Verdidebatt

Guds stempel på min panne

Tanken om ukrenkelige menneskerettigheter har sin dypeste kilde i den kristne tro.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg har en bekjent, fremtredende akademiker, som tror på vitenskapen og ikke på Gud. Metafysikk har han ikke høye tanker om. Jeg anser ham som en ganske typisk representant for dagens akademiske elite. Samtidig er han en artikulert og varm talsmann for demokratiske rettigheter og menneskerettigheter generelt, derunder menneskelivets ukrenkelighet og egenverd uansett etnisk, religiøs, eller kulturell bakgrunn og uansett personlige egenskaper og seksuell legning.

Ja, han er en så sterk og tydelig talsmann for slike rettigheter, at de nær sagt utgjør en del av hans personlighet. Ære være ham for det. Men disse verdier er ikke universelle.

De deles for eksempel ikke av dominerende krefter i islam og heller ikke av kulturer hvor diktaturet eller ettpartistaten er statsformen. Spørsmålet blir da hva denne overbevisningen forankres i? Blir den mer enn et postulat? Og under enhver omstendighet blir overbevisningen slett ikke uten metafysiske overtoner, iallfall hvis den går over fra kun å være en hensiktsmessig norm for menneskelig samfunnsdannelse, til å bli en tro på at mennesket har «iboende rettigheter qua mennesker».

Materialistisk livssyn. Det er ingenlunde min hensikt å hovere over at fremstående intellektuelle, som mener seg forankret i et rasjonelt, vitenskapsbasert livssyn uten Gud, likevel føler seg dypt forpliktet av verdier som til syvende og sist vanskelig kan begrunnes innenfor et slikt livssyn.

De er gode samfunnsborgere, som vi kristne bør alliere oss med i flere viktige og krevende verdikamper i dagens norske samfunn. Den virkelige utfordringen disse intellektuelle har i dag, kommer ikke fra troende kristne, og heller ikke fra autoritære krefter som motarbeider demokratiet, men fra et tiltagende antall velartikulerte likesinnede når det gjelder vitenskapstro og gudløshet, og som tar konsekvensen av dette materialistiske livssynet i viktige og aktuelle verdispørsmål.

Peter Singer. Den kanskje mest fremtredende representant for denne sistnevnte gruppen er den australske moralfilosofen Peter Singer (f. 1946), som er av østerriksk-jødisk opprinnelse. Han fører en slags logisk-rasjonell argumentasjon for at mennesket qua menneske ikke har krav på en moralsk og absolutt særstatus fremfor dyr. Han kaller vårt tradisjonelle syn på menneskeverd for «speciesisme», som nærmest kan oversettes med artssjåvinisme. Dyr bør i de fleste relasjoner behandles mer som mennesker, fordi de opplever smerte og lidelse.

På den annen side mener han at levende vesener som er uten bevissthet om sin egen eksistens, har mindre beskyttelsesverdige liv enn mennesket og «andre dyr», som normalt har en slik selvbevissthet.

Og han trekker den videre konsekvens at fostre er uten selvbevissthet og er derfor ingen «person» med krav på samme beskyttelse som mennesket. Det samme gjelder spedbarn, som mangler slik bevissthet. Derfor vil det være etisk forsvarlig under visse omstendigheter å ta livet av disse, for eksempel når barnet har funksjonshemninger som vil påføre omsorgspersoner store belastninger.

Dødshjelp berettiget. Av samme grunner mener Singer at aktiv dødshjelp vil være forsvarlig også uten samtykke fra den det gjelder, når denne ikke lenger er i stand til å uttrykke noe ønske om fortsatt liv (mangler selvbevissthet), og et videre liv vil medføre overvekt av lidelser for de etterlatte.

Men man behøver ikke søke til Australia for å finne tanker som er inspirert av Singer. Hans innflytelsessfære er global, og disiplene er mange. Han har påvirket akademikere også i Norge, som professor i filosofi Ole Martin Moen (f. 1985) og en noe uferdig filosof som Aksel Braanen Sterri (f. 1987) – og noen andre.

Professor Moen synes å forfekte en slags hedonistisk utilitarisme, der det nyttige og funksjonelle, og det som bringer den enkelte lykke og nytelse, blir viktige etiske målestokker. Han har et liberalt syn på aktiv dødshjelp, ønsker selv å fryses ned etter sin død for om mulig å «gjenoppstå» når vitenskapen en gang gir bedre muligheter for livsforlengelse, og han mener at det må være etisk forstandig å benytte hjernedøde kvinner som surrogatmødre.

Menneskeverdet utfordres. Dette er bare eksempler på noen meninger – mer er det ikke plass til her. Det kan slås fast at idéen om menneskets iboende rettigheter og menneskeverd, uansett hvordan livet arter seg hos den enkelte, ikke forsvares av disse filosofer.

Tvert om – den utfordres. Og det med logikk, nyttebetraktninger og rasjonell argumentasjon. Da kan det være grunn til å trekke noen historiske linjer tilbake til forrige århundre og minne om at vi har sett slikt tidligere.

Var det ikke en slik tenkning som lå bak «rasehygieniske» og eugeniske prosjekter som skulle bedre menneskers arvemateriale og hindre tilbakestående å formere seg? Slike ble satt i gang allerede i annen halvdel av 1800-tallet. Og nazistene løp linen helt ut og satte i verk storstilte programmer for å «rense» det ariske og «siviliserte» riket for jøder, sinnssyke, sigøynere og homofile.

Nødvendig bolverk. Ingen av de nevnte filosofer skal beskyldes for å ønske en slik grotesk utvikling. Men det var jo nettopp disse grufulle erfaringer fra første halvdel av forrige århundre som førte frem til FNs menneskerettighetserklæring, der alle menneskers iboende verdi og rettigheter slås fast.

Denne forpliktende verdikonstatering skulle være det nødvendige bolverk mot nye sammenbrudd i vestlig sivilisasjon, samtidig som den ga uttrykk for universelle verdier – gjeldende for mennesker i alle kulturer til alle tider.

Jeg kan ikke hevde at de filosofiske idéer jeg har berørt i denne artikkelen, skaper direkte fare for et slikt sammenbrudd. Men de kan være et første tegn.

Mobilisere motstand. Kristne og «kulturkristne», ikke-troende humanister må imøtegå disse for å hindre at de sprer seg til nye grupper. Man kan allerede ane visse nedslag av professor Moens tanker i et par politiske ungdomsorganisasjoner. Og imøtegåelsen må skje på Moens og likesinnedes egne premisser – med logiske og rasjonelle argumenter. Så langt disse rekker. De rekker neppe helt til mål.

Man havner til syvende og sist i en tro på menneskelivets ukrenkelighet og menneskets egenverdi. For troende kristne blir dette noe langt mer enn et postulat eller en fornuftig norm for god samfunnsdannelse.

Forankret i inkarnasjonen. Kristendommen forankrer menneskeverdet i inkarnasjonen, at Gud ble menneske i Kristus, og i skaperverket: Mennesket er skapt «i Guds bilde», som det heter i Første Mosebok. Og dessuten i Kristi omsorg for de små og svake i menneskeslekten.

Derfor kan vi også med stor rett anføre at demokratiet, som i sin kjerne bygger på respekt for enkeltindividet og flertallets beskyttelse av minoriteters rettigheter, har en dyp forankring i kristen tenkning.

Den franske filosofen Jaques Maritain går så langt som til å hevde at en demokratisk tankegang «har ikke alene sin rot i Evangeliet, men den kan ikke leve uten dette».

Uansett: Tanken om ukrenkelige menneskerettigheter har sin dypeste kilde i den kristne tro.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt