Lars Laird Iversen

10    58

Ledekultur og ­sammenhengskraft

Det er først når kristendommen sekulariseres og gjøres til «kulturarv» at den blir en politisk mobiliseringsfaktor.

Publisert: 7. jun 2017 / 843 visninger.

Tyske tenkere og politikere anbe­faler en «leitkultur» for å få 
sam­tidens flerkulturelle tyske samfunn til å fungere. Vårt Land dekker saken fyldig 30. mai, og Alf Kjetil­ ­Walgermo kommenterer temaet 1. juni. Dette er en spennende og viktig sak. Hva trengs av felles kultur for at et samfunn skal være godt?

Dette er et tema som mange opplever er fullt av feller. På den ene siden er det nesten­ en banal selvfølgelighet at det f­innes en norsk kultur, at det lever tradisjoner her som er viktige for folk, som ikke finnes på samme måte i andre land, og som folk tenker på som norske. Levende tradisjoner er et gode. En aktiv stat bør kunne støtte organisasjoner og prosjekter­ som bidrar til å holde levende tradisjoner i gang. Noen av disse tradisjonene tenker vi på som nasjonale. Dette er det ikke noe galt med. Det er fullt mulig å se på disse tradisjonene som verdifulle, og siden de er særskilt levende her i Norge, kanskje kun finnes her, så er det et ansvar for nordmenn, kanskje også staten, å holde liv i disse tradisjonene.

Felles kultur. På den annen side blir det straks vanskelig når denne kul­turen skal formuleres og vedtas. Det ville vært nyttig med noen testspørsmål for å ­undersøke hva som bør trekkes frem som felles kultur.­ Jeg foreslår to. En tradisjon bør være levende, og den bør være mulig å velge.

Det er altså ikke slik at jo norskere et kulturelt fenomen er, jo mer ekskluder­ende er det. 17. mai er fullt av folkedrakter, norske flagg og patosfylt nasjonale taler, men har inkluderende potensial. 17. mai er offentlig tilgjengelig, lett å delta i, ikke avhengig av hudfarge eller avstamning, men derimot tilslutning til en demokratisk grunnlov. Historien til 17. mai er også en historie om norsk anti-rasisme og en arena for å utvide det norske. Nasjonale markører som tradisjonsmat, hardingfele og langrenn er også prinsipielt valgbare og levende tradisjoner.

To feller. Forsøkene på å nasjonalisere kristendommen går i begge fellene jeg har presentert i denne teksten:

Det er absolutt levende kristne tradisjoner i Norge, men de er ikke på noen entydig måte opptatt av å knytte kristen­dommen og norskhet sammen. Mange aktive kristne er opptatt av å ha plass til å leve ut sine levende tradisjoner, og dette ­engasjementet stopper ikke ved Svinesund. Omsorg for flyktninger, forvaltning av skaperverket, nestekjærlighet mot utstøtte grupper er alle aspekter av mange kristnes levende tradisjon som står i sterk strid mot populistiske forsøk på å mobilisere kristne symboler for norsk nasjonsbygging. Faktisk må kristendommen sekulariseres, og gjøres til «kulturarv» før den er politisk populær som kilde til felleskultur.

Er religion mulig å velge? På den ene siden er voksne frie til å melde seg inn ­eller ut i hvilken tros- og livssynsorganisasjon de selv vil. I hvilken forstand velger folk sin religiøse identitet? På den annen side, for de fleste fremstår ikke denne friheten som en parallell til å velge sin favorittmat på buffet. Det oppleves mer som å få rom og plass til å handle i tråd med den man allerede er. Menneskerettighetene og idealet om trosfrihet innebærer at vi i de aller fleste tilfellene mener det er urimelig å holde folk ansvarlig for sin religiøse identitet. Dermed bør vi være forsiktige med å knytte nasjonal identitet til tydelige religiøse markører. Det er ikke tilstrekkelig valgbart.

Upresist. I Vårt Lands dekning av «leitkultur» sklir diskusjonen sømløst mellom «tradisjoner», «kultur», «religion» og «verdier». Dette er forskjellige ting. Verdier, når de er levende, er ledestjerner for liv og handling.

Et demokratisk, gjerne nasjonalt fellesskap, bør diskutere – og vedta – hvilke verdier vi ønsker skal prege fremtiden vi vil skape sammen. Vi bør spørre om verdiene er gode, ikke om de er våre. Et samfunn bør ha felles institusjoner, ­felles ­møteplasser, felles fremtidspro­sjekter og en felles samtale om verdivalg. Et samfunn bør også gi sine medborgere ­muligheten til å få del i levende tradisjoner, og har et ­ansvar for levende tradisjoner som er unike.

Men det som er felles bør være ting som alle samfunnsborgere kan bli invitert til å mestre. Religion er en del av innholdet i vårt samfunn, ikke inngangsporten til det.

Lars Laird Iversen

Sosiolog, Det teologiske 
menighetsfakultetet

1 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Bjørn Abrahamsen kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
10 minutter siden / 1712 visninger
Therese Utgård kommenterte på
Hva uenigheten handler om
25 minutter siden / 632 visninger
Oddvar Hægeland kommenterte på
Livssynsnøytral ­er ikke verdinøytral
40 minutter siden / 1712 visninger
Johannes Taranger kommenterte på
Hvorfor blir jeg?
42 minutter siden / 1681 visninger
Jan Bording kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 1 time siden / 1358 visninger
Ywe Carlzen kommenterte på
Restaurert Og Regresjonsfri Tro.
rundt 1 time siden / 351 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 1 time siden / 1358 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 1 time siden / 4644 visninger
Per Perald kommenterte på
Kva ville Månestråle gjort?
rundt 2 timer siden / 4644 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 2 timer siden / 2785 visninger
Ben Økland kommenterte på
Myten om KrF som et «borgerlig» parti
rundt 2 timer siden / 1358 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Når vil vi alle forstå Islam?
rundt 2 timer siden / 2785 visninger
Les flere