Kirkens trådløse nettverk

For noen år siden ledet jeg en samtale mellom forfatteren Jon Michelet og filosofen Henrik Syse om tro og tvil. En befriende og ærlig samtale med humor og ettertanke. Michelet snakket om troen og tvil som alltid hadde fulgt ham, og ble møtt av en vennlighet og lydhørhet i forsamlingen som raskt ble fanget opp av den våkne filosofen Syse: "Jon, nå minner du meg om en mann som i moden alder gjorde seg følgende erkjennelse: Før var jeg en tviler, men nå er jeg ikke så sikker lenger".

Når jeg i dag, på pinseaften, tar sjansen på å stille spørsmålet: “Tror du på Gud?” er det fordi jeg opplever at så mange av oss er lei overfladiske samtaler om tilbudsvarer på butikken, det bedrøvelige været, slarv om kjente og ukjente og skryt om nye reisemål. Men vi kommer sjelden ut av dette uføret selv om vi har erfaringer av at når vi våger å være personlige og ærlige blir samtalen helt annerledes.

Dette visste den danske forfatteren Karen Blixen. For mange er hun mest kjent for sin novelle "Babettes gjestebud". For andre er hun blitt synlig gjennom filmen om henne: "Mitt Afrika" som Meryl Streep og Robert Redford gjorde til en internasjonal suksess. Det fortelles om Karen Blixen at hun ofte inviterte folk til sin Afrikanske farm. Hun sa at hun aldri hadde gjester på gården uten å stille dem det sentrale spørsmålet foran peisen etter middagen: "Tror De på Gud?" Dermed ble det aldri likegyldige og overfladiske samtaler, men rom både for det personlige og ærlige. Blixen fortalte senere om en av gjestene som i livet sitt hadde opplevd mange svik og smertelig troløshet. Så spurte Karen Blixen om han trodde på Gud. Hans svar var at bortsett fra Gud kunne han ikke tro på noe som helst eller noen som helst.

Vi har forskjellig forhold til tro. Søren Kierkegaard sa at han trodde fordi faren hans gjorde det. Noen vil si at de tror på tross av at foreldrene gjorde det. Andre igjen vil betakke seg noen som helst gudstro. Mens vi er i Blixens danske virkelighet kommer jeg på et muntert møte med et dansk par på en fortauskafe sør på Bornholm. I mylderet av folk havnet vi ved samme bord, og det danske paret ble svært overrasket over “å møte en prest i levende live,” som han sa. Jeg tok Karen Blixen på ordet, og tok sjansen på å spørre dem om de trodde på Gud? Det ble en livlig og frisk samtale hvor den engasjerte dansken sukket lett oppgitt: “Min fornuft hindrer meg rett og slett i å tro!” Hvorpå hans vitale hustru kjapt repliserte: “Det var dog en lille hindring!”

For ham, dog, en hindring! Mange strever med å tro og syns tvilen er større. Men er det ikke sånn at tvilen alltid skal komme den tiltalte til gode? Tro er da ikke skråsikkerhet, men å ta sjansen på at Gud er til å stole på selv om han kan virke fjern, ujevn og vanskelig å fatte. For meg er tro å ta sjansen på at Gud fortsatt er skaper av alt godt, en som vil meg vel og har lovet å være nær alle slags dager. Derfor er troen og tvilen tvillinger. Få mennesker tror uten å tvile. Den som tviler har som regel en kime av tro i seg.

Det er pinseaften, og jeg trenger pinsen. Det vil si, jeg trenger å be Den hellige ånd å komme for å vise meg hvem Jesus er så jeg kan få tro på Gud og leve. Mange av oss strever med nettverksforbindelse og overhode å komme på nett. Den hellige Ånd er kirkens trådløse nettverk som har vært operativt siden pinsedag. Det er den hellige ånd som hele tiden har gjort Jesus synlig og nærværende og som dermed har vist oss hvem Gud er. Brukernavnet er ditt eget navn, og passordet er Johannes3,16 der det står: "For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv." Jesus er nøkkelen til Gudsriket. Dermed er vi på nett, med tilgang til en vare som ikke har utløpsdato og ikke kan kjøpes for penger. Vi kan ikke bevise noe som helst, men vi kan la oss overbevise. "Dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere".

Pinsedag skjedde dette, og folk begynte å kommunisere med hverandre på tvers av landegrenser og språk. Gud hadde etablert et nettverk av en annen verden midt i verden. For noen oppleves dette fjernt og uvirkelig. For andre er det en stor trøst og trygghet. En av mine beste kamerater heter Georg, er 94 og en av de klokeste og morsomste jeg kjenner." Du eldes med stil, Georg." sa en velmenende venn, hvorpå han svarte: "Jeg er heldig å eldes med tro, min gode mann, troen på en evig Gud som vil meg vel".

Velsignet pinse!