Kommentar

Nok etikk, takk!

Først når den kirkelige etikken blir teologisk, blir den interessant.

I Vårt Land 19. mai uttrykte den britiske forfatteren Margaret Atwood sin støtte til bevegelsen Sojourners. Sojourners er en kirkelig bevegelse som arbeider for sosial rettferdighet, fred og miljø. I Norge har det blitt en selvfølge at Den norske kirke engasjerer seg i klimakamp, for sosial rettferdighet og flyktningers beskyttelsesrett. Like selvsagt er det at den politiske høyresida kritiserer engasjementet.


En etisk vending. Den lutherske toregimentslæren har i mange år holdt politisk engasjerte troende fra å bruke kirka som plattform for politikk. Den hindringen ser ut til å ha smuldret opp. Igjen står teologiens etiske vending: Over de drøyt siste hundre årene har det skjedd en langsom, men markant dreining i teologien, der etikken har fått mer og mer plass. Det gjelder både intimetikken og sosialetikken.

Ikke bare har oppmerksomheten knyttet til etikk fortrengt andre spørsmål, den har også kolonisert dem: Selv et klassisk dogmatisk spørsmål som hva frelse er, har i økende grad blitt besvart av ting som "et godt liv for alle kvinner og menn" og "et samfunn uten undertrykkelse."
Enhver teologisk samtale kan effektivt avbrytes ved at noen spør: Hvordan kan du i det hele tatt være opptatt av noe så abstrakt, når de som syr klærne dine sulter?

Mer enn etikk. Dette er en reduserende utvikling. Kristendom er mer enn etikk. Det vet enhver som går i kirka jevnlig, for både liturgi og forkynnelse er stort sett fri for politisk agitasjon og moralprekener. Like fullt er Kirkas ansikt utad, og mange av de debattene som føres på nasjonalt plan, nesten rendyrkede etiske og politiske samtaler. Det er et problem i seg selv.

Men mer problematisk er det hvilket språk samtalene føres i. Kirka har motstandsløst gått inn i den politiske strategiens logikk og språk, og stemmer fram resolusjoner som kunne stått i et (nesten) hvilket som helst politisk partiprogram.

Loven i hjertet. Kirka vet ikke noe mer om etikk enn resten av verden. I tradisjonen etter Løgstrup er det vanskelig å se at det skulle finnes noen spesifikk kristelig etisk åpenbaring. Lovens krav er skrevet i menneskenes hjerter, sier Paulus, også hedningenes. Derfor er også etikken det allmennes domene, selvfølgelighetenes domene. For det som virkelig brenner i etikken er ikke hva vi synes, men hva vi gjør.

Kjedelig. I en anmeldelse av en teologisk bok skrev den belgiske filosofen Luce Irigaray følgende: "Sociology quickly bores me when I'm expecting the divine." Irigaray setter fingeren rett på det ømme punktet: Et menneske som oppsøker kirke eller teologi gjør det av eksistensielle grunner. Å være et troende menneske handler om å finne mening, se sammenhenger og få hjelp til å fortolke livet og relasjonene. Det handler om noe som er for stort for fornuften og for lite for politikken.

Poteter. Selv med de beste intensjoner står kirka i fare for å gå inn i rollen som 1700-talls-potetprest. Da ble prekestolene brukt for å spre folkeopplysning om potetens fortreffeligheter. Det var et hederlig og sårt tiltrengt prosjekt, men som forkynnelse likevel for knuslete og jordvendt for den som søkte sjelebot og himmelsk sus over dette livet. Og, for å si det med Irigarays ord, det er kjedelig. Man blir tørst igjen av å drikke kokevannet etter potetene.

De fattige har dere alltid hos dere, sier Jesus, og krever at disiplenes oppmerksomhet rettes mot ham. Det akutte vil alltid være akutt. Dersom det eneste vi gjør er å avhjelpe kriser, står vi i fare for å glemme det teologiske grunnlaget og arbeidet med det.

Teologiske innspill. Paradoksalt nok blir de kirkelige innspillene til samfunnets etiske samtale interessante først når de slutter å være etiske, og tar plassen som fullt ut teologiske. Eivor Oftestad viste nettopp det i Morgenbladet for noen uker siden, da hun i abortdebatten gav lyd til et kristent menneskesyn. Det er forbilledlig deltakelse i offentlig samtale. Tom Sverre Tomren har vist noe av det samme med sin økoteologi.

Profetisk tale. Det finnes måter å målbære omsorgen for de minste på. Kirka besitter en nesten ubrukt arv, Det gamle testamentets profetiske litteratur. Her refser profetene folket når de ikke er gjestfrie overfor de fremmede i landet, når de ikke tar seg av enker og farløse, når de dyrker eiendom foran Gud. Jesaja roper ve over Israel som lar sultne savne mat og tørste mangle drikke. Herren, sier han, vil gjøre rett til målesnor og rettferdighet til vektlodd.

Og den som forstår det budskapet, må skjelve.

Kommentaren stod på trykk i avisa Vårt Land 07.06.17

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar