Verdidebatt

Sjeldnere Kirkemøte, demokrati og kostnad

Forslaget om Kirkemøte annet hvert år møter motstand med argumentene at dette vil svekke demokratiet i Den norske kirke og at et kirkemøte kun koster 5 millioner. Demokratiet kan imidlertid ivaretas også med sjeldnere kirkemøter ved å avklare hva som skal besluttes på hvilke nivå i Den norske kirke, og de reelle kostnadene til et kirkemøte er nok langt høyere enn 5 millioner.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Per Christian Aschim har foreslått at Den norske kirke kun bør ha Kirkemøte annet hvert år. Forslaget møter motstand fra Harald Hegstad og fra Vårt Land på lederplass, blant annet med argumentene om at færre kirkemøter vil svekke demokratiet i Den norske kirke og at et Kirkemøte "bare" koster 5 millioner å arrangere.

Spørsmålet om færre kirkemøter vil styrke eller svekke demokratiet i Den norske kirke vil være helt avhengig av forståelsen av hva kirken er og avklaringene av hva som skal besluttes på hvilke nivå i Den norske kirke fremover.

Dersom man tenker om Den norske kirke at den skal være et slags konsern, der det er viktig at flest mulig beslutninger tas på toppen for å sildre forpliktende nedover organisasjonen på alle nivå, da bør selvfølgelig antall kirkemøter økes slik Vårt Land foreslår. Dersom man tenker motsatt vei om kirken at den først og fremst er lokal og at det som kan besluttes lokalt bør besluttes lokalt, da blir bildet et ganske annet. Da vil det også være mulig å ha færre kirkemøter med færre saker uten dermed å svekke demokratiet.

Det er ingen tvil om at Den norske kirke trenger ordninger vedtatt på øverste nivå for å ivareta forsvarlig forvaltning, enhetlige rammer og felles identitet.

Den norske kirke trenger imidlertid slett ikke å utvikle seg videre i retning av å bli en toppstyrt og målstyrt organisasjon slik vi de senere årene har sett klare tendenser til.

En viktig nøkkel til disse avklaringene blir altså i stor grad hvor detaljert man skal tenke om styring ovenfra og nedover i Den norske kirke.

Jeg har både teologisk og organisatorisk størst tro på en kirkelig modell der man reduserer antall saker til nasjonal behandling til et nødvendig minimum og overlater mest mulig til lokal beslutning innenfor gitte rammer uten for mye byråkratisk kontroll.

Kirken må være gjenkjennelig nasjonalt, men ha rom og respekt for lokale forskjeller og at frivillig engasjement ofte trekker andre veier enn det som kan vedtas i måldokumenter på Kirkemøtet. Kirken er et hus av levende steiner, ikke en produksjonsbedrift.

Når det gjelder ressursbruk er 5 millioner til et kirkemøte urealistisk lavt dersom man for eksempel også skulle ta med tidsbruk blant ansatte og frivillige til behandling av høringsuttalelser og saksforberedelser på alle nivå. Det regnestykket er jeg redd ville bli et skremmende syn.

I disse dager etableres et nettverk av kirkelige fellesråd for å sikre menighetsrådenes og fellesrådenes innflytelse oppover i den kirkelige beslutningsstrukturen. Dette er selvfølgelig et legitimt demokratisk anliggende. Opprettelsen tydeliggjør det faktum at mange lokale råd føler seg både truet og fremmedgjort overfor en utvikling der stadig mer innflytelse trekkes mot toppen av Den norske kirke. Paradokset blir imidlertid at med utgangspunkt i det viktige anliggendet å styrke det lokale arbeidet, må stadig mere ressurser brukes for å kjempe om innflytelsen oppover.

Med færre og mindre detaljerte saker til behandling på Kirkemøtet vil både det lokale engasjementet og det lokale demokratiet kunne vitaliseres og styrkes.

Forslaget om færre kirkemøter støttes fordi beslutningsprosesser dermed vil kunne forenkles og sentralkirkelig byråkrati reduseres. Demokratiet må selvfølgelig ivaretas, men det kan man gjøre ved å avklare tydeligere hva som skal besluttes hvor, til beste for både menighetene og kirken som helhet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt