Verdidebatt

Dagens terrorister var en gang våre ungdommer

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

London, Stockholm, Manchester, og nå London igjen. På bare litt over to måneder har de rystende angrepene rammet steder som føles så veldig nærme. I dag har jeg igjen enten sittet klistret foran TV-skjermen eller snakket med andre om terroren. Hovedgrunnen til den store interessen er at jeg forsker på radikalisering i mitt doktorgradsarbeid, men det er også fordi jeg er engasjert i ungdomskultur og ungdomsmiljø. Jeg er sosionom og mor til tenåringer og synes derfor det er viktig å holde meg orientert om hva som skjer med ungdommene våre, i både dette landet og i denne større, vestlige kulturen som de vokser opp i. For den brutale sannheten er: det er våre ungdommer som blir radikalisert.

IS-inspirert islamistisk terror truer Europa, og i går kveld ble altså London angrepet igjen. Politiet der har i skrivende stund ikke kommet ut med identiteten til dem som står bak, men statsminister Theresa May var tydelig i sin tale i formiddag: Islamister. Det er fristende å si at de voldelige islamistene ikke er våre egne. Det er fristende å si at de er fra Syria, fra IS langt borte, at de tilhører en annen kultur, et annet folk. De er onde tapere og idioter. De har ingenting med oss å gjøre.

Og det er fristende å si at det er politiet og sikkerhetstjenestene som har ansvar for å holde dem unna oss. Og på noen måter er det slik også, men ikke bare. Det som vi vet om islamistiske terrorister i Europa er at de ikke har sneket seg ulovlig inn i våre land. De fleste er herfra. De bor her. De er en del av samfunnet vårt, og det er vi voksne som har oppdradd dem. Ikke bare foreldrene, men lærere, helsepersonell, sosialarbeidere og medmennesker. De var våre ungdommer. Vi har ikke hatt islamistiske terrorangrep på norsk jord, men ca 100 unge mennesker har reist fra Norge for å krige for IS i Syria. PST fortalte om bakgrunnen til mange av dem i sin rapport: De er unge, mest menn, og mange av dem har opplevd å falle ut fra skole og arbeidsliv, eller har skjøre eller brutte relasjoner. De har en gang hatt behov som vi som samfunn ikke har klart å dekke.

Jeg ønsker ikke å ta fra dem ansvaret for det de har gjort. Brutale terrorister har tatt grusomme valg og gjort grusomme handlinger. Ingen andre enn dem kan ta på seg skylden for det. Likevel gjør vi oss en bjørnetjeneste hvis vi sier at vi ikke har noen påvirkningskraft fremover. Jeg tror på forebygging, og jeg tror at den ikke bare er effektiv når myndighetene gjør tilpassede lovendringer. Jeg tror på forebygging som skjer i skolene. Jeg tror på læreres makt til å se og styrke elevene sine. Jeg tror på systemene. At mening skapes gjennom mestring, arbeid og ansvar.  Jeg tror på at mennesker får rikere liv hvis menighetene tar aktivt og tydelig avstand fra ekstremisme. Ikke minst tror jeg på den påvirkningskraften våre vennskap og relasjoner har. Hvis vi ser hverandre og fortsetter å bygge en kultur basert på demokrati og menneskerettigheter så styrker vi forsvaret vårt mot onde krefter.

Det er vi voksne som har ansvaret for å få barna ut når det brenner i våre hus.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt