Verdidebatt

Den ukomfortable homodebatten

Da har noen dager passert i øredøvende taushet etter skriveriene som fulgte Anne Gustavsens leder «Ukomfortabelt» i KS 22.05.17. Kristenpressen har bidratt med et intervju med Gustavsen (Dagen) og en leder fra Alf Gjøsund (Vårt Land), men ut over det er saken mer eller mindre i ferd med å dø ut. Det er den etter min mening altfor viktig til.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det har blitt påpekt fra flere hold at folk har misforstått Gustavsens uttalelser, og at mange har «valgt å tolke alt i verste mening». At sånne som meg bare er ute etter å «ta henne». Jeg kan ikke svare for andres hensikter, men det har aldri vært mine motiver.

Jeg tenkte faktisk på denne saken da jeg så Skam-episoden «Fakker over vennene sine» fra 2. juni. Homofile Isak og muslimske Sana har en prat, hvor Sana forteller at hun føler seg urettferdig behandla med bakgrunn i at hun er muslim. Isak sier blant annet dette til henne: «Du må slutte å lete etter rasisme i dumme spørsmål (…) Så fort du begynner å lete etter hat, så finner du det.» Jeg tror Isak har et viktig poeng, og det gjelder også meg som skeiv: Jeg må slutte å lete etter homofobi i dumme uttalelser. Så fort jeg begynner å lete etter fordømmende holdninger, så finner jeg det. Jeg tar det til meg, og forundres og gledes stadig over hvor mye klokskap Skam-manusforfatter Julie Andem klarer å pakke inn i denne serien.


Jeg tror ikke at Anne Gustavsen er et usympatisk menneske – jeg tror tvert i mot at hennes intensjon med den omdiskuterte lederen i utgangspunktet var god. Hun valgte å nevne bl.a. baksnakking, ryktespredning, utroskap, løgn, fordømmelse og arroganse – eksempler på «skrot» man finner hos oss mennesker flest, og som hun ønsker at menighetene må adressere. Det tror jeg er riktig. Det som ble skikkelig feil denne gangen, var imidlertid formuleringene – og det var ikke noe vi trengte å lete etter. Sort på hvitt lyste «Pornografi, homofili (…) og annet skrot» mot oss. Slike formuleringer kan man ikke forklare seg bort fra.

Jeg tror heller ikke dette handler om homofobi fra Anne Gustavsens side, men om dårlig språk og ugreie formuleringer. Og selve hovedpoenget – at de vanskelige sakene må snakkes om – er vi til og med enige i, men poenget drukner i denne smørja av ubetenksomhet. Hvorfor det skal være så vanskelig for en redaktør å bare si at «det var dårlig formulert av meg, jeg ser at dette var klønete skrevet og lett kunne misforstås», er for meg helt ubegripelig. Det ville gjort hele forskjellen. I stedet avvises enhver form for selvkritikk, og dialogen som begge parter etterspør stagnerer totalt.


2. juni har Dagen et intervju med Gustavsen på trykk i sin avis, hvor hun forteller at hun har fått en mengde støtteerklæringer privat, men at få pinseledere står fram offentlig for å ta henne i forsvar. At hun nærmest fremstilles som et offer får Dagen ta på sin kappe, men det virker altså å være symptomatisk for hele homofilisaken at tausheten får råde, og at pinseledere betakker seg for muligheten til å la sin stemme høres. (Eller kan det faktisk tenkes at også de syntes dette ble vanskelig fordi formuleringene var så klønete? Det er umulig å si, all den tid det er tyst som i grava.)

Frykten for å bli hetset
Gustavsen tror at noe av grunnen til at folk ikke uttaler seg er frykten for å bli hetset. Selv tror jeg at frykten og faren for hets med rette er like stor blant oss som er skeive kristne, for også vi risikerer å få passet vårt påskrevet: Homolobbyen, vi med vår «gay agenda» og «queerteologi». Vi som har blitt forblinda, som har djevelen til far og som leder mennesker i fortapelsen. Det er ganske heftige stempler å få det også – og de kommer fremfor alt fra mennesker som deler vår tro på Jesus.


Alf Gjøsund skrev 1. juni et innlegg i Vårt Land med overskriften «To verdener kolliderer», hvor han redegjør for hvordan en konservativ kristens virkelighetsoppfatning skiller seg fra flertallets virkelighetsoppfatning. Jeg synes Gjøsund kommer med et viktig bidrag i saken, og jeg tenker også at de fleste som har tatt initiativ til dialog i etterkant av Gustavsens leder (Thomas Eri Erlandsen, Henning Meling, Rut Helen Gjævert og meg selv), har hatt dette perspektivet med seg og har uttalt seg ryddig og respektfullt, om enn tydelig. Jeg er derfor litt usikker på hvem Gjøsund refererer til når han skriver følgende:

«Å reagere med sinne er naturlig når man føler seg krenket. Det gjør det vanskelig å forsøke å forstå hverandres verdener og stole på hverandres hensikter. Det er likevel vel optimistisk å tro at kjefting er det som skal til for å få mennesker til å endre oppfatning i slike spørsmål. Derimot kommer det til å bli behov for mye dialog framover. Det er i grunnen rart den pågår for fullt mellom kristne og muslimer, men ikke kristne imellom.»

Hvem er det egentlig som reagerer med sinne? Eller som bidrar med kjefting? At mennesker utenfra engasjerer seg og skriver kommentarer på sider hos folk som har delt innleggene, har ingen av oss mulighet til å kontrollere, og jeg går ut fra at også Gjøsund tar høyde for at det kan komme noen løse kanoner på banen – slik det alltid gjør – i en sak som denne. Jeg vil imidlertid mene at det meste av debatt har foregått i sømmelige former, og innenfor rimelighetens grenser.

Dialog
Ønsket om dialog har hele tiden vært mitt hovedanliggende med å engasjere meg i denne debatten. Jeg står nå – i utgangspunktet ufrivillig – på utsiden av Pb, men kjenner bevegelsen ganske godt etter å ha jobbet der og vært en del av den tidligere – og jeg tror jeg sitter på erfaring og innsikt som kan være av verdi. Jeg ønsker dessuten å benytte anledningen til å heve stemmen på vegne av de som ikke tør eller kan. «Lukk opp din munn for den som ikke selv kan tale, før saken for dem som nær bukker under.», sier Ordspråkene 31:8. Dette er en alvorlig sak, og noen har faktisk vært nær ved å bukke under etter å ha lest Gustavsens leder. Tilbakemeldingene mennesker har kommet med til min innboks vitner om nettopp dette, og derfor er det så viktig at man er bevisst sine formuleringer i en allerede betent sak.


I nevnte intervju i avisa Dagen får Anne Gustavsen også følgende spørsmål: «Noen vil kanskje mene at alle pinsevenner vet hva bevegelsen står for, så det er unødvendig å prate om det offentlig. Er det slik?» Hennes svar lyder: «Nei, det er ikke slik at alle vet hva Pb står for. Dessuten er det personer med andre oppfatninger i bevegelsen. Så praten om homofili vil komme. Jeg tror det er viktig at vi tar den nå.» Hun og leder for Pinsebevegelsens lederråd, Sigmund T Kristoffersen, som 28.04. avviste at homofilisaken var noe å drøfte i Pb, virker altså ikke å være helt samkjørt i sine ønsker, men her håper jeg virkelig Gustavsen får rett – at praten om homofili vil komme…og det finnes vel strengt tatt ikke en bedre anledning enn akkurat nå, til å gripe muligheten for en slik samtale

Gustavsen ønsker seg til og med en offentlig debatt om de vanskelige temaene, men først og fremst at man «snakker om dette i undervisningen i menighetene.» Det jeg da lurer på er hvordan kan dette bli en dialog dersom man skal «snakke om dette i undervisningen»? En definisjon på en dialog er ofte «en løpende meningsutveksling for å skape forståelse og å utjevne motsetninger», og vi vet jo alle hvordan undervisning i en menighet foregår: En pastor/hyrde/lærer/leder formidler «den rette lære», mens menighetens medlemmer forblir passive mottakere; nikker og tar i mot. Undervisning er enveiskommunikasjon, og ingen dialog, og hvordan dette skal bli fruktbart evner jeg ikke å se.

Snakk med oss!
Jeg tror at Pinsebevegelsen vil profitere på å samtale med mennesker som står utenfor «det gode selskap». Sette seg ned med tidligere medlemmer som har opplevd grov uforstand, dumskap, fordømmelse og avvisning i «Guds navn» – og å lytte til disse. Lytte til og dra nytte av deres kunnskap, deres opplevelser og deres dyrekjøpte erfaringer. Vise interesse for i hvilken grad det har prega deres tro. Hva det har gjort med deres forhold til menighet, til andre kristne og til Gud. Lytte til unge homofile kristnes foreldre. Våge å lytte. Våge å lære. Våge å la seg berøre.


Jeg må si at jeg er veldig takknemlig for de to som så langt har kontakta meg og bedt om dialog – en pinsepastor i min egen hjemby, og en venn fra mange år tilbake som i dag er pastor i en menighet på Vestlandet. Førstnevnte og jeg hadde en nesten tre timer lang samtale på kafé fredag for halvannen uke siden, og jeg opplevde å møte en pastor som virkelig hadde satt seg inn i saken – og som møtte meg med respekt, ydmykhet og et lyttende øre. Vi kommer antakeligvis aldri tiI til å bli enige rent teologisk, men jeg tror vi begge gikk fra samtalen med en veldig dyp respekt for hverandre. Vi møttes rett og slett for dialog.


Vi er i ferd med å avslutte høytiden vi kaller for pinse – den tiden vi regner som kirkens fødselsdag. Da er det jo et ekstra stort paradoks for sånne som meg at det faktisk stilles større krav for å få være med og delta i pinsevennenes kirke, enn hva det gjør for å få ha en relasjon til Han som deres kirke faktisk handler om. Forstå det den som kan.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt