Den tid, den sorg

Sokneprest på Nøtterøy, Inger Bækken, forteller i Vårt Land (7. juni) at hun sover dårlig når hun har beredskapsvakt for å gå med dødsbudskap og at ordningen er «utgått på dato». Hun får betinget støtte av Martin Enstad, leder i Presteforeningen, som påpeker at ordningen er belemret med flere problemer, blant annet knyttet til trygghet: «Vi vet ikke alltid hvem som åpner døra, og hvilken tilstand disse menneskene er i», skriver han.

Men at en ordning ikke fungerer optimalt, er ikke et argument for å avvikle den. At en ordning ikke fungerer optimalt, er det et argument for å forbedre den.

Videre er det forsvinnende få rapporterte hendelser om vold i forbindelse med dødsbud. Som regel er de pårørende takknemlige for at det nettopp var en prest som kom da verdenen deres raste sammen.

Ett skritt tilbake: De aller, aller fleste opplever at det å gå dødsbud er trygt og dypt meningsfullt.

Selv om den enkelte prest skulle oppleve det som en viktig del av tjenesten, kan imidlertid ikke dette være hovedargumentet for å opprettholde ordningen. Det må være fordi prestene har en kompetanse som etterspørres. Folket er som kjent ikke til for kirken, men kirken til for folket.

Og så langt ser det altså ut til å være den foretrukne ordningen for mange. Også for mennesker som ikke tilhører kirken.

Videre melder Politiet at de opplever det som et gode å kunne samarbeide med prestetjenesten på dette området. Dersom dette endrer seg, må vi evaluere ordningen på nytt. Den tid kommer helt sikkert.

Om liv og død. Men at presten med beredskapsvakt sover dårligere om natten, kan ikke være et argument for å avvikle ordningen. Hvis jeg skulle fjernet alle deler av arbeidet som på en eller annen måte tok fra meg nattesøvnen iblant, ville jeg ikke stått tilbake med mange arbeidsoppgaver. Bekymring og vanskeligheter tilhører livet og i alle fall en prestetjeneste hvor det handler om liv og død, bokstavelig talt.

Spørsmålet vi må stille oss er hvorvidt vi som kirke tror vi kan gi de pårørende noe politiet ikke kan tilby. Tror vi på egen kompetanse og sjelesørgeriske evner? Tror vi på budskapet vårt, ritualene våre?

Hvis vi som prester ikke ser på oss selv som noe annet enn en leverandør av en trist beskjed, er jeg enig i at oppgaven like godt kunne gått til noen andre. For det ville utvilsomt vært mer «kostnadseffektivt». Også politiet har mye erfaring med krisehåndtering og samtaler med folk i ulike livssituasjoner.

Kan tilby noe annet. Når jeg likevel mener at det er viktig at presten går dødsbud (og gjerne i samarbeid med det lokale kriseteamet eller sammen med politi ved enkelte tilfeller), er det fordi jeg mener presten kan tilby noe annet enn andre yrkesgrupper.

Hva jeg måtte føle av ubehag når jeg banker på en fremmed dør er — for å sette det på spissen — uviktig i den store sammenhengen.

Det skulle bare mangle at jeg føler meg ille til mote, trist og avmektig i møte med en mor som nettopp har fått vite at hennes sønn er drept i bilulykke. Men dette handler ikke om meg og mine kvaler, men om den etterlatte. Det er ham eller henne vi ikke må miste av syne.

Sikkerhetshensynet er en avsporing i en viktig debatt, og et symptom på en fryktkultur som brer om seg. Mot denne må Kirken være en motstemme.

Frykt og angst er ubehagelig, men ikke desto mindre en del av livet vi ikke kan verge oss mot. Akkurat som døden.