Kommentator Åste Dokka

Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land

Nok etikk, takk!

Først når den kirkelige etikken blir teologisk, blir den interessant.

Publisert: 7. jun 2017 / 4325 visninger.


I Vårt Land 19. mai uttrykte den britiske forfatteren Margaret Atwood sin støtte til bevegelsen Sojourners. Sojourners er en kirkelig bevegelse som arbeider for sosial rettferdighet, fred og miljø. I Norge har det blitt en selvfølge at Den norske kirke engasjerer seg i klimakamp, for sosial rettferdighet og flyktningers beskyttelsesrett. Like selvsagt er det at den politiske høyresida kritiserer engasjementet.


En etisk vending. Den lutherske toregimentslæren har i mange år holdt politisk engasjerte troende fra å bruke kirka som plattform for politikk. Den hindringen ser ut til å ha smuldret opp. Igjen står teologiens etiske vending: Over de drøyt siste hundre årene har det skjedd en langsom, men markant dreining i teologien, der etikken har fått mer og mer plass. Det gjelder både intimetikken og sosialetikken.

Ikke bare har oppmerksomheten knyttet til etikk fortrengt andre spørsmål, den har også kolonisert dem: Selv et klassisk dogmatisk spørsmål som hva frelse er, har i økende grad blitt besvart av ting som “et godt liv for alle kvinner og menn” og “et samfunn uten undertrykkelse.”
Enhver teologisk samtale kan effektivt avbrytes ved at noen spør: Hvordan kan du i det hele tatt være opptatt av noe så abstrakt, når de som syr klærne dine sulter?

Mer enn etikk. Dette er en reduserende utvikling. Kristendom er mer enn etikk. Det vet enhver som går i kirka jevnlig, for både liturgi og forkynnelse er stort sett fri for politisk agitasjon og moralprekener. Like fullt er Kirkas ansikt utad, og mange av de debattene som føres på nasjonalt plan, nesten rendyrkede etiske og politiske samtaler. Det er et problem i seg selv.

Men mer problematisk er det hvilket språk samtalene føres i. Kirka har motstandsløst gått inn i den politiske strategiens logikk og språk, og stemmer fram resolusjoner som kunne stått i et (nesten) hvilket som helst politisk partiprogram.

Loven i hjertet. Kirka vet ikke noe mer om etikk enn resten av verden. I tradisjonen etter Løgstrup er det vanskelig å se at det skulle finnes noen spesifikk kristelig etisk åpenbaring. Lovens krav er skrevet i menneskenes hjerter, sier Paulus, også hedningenes. Derfor er også etikken det allmennes domene, selvfølgelighetenes domene. For det som virkelig brenner i etikken er ikke hva vi synes, men hva vi gjør.

Kjedelig. I en anmeldelse av en teologisk bok skrev den belgiske filosofen Luce Irigaray følgende: “Sociology quickly bores me when I’m expecting the divine.” Irigaray setter fingeren rett på det ømme punktet: Et menneske som oppsøker kirke eller teologi gjør det av eksistensielle grunner. Å være et troende menneske handler om å finne mening, se sammenhenger og få hjelp til å fortolke livet og relasjonene. Det handler om noe som er for stort for fornuften og for lite for politikken.

Poteter. Selv med de beste intensjoner står kirka i fare for å gå inn i rollen som 1700-talls-potetprest. Da ble prekestolene brukt for å spre folkeopplysning om potetens fortreffeligheter. Det var et hederlig og sårt tiltrengt prosjekt, men som forkynnelse likevel for knuslete og jordvendt for den som søkte sjelebot og himmelsk sus over dette livet. Og, for å si det med Irigarays ord, det er kjedelig. Man blir tørst igjen av å drikke kokevannet etter potetene.

De fattige har dere alltid hos dere, sier Jesus, og krever at disiplenes oppmerksomhet rettes mot ham. Det akutte vil alltid være akutt. Dersom det eneste vi gjør er å avhjelpe kriser, står vi i fare for å glemme det teologiske grunnlaget og arbeidet med det.

Teologiske innspill. Paradoksalt nok blir de kirkelige innspillene til samfunnets etiske samtale interessante først når de slutter å være etiske, og tar plassen som fullt ut teologiske. Eivor Oftestad viste nettopp det i Morgenbladet for noen uker siden, da hun i abortdebatten gav lyd til et kristent menneskesyn. Det er forbilledlig deltakelse i offentlig samtale. Tom Sverre Tomren har vist noe av det samme med sin økoteologi.

Profetisk tale. Det finnes måter å målbære omsorgen for de minste på. Kirka besitter en nesten ubrukt arv, Det gamle testamentets profetiske litteratur. Her refser profetene folket når de ikke er gjestfrie overfor de fremmede i landet, når de ikke tar seg av enker og farløse, når de dyrker eiendom foran Gud. Jesaja roper ve over Israel som lar sultne savne mat og tørste mangle drikke. Herren, sier han, vil gjøre rett til målesnor og rettferdighet til vektlodd.

Og den som forstår det budskapet, må skjelve.

Kommentaren stod på trykk i avisa Vårt Land 07.06.17

5 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Eivor Andersen Oftestad

35 innlegg  24 kommentarer

Publisert 6 måneder siden

Takk for en utfordrende kommentar! Siden du henviser til min kronikk i Morgenbladet om et kristent perspektiv på menneskets verdighet, lenker jeg til den her. Kanskje det handler både om å løfte blikket og å bore dypere. 

Menneskeverd og sure sokker

https://morgenbladet.no/ideer/2017/05/menneskeverd-og-sure-sokker

 

5 liker  
Svar
Kommentar #2

Øyvind Holmstad

176 innlegg  624 kommentarer

Kirka må ta et oppgjør med kapitalismen

Publisert 5 måneder siden
2 liker  
Svar
Kommentar #3

Øyvind Holmstad

176 innlegg  624 kommentarer

Ja, nok etikk

Publisert 5 måneder siden

Etikk endrer ikke menneskeatferd, så tittelen er bra. Ellers synes jeg Jesus er lite visjonær med sitt utsagn om de fattige. Med lommedemokratiet kan vi avskaffe fattigdommen en gang for alle. 

Avslutter med noen inspirerende samtaler med Terje Bongard:

 

- Verdibørsen om evolusjon, miljø og samanbrot. Terje Bongard, Lise Tingstad og Pål Steigan diskuterer her korleis det  kan ha seg at menneskeslekta ikkje ser ut til å ta inn over seg dei  globale miljøkrisene. Ein unik samtale med to av Noregs mest visjonære,  kunnskapsrike og intelligente menn!

 

- Vi er ikke snille i store samfunn!

 

- Følelsen vi mangler

 

- Inngruppa som styrende prinsipp i et bærekraftig demokrati

 

- Smertefølelsen

 

- Sorgfølelsen

 

- Arkiv over Terje Bongard hos NRK-radio

2 liker  
Svar
Kommentar #4

Halvor Nordhaug

23 innlegg  19 kommentarer

Hvor selvfølgelig er etikken?

Publisert 5 måneder siden

Takk for et tydelig innlegg som understreker at frelsen er en gave og ikke et resultat av vår etiske innsats. Helt avgjørende poeng! 

Men jeg tror følgende avsnitt hos Åste Dokka er diskutabelt: : "Kirka vet ikke noe mer om etikk enn resten av verden. I tradisjonen etter Løgstrup er det vanskelig å se at det skulle finnes noen spesifikk kristelig etisk åpenbaring. Lovens krav er skrevet i menneskenes hjerter, sier Paulus, også hedningenes. Derfor er også etikken det allmennes domene, selvfølgelighetenes domene."

Viser ikke nettopp den løpende debatten om menneskeverdet (Braanen Sterri m.fl.) at her spiller faktisk gudstroen en avgjørende rolle? Dersom man ikke tror at Gud har satt sitt merke på hvert menneske og gitt det dets verd, uavhengig av bevissthetsgrad og egenskaper, blir menneskeverdet en konvensjon/konstruksjon som er svært sårbar dersom viktige og aktverdige hensyn taler for at uønsket liv bør avsluttes. 

Det Dokka kaller "tradisjonen fra Løgstrup" har et viktig anliggende i å allmenngjøre etikken og dermed vise behovet for argumenter som ikke forutsetter en bestemt gudstro men alminnelig fornuft. Samtidig viser diskusjonen om menneskeverdet at en slik argumentasjon også føres tilbake til basale utgangspunkt som avhenger av en ikke etterprøvbar tro, og at denne i kristen sammenheng igjen er begrunnet i en åpenbaring. 

Jeg har alltid hatt følelsen av at Løgstrup lider av en viss nordisk naiv tillit til at alle egentlig vil det gode og at det ligger en allmenn konsensus i bunnen av det menneskelige fellesskap. En slik konsensus bør man etterstrebe og argumentere for, men Braanen Sterri, Singer og deres meningsfeller viser at den har sine grenser. 

4 liker  
Svar
Kommentar #5

Ben Økland

13 innlegg  3919 kommentarer

Publisert 5 måneder siden

Moses raste - og knuste gullkalven.

Jesus raste - og kastet pengevekslere og kremmere ut av Herrens tempel.

En lang rekke katolske prester i Latin-Amerika har gjennom mange tiår rast mot storkonsernenes profittmaksimering og herjinger med fattigfolk. Pave Frans kan se ut til å være en verdig representant for denne tradisjonen.

Men hva vil Åste Dokka? Vil hun at Den norske kirke skal tone ned sin aktivitet og innsats for medmenneskelighet, nestekjærlighet og rettferdighet? Vil hun helst ha en kirke som nøyer seg med å administrere nåde og ellers bidrar med god stemning, inderlighet og sjelefred - en politisk tannløs kirke uten noe kontroversielt samfunnsoppdrag og som har til hovedformål å degge for selvfølelsen og fremskaffe behagelige stemningsopplevelser for en uvalgt og bekjennende, liten flokk?

Svar
Kommentar #6

Ben Økland

13 innlegg  3919 kommentarer

@ Åste Dokka

Publisert 5 måneder siden

Hva vil Åste Dokka? Vil hun at Den norske kirke skal tone ned sin aktivitet og innsats for medmenneskelighet, nestekjærlighet og rettferdighet? Vil hun helst ha en kirke som nøyer seg med å administrere nåde og ellers bidrar med god stemning, inderlighet og sjelefred - en politisk tannløs kirke uten noe kontroversielt samfunnsoppdrag og som har til hovedformål å degge for selvfølelsen og fremskaffe behagelige stemningsopplevelser for en uvalgt og bekjennende, liten flokk?

Svar
Kommentar #7

Tor Berger Jørgensen

43 innlegg  169 kommentarer

LITT FOR KJAPT, ÅSTE

Publisert 5 måneder siden

"Poteter. Selv med de beste intensjoner står kirka i fare for å gå inn i rollen som 1700-talls-potetprest. Da ble prekestolene brukt for å spre folkeopplysning om potetens fortreffeligheter. Det var et hederlig og sårt tiltrengt prosjekt, men som forkynnelse likevel for knuslete og jordvendt for den som søkte sjelebot og himmelsk sus over dette livet. Og, for å si det med Irigarays ord, det er kjedelig. Man blir tørst igjen av å drikke kokevannet etter potetene.

De fattige har dere alltid hos dere, sier Jesus, og krever at disiplenes oppmerksomhet rettes mot ham. Det akutte vil alltid være akutt. Dersom det eneste vi gjør er å avhjelpe kriser, står vi i fare for å glemme det teologiske grunnlaget og arbeidet med det."

De to ovenstående avsnittene er sitater fra din artikkel, Åste. Jeg siterer dem fordi disse avsnittene viser at du etter mitt skjønn ikke treffer med ditt ønske om å gjøre kirkas bidrag i samfunnsdebatten mer tydelig teologisk begrunnet og dermed "interessant".

Det første eksempelet ditt treffer ikke spørsmålet om teologisk begrunnelse. Opplysningsteologene var preget av en sterk teologisk bevissthet om å ta Gud på alvor for å skape en lysere og bedre framtid for folket/kristenheten. Kunnskapen var Guds gave til menneskene. Bekreftet i skaperverk og åpenbaring. Den mentale endringsprosessen fra en aksept av tilværelsens elende og dermed mørke, til "lyset" i den gudgitte mulighet til selv å endre virkeligheten var en omfattende, frigjørende og og ikke minst teologiske begrunnet endring. - Les for eksempel biskop Mathias Bonsach Kroghs kamp for å få byttet ut salmebok i Nord-Norge på begynnelsen av 1800-tallet!

At opplysningsteologene utviklet et eget språk som var rimelig allergisk overfor en del av de "formørkede" tankers loftsetasje, gjorde deres teologiske program sårbart og et lett offer for senere polemisk ironi. Men det var ikke mangel på teologi! - I forhold til samfunnsetikken er vi i dag etter mitt skjønn, ikke i nærheten av en så omfattende teologisk nytenkning, som opplysningsteologien var. Etter mitt skjønn prekes det overraskende lite "politisk" i norske kirker. Dette har jeg forsøkt å skrive noe om i to ganske like bidrag i henholdsvis Nytt norsk kirkeblad (En innvandringsminister og de norske biskopene) og Tidsskrift for praktisk teologi ("Jeg var fremmed..." Kan kirken si noe i møte med dagens innvandrings- og flyktningepolitikk). Jeg vil forsøke å skrive ned mine refleksjoner i et kronikkformat med det første. Jeg mener det kanskje heller bør bli mer konkrete og modig tale fra prekestolen for nettopp å knytte sammen den offentlige diskursen hvor kirken deltar og gudstjenesten hvor Guds ord forkynnes. Mer om det altså, ved en senere anledning.

Så til det andre avsnittet: referansen til Jesu utsagn om at vi alltid har de fattige hos oss og derfor heller må fokusere på han. Men kjære Åste, sier ikke nettopp Jesus noe om ikke å sette disse to perspektivene opp mot hverandre, men holde dem sammen, for eksempel i domsscenen i Matteus 25. Da spørs Jesus nettopp etter hvordan vi forhold oss til den sultne, den tørste, den fremmede, den nakne, den syke, den inneburete. Og tjenesten overfor disse, var en tjeneste for han. Gjør ikke din måte å framstille dette på slik at denne indre og intense spenningen blir borte?

Jesus ble ikke kontroversiell bare fordi han talte annerledes og utfordrende, men også fordi han selv møtte og inkluderte mennesker han ikke burde vise seg sammen med. En fremmed kvinne. De urene. Tollere og syndere.... Budskapet var i sin grunnstruktur ikke noe annet enn at disse tilhørte Guds rike. Men Jesus framsto som "aktivist" og hans budskap ble i stor grad lest i lys av dette.

Når kirken i dag forsøker å stå på innvandrere og flyktningers side. Tale deres sak. Eller på miljøets side og delta i aksjoner med dem som ser dette alvoret, kan det kanskje virke "politiserende" og kanskje ikke alltid like godt faglig begrunnet verken i det politiske rom eller det kirkelige. Det er likevel noe med å stå sammen med, stå ved siden av, stå opp for dem og det som settes til side i vårt samfunn.

Å vise til Gud og Jesus som dypeste motivering, kan i mange sammenhenger virke forvirrende og samtalefordreiende. Derfor blir ofte språket allment, og må på mange vis være det. 

Det betyr ikke at den åndelige og teologiske nerven er fraværende. Og den kunne etter mitt skjønn gjerne vært mer tydelig på prekestolen for dermed å bygge bro fra teologien til samfunnsengasjementet og dermed se den indre sammenheng mellom den Jesus som kunne si at dere har alltid de fattige hos dere, og den Jesus som sier at han er den sultne, den tørste, den fremmede vi møter i vår verden i dag. 

Og som et apropos: I går prekte jeg i Oslo Domkirke, på en søndag med fokus på den kommende Verdens flyktningedag (20.6). Jeg talte mer konkret og politisk enn jeg kanskje noen gang har gjort og legger derfor ved prekenen - om noen skulle ha interesse av å lese den:

Preken Oslo Domkirke – 18.6.17 – Markering Verdens flyktningedag –Prekentekst: Matt 3,11-12

Ånd og ild. Dom og barmhjertighet

Eller folkekirken og flyktningekrisen

Vi markerer Verdens flyktningedag, som er den 20.juni, i Domkirka i dag. I dagens tekst møter vi en som nærmest framsto som en flyktning i sin tid: Johannes døperen. Han bodde i ødemarken og levde av gresshopper og villhonning.

Johannes var en botsprofet. Med et voldsomt språk: «Ormeyngel» kalte han de religiøse lederne som kom for å bli døpt hos han nede ved Jordanelva. Her hjalp det ikke med rett tro. Fader Abraham var ingen garanti. «Øksa ligger allerede ved rota av trærne», forkynte Johannes. Han varslet en ny tid. Nå skulle Jesus ta over. «Han er sterkere enn meg» sa Johannes om Jesus.

Han har «kasteskovelen i handa og skal rense kornet på treskeplassen. Hveten skal samles i låven, men agnene skal brenne opp med en ild som aldri slukner.» Johannes hadde døpt med vann. Jesus skulle nå døpe med ånd og ild!

Ordene var sterke og bildene skremmende. Det var ikke mye folkekirkelig velvilje i deres ord. Ikke mye åpen, folkekirkelig romslighet og raushet.

Hvordan fulgt så Jesus opp det Johannes hadde sagt om han? Det vet vi en del om. Og det kan det sies mye om. Temaet dom er ikke ukjent i Jesu forkynnelse. For eksempel da det gikk mot slutten, tegner han opp en kjent domscene. (Matt 25). Da skal det bli som når gjeteren skiller sauer og geiter. Og geitene går det dårlig med: «Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild!»

Men er de sterke ordne og sterke bildene fortellingens egentlige poeng? For meg framstår de mer som bilder og forestillinger som understreker alvoret i det budskapet både Johannes og Jesus bar fram om livet her og nå! Ord mot hykleri og dobbeltmoral. Mot egenrettferdighet og selvgodhet. Mot religiøs og politisk maktarroganse. 

Ikke lenge etter at Jesus selv er blitt døpt av Johannes samler han folk rundt seg oppe i fjellene et sted. Her holder han sin berømte bergpreken, slik Matteus framstiller det. Her er det mange domsord, men også ord fylt av varme og liv. Av den hellige ånd og ild, for å bruke ordene i dagens tekst.  

«Salige er», sier Jesus og kommer med ni eksempler. La oss bare ta med en saligprisning i dag: «Salige er de barmhjertige». Er det ikke barmhjertighet det til slutt vil dreie seg om på dommens dag for oss alle? Også om hvordan vi har møtt en sulten, en tørst, en fremmed, en naken, syk, en «innsatt»?

Hvilken dag markerer vi i kirken dag? Verdens flyktningedag, ikke sant? Har ikke Jesus her gitt oss en definisjon på en flyktnings virkelighet i denne domsfortellingen: Sulten. Tørst. Fremmed. Naken. Syk. Innestengt/bak murer og gjerder.

Det er mange flyktninger i verden. Fortvilet mange. 65 millioner, sies det. Vi blir overveldet og overmannet! - Men vi møter flyktninger i Norge også. Ikke så mange, nå for tida. Norge har effektivt stengt grensene. Mange har fortsatt saker under behandling hos våre utlendingsmyndigheter. For alle har krav på egen vurdering etter internasjonale regler - men tilpasset Norges asylpolitiske hensyn.

Jeg kjenner noen som er blitt rammet av disse hensynene. De har forlatt alt fordi forholdene ble uutholdelige. Grunnene deres var likevel ikke nok til å få beskyttelse i Norge. Noen av dem har ikke noe land å reise hjem til. Ikke noe land som vil gi dem papirer. Noen har vært i Norge i over 20 år. De har ingen rettigheter. Fordi de ikke har de riktige identifikasjonpapirene, ikke noe personnummer.

Har du prøvd deg uten ditt personnummer? Det betyr for eksempel at ingen bank vil gi deg en konto. Du får ikke noe bankkort. Du får ikke arbeid. Du har ikke noe krav på vårt samfunnsmessige sikkerhetsnett. I bestefall bare helsetilbud hvis det er akutt og livstruende. – Hvis du ikke er heldig og oppholder deg i Oslo. For her drifter Kirkens bymisjon og Røde Kors et helsesenter for «papirløse».

Jeg kjenner noen gode politikere som forleden la fram en sak i Stortinget hvor de endelig ville gi alle rett til helse. Men det ble stemt ned. Med overveldende flertall! Av frykt for konsekvensene.

Dette er opprørende. Det er umenneskelig. Hadde jeg vært Johannes – og turt bruke hans språk ville jeg ha ropt ut her i Domkirken. Eller på balkongen i Stortingssalen. Jeg tør nesten ikke hviske det fram: Ormeyngel! - Så skammelig synes jeg det er!

Jeg kjenner en god mann på Stavangerkanten som har etablert et eget bemanningsfirma hvor han tilbyr «papirløses» arbeidskraft til bedrifter og organisasjoner som vil gi ureturnerbare, lengeværende flyktninger mulighet til arbeid. Han orker ikke se deres håpløse situasjon og hvordan de blir lett bytte for dem som vil utnytte deres nød og sårbarhet.

Det den gode mannen på Stavangerkanten gjør, er ulovlig etter vår utlendingslov, men er etter hans og flere juristers mening er det i tråd med Grunnlovens paragraf og menneskerettighetene om at alle har rett til arbeid. Og det er barmhjertig. Når skal vi få lover og ordninger som ikke fratar flyktninger verdighet og mulighet til et tilnærmet normalt liv – her i vårt eget gode land?

Det er mange flyktninger i verden. Jeg har pekt på en liten, identifiserbar gruppe. Kanskje er de til sammen noen få tusen. Men politikere med styringsansvar vil ikke møte dem – og har ingen ting å si dem – og ingen ting å gi dem. Det vil si, mange politikere ønsket nok at de kunne gjøre noe, men de er redd de da vil tape stemmer ved neste valg, og da må barmhjertigheten vike. Det er vårt problem.

Slik jeg ser det, er vi på veg inn i en dyp kulturell krise i vår vestlige verden. Vi er på veg mot et samfunn der vi har mistet vår sjel. Et samfunn uten ånd. Uten varme. Og når barmhjertigheten dør, dør livet.

Det dramatisk i domscenen vi har vist til, er at Jesus knytter sitt bilde til flyktningenes ansikt: den sultne, den tørste, den fremmede, den nakne, den syke, den innesperrede. Det er Jesus vi møter. Og det er han vi overser, når vi overser en flyktning.

Men nå møter vi han også her i gudstjenestens fellesskap. I måltidet vi snart skal dele: i brødet og vinen. Han overser ingen. Han er barmhjertig.

Og i bildet som tegnes av han, ser vi samtidig en bror og en søster på flukt.

For vi skal være barmhjertige, slik han er barmhjertig, så lenge det finnes flyktninger på jorda!

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG ÅNDEN SOM VAR OG ER OG BLIR EN SANN GUD FRA EVIGHET OG TIL EVIGHET

 

1 liker  
Svar

Siste innlegg

Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 11 timer siden / 682 visninger
8 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 12 timer siden / 583 visninger
11 kommentarer
Noahs Gud hadde nåde med Noah
av
Rolf Larsen
rundt 15 timer siden / 217 visninger
3 kommentarer
De håndplukkede menn
av
Berit Aalborg
2 dager siden / 286 visninger
1 kommentarer
Tillkomme Ditt Rike
av
Anders Ekström
2 dager siden / 144 visninger
1 kommentarer
#metoo
av
Tove S. J Magnussen
2 dager siden / 241 visninger
0 kommentarer
Les flere

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6419 visninger
295 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6864 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2228 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
23 dager siden / 3566 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 481 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 489 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3544 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8041 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2685 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Morten Christiansen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
1 minutt siden / 583 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
6 minutter siden / 1530 visninger
Didrik Søderlind kommenterte på
Tvilsom type
14 minutter siden / 2668 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
28 minutter siden / 1390 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1530 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1530 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
rundt 6 timer siden / 1390 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 583 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 6 timer siden / 583 visninger
Erlend Torp kommenterte på
Makten og ærbødigheten
rundt 6 timer siden / 682 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1530 visninger
Benth Castberg kommenterte på
Ateisme og humanisme II
rundt 6 timer siden / 1530 visninger
Les flere