (6,9). Videre skriver Johannes (12,11): «De har seiret over djevelen i kraft av Lammets blod og det ordet de vitnet om («martyria»); de hadde ikke sitt liv så kjært at de ikke ville gå i døden.» I avsnittet om «den store skjøgen» som forfølger de kristne (kap. 17), heter det: «Kvinnen var beruset av blodet fra de hellige og fra Jesu vitner («martys» i flertall). Og i «Babylon», senteret for forfølgelsen av kristne, ser Johannes «blod av profeter og hellige, ja av alle dem som er blitt myrdet på jorden». Når tusenårsriket kommer, ser Johannes «sjelene til dem som har blitt halshogd fordi de hadde holdt fast på Jesu vitnesbyrd («martyria») og på Guds ord» (20,4). Han som gir dette vitnesbyrdet («martyria»), er Jesus selv (22,20). Johannes kaller Jesus ofte «Lammet» i Åpenbaringsboken. Jesus er det store vitnet («martys») og derfor forbildet for alle andre vitner («martyres»), enten det skjer i livet eller som blodvitner.

Ble Johannes en «martyr»? Han var den eneste av Jesu apostler som ikke led martyrdøden selv om han opplevde rikelig av lidelse og forfølgelse. Men det som gjør ham til en «martys» i nytestamentlig mening, er at han vitnet om Jesus.

Oldkirken

Om apostlene og andre i urkirken som ble drept for sin tro på og vitnesbyrd (martyria) om Jesus, har jeg skrevet i boken «Derfor kan dere juble av glede». (Den utgis av Åpne Dører i revidert utgave i august.) Det er lærerikt å se hvordan urkirken og oldkirken tenkte om sammenhengen mellom vitnesbyrdet og martyriet. Martyriet var ingen overraskende sak, for Jesus selv gikk gjennom det, og han hadde gjentatte ganger undervist om at det kan skje hans etterfølgere og vitner («martyres»). Paulus skriver til Timoteus at martyriet («Jeg skal nå ofres») ikke er det siste. I den samme stund skal han nemlig få seierskransen (2. Tim. 4,6ff).

Kirkehistorikeren Eusebius referer biskop Clement slik om apostelen Peters martyrium (se min bok «Men Gud er ikke beseiret»): Peter opplevde den smerte, før han skulle dø, å være vitne til noe som må ha vært verre enn hans egen død. Apostelen Paulus forteller at Peters hustru fulgte ham på hans misjonsreiser. Hun har trolig også vært med da Peter kom til Rom. Der opplevde hun martyriet før ham … Peter har kanskje sett sin hustru bli tatt fra ham for å drepes. Og på tross av det han så, kjente han en glede i sitt hjerte og sa: «Hun er kalt til å komme hjem.»

Biskop Clement skriver videre om de lidelsene kristne gikk igjennom, særlig om apostlene Peter og Paulus som led martyrdøden omtrent på samme tid: «De er seierherrer i vår tid, edle eksempler i vår egen generasjon. Paulus har vist oss hva som er belønningen for å holde tålmodig ut …»

Oldkirken regner ti store forfølgelsesbølger rettet mot kristne i de tre første århundrene. Kristendommen var en «religio illecita» (ulovlig religion) helt fram til keiser Konstantin. Kirkehistorikeren Eusebius har skrevet utfyllende om dette. «Martyriologien» har vært en viktig del av kirkens historie og teologi, og den er det fortsatt i store deler av den universelle kirke. Men i den vestlige, «frie» kirke er den stort sett et ikke-tema.

En av de mest kjente, tidlige kristne martyrene var Polykarp (år 156), biskop i Smyrna og disippel av apostelen Johannes. Da forfølgelsen kom til Smyrna, hadde han anledning til å flykte, men han ville det ikke og sa: «Guds vilje må skje.» Justin «Martyren» led martyrdøden sammen med seks av studentene sine omtrent på samme tid.

Noen av de verste forfølgelsene fant sted i Nord-Afrika. Antall martyrer var ufattelig stort. Den mest kjente historien handler om katekumenene Perpetua og Felicitas som ble martyrer i år 193 i Kartago. Under den åttende forfølgelsesbølgen skrev biskopen i Kartago, Cyprian, i et skriv kalt «Til martyrene og bekjennerne»: «Elskede brødre. Jeg har lært fra de tapre og velsignede brødre om den herlighet som omgir deres tro. Jeg gleder meg stort, for vår Herre Jesus Kristus har forberedt dem for kronen gjennom bekjennelsen av hans navn. For dere har satt standarden for den himmelske strid … Dette er det å være en bekjenner av Herren, en Kristi martyr.» Cyprian led selv martyrdøden.

En av oldkirkens og Nord-Afrikas store teologer og tenkere, Tertullian, ble ikke selv martyr. Men han observerte én ting: «Jo mer de dreper oss, jo flere blir vi. Martyrenes blod er den kristne kirkes såkorn.»

Egyptiske kristne

Mange hundre tusen koptiske (= egyptiske) kristne led martyrdøden. Evangelisten Markus var blitt martyr i Alexandria. Siden fulgte bølge på bølge av forfølgelser. Derfor er det ikke å undres over at teologien om martyriet er sterk blant egyptiske kristne. Athanasius var biskop for de kristne som led under forfølgelsen iverksatt av arianske heretikere. Om Athanisius heter det: «Hans tilfluktssted var hos Gud alene.»  Han skriver selv: «Djevelen angriper og knuser dørene hos dem som står ham imot. Men vår frelser er så mild at han inviterer enhver til å følge ham … Sannheten kan ikke forkynnes med sverd eller gjennom soldater.» Athanasius bruker David som eksempel. Liksom han ikke gikk til motangrep mot Saul som forfulgte ham og ønsket å drepe ham, slik skal heller ikke de sanne troende gå til motangrep.

Konklusjon

Martyriet og martyrene glorifiseres ikke, men både Jesu undervisning, Det nye testamentet, urkirken og oldkirken regner med at det å være Jesu vitner («martyres») også kan føre til martyrdøden. Eksemplene er mange fra de første kristne århundrer.

Eksemplene er mange fra vår egen tid også. Det er de har lært fra kirkens teologi og vitnesbyrd om dette, som er best forberedt når forfølgelsen kommer. De har ikke bare lært at forfølgelse er en naturlig del av det å følge Jesus, men også hvordan de skal reagere på forfølgelse. Helt fra Jesu ord på korset og Stefanus´ ord har de lært: «Far, tilgi dem!» Slik blir Guds vesen og kirkens vitnesbyrd synlig og kraftfullt.

Skal vi forstå de egyptiske kristne sine reaksjoner, må vi kjenne både Det nye testamentets undervisning og deres egen historie. Vi som vestlige kristne kan og bør lære av dem, disse edle kristne søstrene og brødrene våre som lutres i ilden.

 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Mette Solveig Müller

57 innlegg  4939 kommentarer

Vitnene

Publisert over 3 år siden

Jeg har hatt en lang "reise" i min tro. Som ung var jeg med i kridstne ungdomslag. Men møtet med rigide kristne lover gjorde meg til en frafallen. - Da jeg møtte på bahailæra, alene hjemme med en bok i hendene, opplevde jeg fortellingen om Jesus om igjen (altså uten andres påvirkning), med en historie fra vår egen tid. Babs historie, fra bahailæras tidlige begynnelse, ble for  meg en  paralell til bibelens fortellling om Jesus og hans tilhenger. - Det siers at 20000 begeistrede tilhengere ble enrettet rett etter år 1850.

Med prestestyret i Iran, kom en ny bølge av henrettelser og forfølgelser av bahaiene. - I dag sitter 7  bahaier fengslet, alene for sin tro. Disse 7  fremsto som ledere og  er nå fengslet på 10-ende året. (Det er også flere andre som er fengslet)- Iran mener de er samfunnsfiender! Jeg forteller om denne bakgrunnen, for å fortelle om mine nye venner. 

De bodde i Iran og levde gode liv. Begge hadde meget gode jobber og stor familie rundt seg. - Men så blir de grepet av sannheten i Baha1u1llahs ord, og deres liv endrer seg.

De mister begge arbeidet sitt.  Antagelig ventet fengsel også dem som konverterer. De mister alt og legger ut på reise som forfulgte flyktninger; - ikke asylsøkere. Etter gjennomreise i mange land, kommer de til Norge. Etter lang tid på asylmottak, får de endelig tildelt en kommune og må forsøke å starte helt på nytt. - For meg er også disse menneskene  Guds vitner om Jesus.  - Men sier jeg noe til en ateist, forteller han meg at han synes de var dumme! - De burde jo bare holdt troen sin for seg selv, og veldig mange gjør jo nettopp det. - Men hvor blir det da av sannferdigheten i våre liv? 

Mette

1 liker  
Kommentar #2

Stig Magne Heitmann

90 innlegg  34 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Takk, Mette. Bahai`-troende er mer forfulgt i Iran enn kristne, og det sier ikke lite. 


1 liker  
Kommentar #3

Ole Petter Erlandsen

24 innlegg  73 kommentarer

Takk

Publisert over 3 år siden

Takk, Stig Magne. En bra motvekt til den  bekvemmelighetsteologien vi omgir oss med i vår del av verden. 

4 liker  
Kommentar #4

Tore Olsen

24 innlegg  5415 kommentarer

Martyriumet som livsførsel

Publisert over 3 år siden

Våg å stå som Daniel.

Den sangen lærte vi på søndagsskole. Jeg ble ikke kristen da, men etter å ha blitt det innser jeg at forfølgelse er uunngåelig. Vi har rett til å forsvare vårt liv, og det vil jeg gjøre - først og fremst med tanke på familien, men kommer det til å måtte ofre det for troens skyld så er jeg forberedt.

Det er stort å gi sitt liv for mesteren, som ga sitt liv for oss, men det er ikke mindre å leve et rettferdig liv for mesteren og gjennom det martyrium/vitnesbyrd vise offervilje ved å holde hans bud. Lys og salt er vårt levende vitnesbyrd.

1 liker  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere