Kommentar

Mirakel eller ulykke?

Mange så det som et Guds mirakel da Israel erobret Vestbredden for femti år siden. Men var det en lykke for Israel?


I mai 1967 satt jeg sammen med en klassekamerat på toget til Telemark landsgymnas. Han hadde med seg Aftenposten, og viste meg hva som sto der om krigen som truet Israel. Det så virkelig stygt ut for den jødiske staten. Krigstruslene fra naboene haglet. Aftenposten hadde en grafisk framstilling av den militære situasjonen. Det så ut til å være en enorm overmakt som sto klar til å angripe Israel.
– Men står det ikke i Bibelen at Israel skal erobre Jerusalem? spurte kameraten min, som aldri før hadde lagt for dagen noen interesse for hva som sto i Bibelen.
Jeg svarte noe litt svevende om at det nok ikke skulle tas altfor bokstavelig.
Guds hånd. Noen dager senere slo Israel til først. Krigen var i gang. Jeg fulgte intenst med på radiomeldingene. Ville Israel bli utslettet? Men til min glede og overraskelse kunne israelske styrker etter noen dager innta tempelområdet i Jerusalem.
For meg ble dette en sterk opplevelse av at Gud er til å stole på. Jeg hadde fått noe å holde fast ved i all usikkerhet og uro jeg følte for framtida, sa jeg i et vitnesbyrd på russeleiren på Risøya like etter.
«Å se 67-krigen i Guds hånd», er tittelen på en filmomtale i Jerusalem Post. Den kristne amerikanske tv-stasjonen CBN har laget en dokumentar som også skal settes opp som kinofilm.Fortsatt er det mange som ser Israels seier i 1967 som et Guds mirakel.
Okkupant. Men var seieren i 1967 en lykke for Israel? Sikkert er det at den forandret Israel fundamentalt, og også palestinernes situasjon.
– Palestinerne var de virkelige seierherrene i krigen, sa den israelske statssekretæren Michael Oren nylig.
Den viktigste endringen var at Israel ble en militær okkupant. Jeg vet at det er mange meninger og forståelser når det gjelder hvorvidt Vestbredden er okkupert av Israel. Men det er ingen tvil om at palestinerne på Vestbredden lever under israelsk militærstyre.
At store deler av de israelske ungdomskullene nå i femti år har brukt viktige ungdomsår på å holde en palestinsk befolkning nede, har hatt sin virkning på israelsk mentalitet. Den er blitt mer kynisk. Palestinerne ses nå stort sett som fiender som man skal frykte, ikke som mulige medborgere i et felles samfunn.
Omdømmet. Krigen endret også oppfatningen av Israel ute i verden. Israel ses ikke lenger som den svake og utsatte omgitt av mektige fiender, men som en sterk militærmakt som undertrykker andre folk.
Israelerne selv har helt motsatt opplevelse. De opplever seg fortsatt som et truet folk, som både nabolandene og palestinerne ønsker å utrydde. Omverdenens fordømmelse gjør at de har utviklet en mistro overfor andre og en tro på at det eneste som nytter, er aldri å vise svakhet eller ettergivenhet. Og at det ikke er noen vits å bry seg om hva resten av verden mener.
Splittet. Israel er blitt et langt mer religiøst land og et splittet land. De opprinnelige sionistene var sekulære og ville skape en jødisk stat befridd for gammel religiøsitet.
De kunne nok trekke på de kulturelle tradisjonene i jødedommen, men de ville ikke ha noen religiøs stat.
Med erobringen av de bibelske landområdene Judea og Samaria fulgte en religiøs oppvåkning i deler av befolkningen. Denne har kommet sterkest til uttrykk i bosetterbevegelsen. Selv om slett ikke alle bosettere er religiøse, er den dypeste begrunnelsen for bosettingene at det landet som Gud ga dem i 1967, må tas i besittelse om Israel skal beholde Guds velsignelse.
Bosetterbevegelsen har aldri hatt flertall i Israel for denne visjonen. Men de har fått stor politisk makt gjennom de religiøse partiene. Langt på vei er det de som har formet politikken.
Dette har skapt dype konflikter i det israelske samfunnet mellom sekulære og religiøse. Mens Israel før 1967 sto samlet om den sionistiske visjonen, står nå to motstridende versjoner av den nasjonale identiteten mot hverandre.
Palestinerne. Når palestinerne snakker om katastrofen – «Nabka» - er det ikke 1967 de mener, men 1948. Det var i 1948 de mistet sitt land. Men 1967 er likevel viktig, fordi det skapte nye vilkår for palestinsk nasjonalisme.
Før 1967 levde de under egyptisk, jordansk og syrisk herredømme.
Nå fikk de alle en felles makt å forholde seg til, og etter hvert en felles fiende å samle seg mot. Det ble nye kår for palestinsk nasjonalisme.
Dessuten var det oppstått et område under israelsk kontroll men med palestinsk flertall. Det ga grobunn for tanken om en palestinsk stat på dette området.
Dilemma. Seieren i juni 1967 ga Israel et uløselig dilemma. De hadde vunnet et land de ville ha. Men de ville ikke ha menneskene som bodde der. Skal de gi fra seg landet, skal de dele det, eller skal de fortsette å undertrykke de som bor der?
Dette er en verkebyll for det israelske samfunnet og en forbannelse for palestinerne.
Men de bibelske profetiene sier at Israel skal bli til velsignelse for andre folk. Går det fortsatt an å håpe på et mirakel?

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar