Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Den svarte mannen og Ånden

Var opphevelse av raseskillet og åpning for kvinners tjeneste det viktigste tegnet på Åndens dåp?

Publisert: 3. jun 2017  /  519 visninger.

For hundre år siden satt en kraftig bygd mann på gangen på en bibelskole og lyttet til undervisningen gjennom dørsprekken. I Texas var det forbudt for svarte å gå på samme skole som hvite. Men William J. Seymour var så oppsatt på å få tak i budskapet til Charles Parham at han hadde fått tigget seg til en plass på gangen.

I likhet med de fleste hvite i USA på den tiden mente Parham at skillet mellom rasene var innstiftet av Gud. Noe ved Seymour må likevel ha tiltalt ham, siden han sørget for at døra sto på gløtt slik at han fikk høre undervisningen.
Seymour hadde lenge lengtet etter Åndens dåp. Det var derfor han søkte til Parhams bibelskole. Agnes Ozman hadde fått tungetalens gave i Kansas i 1900, og Parham hadde begynt å undervise om og praktisere tungetale. Men det skulle bli Seymour, og ikke Parham som regnes som pinsevekkelsens far.

Tidlig på vinteren 1906 ble Seymour kalt som pastor til en liten menighet i Los Angeles. Der begynte han å preke det han hadde lært hos Parham. Den 9. april hadde Seymour og flere i forsamlingen en åndelig opplevelse og talte i andre tunger. Fylt av hellig ild begynte de møter i et lagerlokale i Azusa Street, og snart strømmet store skarer til for å se og oppleve den åndelige fornyelsen.

Hvorfor fikk akkurat disse møtene så enorm betydning? En del av forklaringen kan ligge i jordskjelvet som rammet San Fransico et par uker etter at møtene var begynt. Denne voldsomme hendelsen, som tok livet av minst 3000 mennesker, gjorde dypt inntrykk på Californias innbyggere. Mange så det som et endetidstegn, og spurte seg hva Gud ville si med dette. En av dem var journalisten Frank Bartleman. Bare noen dager etter jordskjelvet kom han til møtelokalet i Azusa Street, og han bidro til å spre nyheten raskt. Hans pamflett «Jordskjelv», som ble spredt i 50.000 eksemplarer i California, beskrev jordskjelvet som Guds kall til omvendelse.

«Raseskillet ble vasket bort i blod», skrev Bartleman om det som hendte i Azusa Street. Tungetalen rev ned språkbarrierene, og det var et tegn på at Gud ville oppheve også andre skiller, mente Seymour. På hans møter var svarte og hvite sammen, og de hvite underordnet seg Seymours lederskap. Kvinner fikk også lederoppgaver i menigheten. I datidens USA var det en revolusjonær handling.

Det viste seg da Charles Parham kom på besøk. Han ble forferdet over å se at svarte ikke holdt seg på plass, men blandet seg med hvite og tok ledelsen. «Gud blir kvalm», sa han fra talerstolen, og omtalte det som skjedde som dyrisk. Da Seymour ikke bøyde seg, tok Parham med seg en stor del av forsamlingen og startet en konkurrerende pinsemenighet. Snart brøt også de andre hvite lederne med Seymour og startet Assemblies of God som et rent hvitt kirkesamfunn.

William Seymour døde i 1922 av hjertesvikt. Richard Foster spør i boken «Streams of living water» om han kanskje døde av knust hjerte.

 

For Seymour var det ikke tungetalen som var kjernepunktet i vekkelsen. Det var kjærligheten som brøt ned skillene mellom svarte og hvite som var det virkelige tegnet på Åndens dåp. Og derfor måtte han med sorg konstatere at pinsebevegelsen ble akkurat like segregert som resten av det amerikanske samfunnet. «En tilbedelse med kraft til å bryte barrierer mellom rase, kjønn og nasjon representerte en historisk mulighet for ekte helbredelse og forsoning», skriver Richard Foster – om en mulighet som gikk tapt.

Men bevegelsen Seymour startet, spredte seg likevel som ild utover hele verden. Tungetale, følelsesladede møter, helbredelse ved bønn og andre såkalte karismatiske fenomener sprengte etter hvert også pinsebevegelsens rammer og påvirket så godt som alle kirkesamfunn. Hundreårsjubileet for Azusa Street angår derfor langt flere enn pinsevennene.
Når jeg går tilbake til røttene og spør etter hva som var Åndens verk i Azusa Street, så er ikke det for å kritisere pinsebevegelsen. Det er fordi vi trenger en besinnelse på hva det er å være fylt av Ånden, hva åndelighet handler om.

Vi er mange som har erfart det både befriende og berikende å motta tungetalen og erfare den følelsesfylden den karismatiske erfaringen kan gi. Men når disse erfaringene blir selve kjennetegnet på Åndens nærvær, er det en del fallgruver som åpner seg.
En av dem ble påpekt allerede av Frank Bartleman: Å bruke menneskelig manipulasjon for å få fram den rette åndelige stemningen. Man erstatter lys med hete, skrev Bartleman. «Det er så lett å gjøre tegn og under til overtro og magi», skriver Richard Foster i sin omtale av den karismatiske tradisjonen.
En annen fare er at det skapes nye skiller mellom dem som er kommet på et høyere åndelig nivå og de «vanlige» kristne som ikke har hatt den store erfaringen.
– Hovmodet er den mest forfinede av alle synder, den som rammes av den er alltid uten bevissthet om sin egen ondskap. Han tror seg i stedet å være opplyst, åndelig og opphøyd over andres svakheter, skriver den svenske pinsepastoren Peter Haldorf i boken «Drikk dypt av Ånden».
Menigheten i Korint regnet seg selv som en svært karismatisk menighet, på et høyere åndelig nivå enn andre. Det var til dem Paulus skrev: «Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende malm eller en klingende bjelle.»
Dette var også William Seymours budskap: «Pinsekraften, når du summerer det hele, er bare mer av Guds kjærlighet. Hvis den ikke bringer mer av Guds kjærlighet, er den en forfalskning... Pinsen får oss til å elske Jesus mer og våre søsken mer. Den bringer oss alle inn i en felles familie.»
Når vi blir snakker om å være fylt av Ånden, tenker vi fort på tungetale og lignende fenomener. Men ikke så ofte på hvordan vi behandler våre medmennesker. Hvor har vi fått det fra?

Først publisert i Vårt Land i januar, 2008. 

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

191 innlegg  13478 kommentarer

Interessant vinkling

Publisert over 2 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
For Seymour var det ikke tungetalen som var kjernepunktet i vekkelsen. Det var kjærligheten som brøt ned skillene mellom svarte og hvite som var det virkelige tegnet på Åndens dåp. Og derfor måtte han med sorg konstatere at pinsebevegelsen ble akkurat like segregert som resten av det amerikanske samfunnet. «En tilbedelse med kraft til å bryte barrierer mellom rase, kjønn og nasjon representerte en historisk mulighet for ekte helbredelse og forsoning», skriver Richard Foster – om en mulighet som gikk tapt.

For en ikke-troende, men med en karismatisk bakgrunn i bagasjen, er dette en interessant vinkling på vekkelsen i Azusa Street.  Jeg synes det er flott at du trekker fram Wiliam J. Seymor og hans tolkning av det som skjedde.  Dette blir jo  vanligvis skjøvet i bakgrunnen til fordel for de mer ekstatiske fenomenene når pinsevenner formidler historien.

Her er det jo også mulig å koble dette til de sidene ved det såkalte pinseunderet i Apostelgjerningenes 2. kapittel, som innenfor den karismatiske tradisjonen gjerne blir underkommunisert - eller bortkommunisert - til fordel for de ekstatiske elementene. Om jeg for en stakket stund skal være predikant, vil jeg hevde at det viktigste ved pinsebudskapet dermed går tapt.

Den "tungetalen" som ble hørt i Jerusalem på pinsefestens dag, blir nemlig beskrevet på en annen måte enn den form for tungetale som karismatikere kobler til "Åndens dåp".  I versene 5-11 kan vi lese følgende (sitert fra 1930-oversettelsen):

Nu bodde det i Jerusalem jøder, gudfryktige menn fra alle folkeslag under himmelen.  Da nu denne lyd kom, strømmet hopen sammen og blev forvirret, fordi de hørte dem tale enhver på sitt eget mål; og de blev forferdet og undret sig, og sa: Men er ikke alle disse som taler, galileere?  Hvorledes går det da til at vi alle hører vårt eget mål, som vi er født i, vi partere og medere, og vi som bor i Mesopotamia og Judea og Kappadokia, Pontus og Asia, Frygia og Pamfylia, Egypten og landskapene i Libya ved Kyrene, og vi tilreisende fra Rom, både jøder og tilhengere av jødenes tro, kretere og arabere: vi hører dem tale på våre tungemål?

Det hele blir altså beskrevet som noe annet enn den typisk karismatiske tungetalen, som jo består av uforståelige lyder - og en mulig tolkning av hendelsen samsvarer med William J. Seymors oppfatning av hovedpoenget med Azusa Street-fenomenet: Skillet mellom mennesker - og grupper av mennesker - ble brutt ned. Pinsebudskapet inneholder dermed et mulig harmoniserende og demokratiserende moment.

Fortolket innenfor et kristent rammeverk blir budskapet: Alle mennesker er like overfor Gud.  Allment fortolket: Alle mennesker er likeverdige - uavhengig av hudfarge, kjønn, geografi og kultur.  En nyttig påminnelse for oss alle.  

God pinse!

4 liker  
Kommentar #2

Knut Nygaard

487 innlegg  6965 kommentarer

Revival i Azusa Street

Publisert over 2 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Dette var også William Seymours budskap: «Pinsekraften, når du summerer det hele, er bare mer av Guds kjærlighet. Hvis den ikke bringer mer av Guds kjærlighet, er den en forfalskning... Pinsen får oss til å elske Jesus mer og våre søsken mer. Den bringer oss alle inn i en felles familie.»

varte fra  9. april 1906 og nesten til 1915.  Selvsagt i våre dager, men trolig ikke i 1906 - så er det ikke forskjell på folk hverken når det gjelder rase eller økonomi der Den Hellige Ånd flyter og der de åndelige gaver er i funksjon.  

Millioner av åndsfylte troende kan se bakover til Azusa street og det som begynte via bibelstudie av  Ap.gj 2:4 : "Da ble de alle fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger, alt etter som Ånden gav dem å tale."  Mange av de bevegelser og menigheter vi har iblant oss har sitt opphav i Azusa street.  I kjølevannet av Azusa street er det og at vi lever i tro og håp om ny oppvåkning og omvendelse i en tid med frafall og likegyldighet.  Her et tilbakeblikk til tiden, Seymour, vekkelsen og dens konsekvenser der den troende får en levende gudsrelasjon allerede i dette liv for så å fortsette inn i evigheten.

https://www.youtube.com/watch?v=cui9x_aWXuk

1 liker  
Kommentar #3

Are Karlsen

9 innlegg  4205 kommentarer

Fram til urkristendommen

Publisert over 2 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.

På hans møter var svarte og hvite sammen, og de hvite underordnet seg Seymours lederskap. Kvinner fikk også lederoppgaver i menigheten. I datidens USA var det en revolusjonær handling.

Det viste seg da Charles Parham kom på besøk. Han ble forferdet over å se at svarte ikke holdt seg på plass, men blandet seg med hvite og tok ledelsen. «Gud blir kvalm», sa han fra talerstolen, og omtalte det som skjedde som dyrisk. Da Seymour ikke bøyde seg, tok Parham med seg en stor del av forsamlingen og startet en konkurrerende pinsemenighet. Snart brøt også de andre hvite lederne med Seymour og startet Assemblies of God som et rent hvitt kirkesamfunn.

Veldig bra at Rimehaug tar opp dette perspektivet på Azusa Street. Bartleman beskriver også i klartekst at Azusa Street var ikke-hierarkisk. Man praktiserte en flat struktur. Bartleman kritiserte også utviklingen innen pinsevekkelsen i USA på dette feltet.

I Skandinavia ble pinsevekkelse og pietisme kombinert, med praktiseringen av det allmenne prestedømme, slik man fant det i bedehuskulturen.

Men, ja, da Ånden ble utøst, forsvant hierarkiet i Azusa Street, hvilket fikk betydning for raseskillet, kvinneundertrykkingen og kirkestrukturen. Jeg vil også legge til at diakoni og omsorg for de fattige har fulgt pinsevekkelsen.

Pinsebevegelsen av i dag er ikke særlig opptatt av disse røttene. I stedet vender man seg mot et tradisjonelt kirkehierarki i en viss kombinasjon med karismatikk. Det er noen som ser behovet for kontroll fra toppen av kirkesamfunnets pyramide. Årsaken til dette er nemlig at man har sluppet inn menigheter fra trosbevegelsen, som står for det motsatte av hva Azusa Street står for, bortsett fra karismatikken.

Det interessante er at der Ånden faller, oppstår det "revolusjonære" tilstander som danner forbilde for ettertiden. Kirken er fortsatt i oppdagelsesmodus i forhold til  Skriften og hva som skjedde på "pinsefestens dag". I Azusa Street gjenoppdaget man viktige sider ved Skriften, hvilket fortsetter å sette et stadig sterkere preg på hele kristenheten.

Pinsevekkelsen har alltid vært en "Skriften alene"-bevegelse. Den norske pinselederen Barrat sa det bare med andre ord: Fram til urkristendommen.

Et annet interessant poeng er at den katolske karismatiske vekkelsen knytter seg opp til pinsevekkelsen og Azusa Street. Det bør ligge et potensiale her.

Kritikken mot pinsekarismatikken er fragmentiseringen av kristenheten. Flertallet av de 30-40000 kirkesamfunnet som nå finnes, er pinsekarismatiske. Det man glemmer er at denne fragmentiseringen har bidratt til en enorm vitalisering og fokusering av kirken. De høye hierarkiene har nemlig en tendens til å legge beslag på store ressurser.

1 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere