Redaktør kultur og idé Alf Kjetil Walgermo

Kulturelt kompass

Finst det ein norsk felleskultur som bør ligge i botnen for alle som skal dannast til gagns nordmenn?

Publisert: 1. jun 2017  /  649 visninger.

Spørsmålet om vår norske kulturarv er både lett og vanskeleg. Det er lett, fordi vi intuitivt har ei kjensle av at den norske kulturen er annleis enn til dømes den kinesiske, russiske eller saudi-arabiske. Mange vil altså vere samde om at det faktisk finst ein norsk kultur og ein norsk kulturarv.
Men straks vi byrjar å definere denne kulturarven, melder ofte vanskane seg. Det har vi sett døme på fleire gonger det siste halve året. Kulturminister Linda Hofstad Hellelands julehelsing på Facebook, der brunost og Marit Bjørgen var sentrale element å definere det stolte norske, fekk mykje tyn. Det same fekk Torbjørn Røe Isaksens utspel om å lage ein norsk kulturkanon.
Verdiintegrering

Tysdag skreiv vi her i avisa om den pågåande tyske «leiekulturdebatten». Debatten fekk fart i segla då den tyske innanriksministeren Thomas de Maizière for nokre veker sidan presenterte en ti-punktsliste med normer og verdiar som bør prege det tyske samfunnet. Spørsmålet er om tyskarane har behov for ein felles «leiekultur» som definerer dei viktigaste tyske verdiane i møte med innvandring.
Aktuell debatt

Debatten er aktuell også her i Noreg. Spørsmålet om leiekultur heng saman med spørsmålet om kulturarv og kulturkanon. Er det viktig å peike på ein norsk leiekultur – eit kulturelt kompass?
Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen er blant dei som meiner det er konstruktivt å diskutere dette, sjølv om han trur at mange får litt gale assosiasjonar av ordet leiekultur. «Det betyr ikke at man skal ha en monokultur hvor det ikke fins rom for mangfold og variasjon, men at det gir mening å snakke om en norsk kultur og noe vi har til felles,» sa Røe Isaksen til Vårt Land.
Fallgruver

Ikkje alle klarer å snakke like fornuftig om desse spørsmåla som kunnskapsministeren gjer. Eit problem ved å snakke om leiekultur, kulturkanon og kulturarv, er at debatten fort kan bli kapra av krefter som ønskjer å sette opp skiljeveggar og stengsler for det norske. Den norske kulturarven risikerer såleis å bli brukt som tryggleiksgjerde mot auka innvandring, eller som eit middel til å dele nordmenn inn i A- og B-lag. Denne faren er også til stades i debatten om leiekultur.
På den andre sida: Er faren for ekskludering av minoritetar så stor at vi bør la vere å snakke om kulturarv og ledekultur i det heile? Det kan også vere ei fallgruve. Det er ikkje gitt at ein fullkommen relativisme er det beste for eit samfunn.
Lading av ord

Det er med andre ord avgjerande på kva slags måte vi snakkar om kulturarv og ledekultur på, og kva slags ladingar vi legg i orda og omgrepa. Kong Harald har ofte lukkast godt med dette. I nyttårstalen for eit halvt år sidan sa han mellom anna dette: «Min erfaring er at ved å stå trygg i bevisstheten om egen arv, kan man lettere møte andre med et åpent sinn.»
Den norske kongen står her som ein god rollemodell: Han ønskjer å verne om si eiga evangeliske tru, slik han ville behalde truskravet i Grunnlova, men held samtidig gjestebod for ei rekke ulike religiøse grupperingar på Slottet. Og han vil vere konge for alle nordmenn, uavhengig av om dei trur på Gud, Allah eller ­Altet. Han er trygg på sin kristne kulturarv og si kristne tru, og er samtidig open og imøtekommande overfor andre.
Inkluderande

Dersom vi klarer å ha ei slik open innstilling, bør det også vere lov til å diskutere vår norske kulturarv, og om vi treng ein norsk leiekultur. Poenget er at kulturarven og leiekulturen må vere utgangspunkt for inkludering, ikkje ekskludering. Då kan også ein norsk kulturkanon vere eit gode, ei liste over verdifulle kulturelle uttrykk.
Kultur er viktig i seg sjølv og viktig for samfunnet. Biletkunsten, bøkene, musikken er med på å danne oss som menneske. Kunsten utviklar empatien vår og gjer oss i stand til å sjå ting frå eit anna perspektiv. I eit samfunnsperspektiv er altså kulturuttrykka og kulturmøta med på å øve oss opp til å fungere i eit større fellesskap. Og nettopp fellesskapet er både middel og mål for eit samfunn av gagns menneske i Noreg. Det er i relasjonane til andre vi verkeleg kan vere til gagn.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Jamil Dybwad

0 innlegg  13 kommentarer

"Wir sind nicht Burka"

Publisert over 2 år siden

Føler meg enig med mange av synspunktene i artikkelen. Oversetter de konkrete punktene i det tyske forslaget og knytter noen kommentarer til dem.

De Maizière har tilføyd at tyskerne ikke kan se bort fra 1. eller 2. verdenskrig eller noen av de andre krigene tyskerne har stelt i stand. En observasjon jeg har gjort i livets løp er at de fleste identifiserer seg bare med visse antakelser om gode egenskaper som de mener preger deres kultur. Gjestfrihet, pålitelighet og kulturell kreativitet er gjngangerne - og takk for et slikt fokus. Noe særegent tysk er imidlertid viljen til å ta dette med helhet på alvor og konkret, inkludert de vanskelige utfordringene. Neppe veldig egnet for Norge det der. 

Den tyske innenriksministeren fokuserer på 1.Sosiale vaner som hilsing, si navnet sitt, rekke frem handa, og forbud mot å skjule identiteten under demonstrasjon er uttrykk for et demokratisk sinnelag, 2. Dannelse og oppdragelse er verdier, ikke bare instrumenter, 3.Å yte noe er noe alle kan være stolte av, 4.Vi er arvtakere til en historie med alle dens høydepunkter og lavmål, 5.Vi er en nasjon som er mer preget av kultur og filosofi enn de fleste, 6.Religionen utgjør limet i samfunnet, ikke kilen, 7.Tyskerne har en kultur for sivil konflikthåndtering, 8.De er opplyste patrioter som ikke hater andre, 9.Landet har på godt og ondt hat en mellomstilling i Europa, nå primært positivt og dette preger tenkning og politikk, 10. Tyskerne har en kollektiv hukommelse for noen historiske merkedager. 

Ministeren påpeker at en toneangivende kultur må vær et godt eksempel, at den må holde ut med annerledes kulturer, men at de ti punktene ikke kan forhandles bort. Norge har grunnlovsfestet tysk humanisme og tysk kristendom, men kan vi overta den toneangivende kulturen også? For noen år siden så jeg på Aung San Suu Kyi sin hjemmeside. Hennes buddhistiske formaninger var vel så høyverdige som hva vi finner i Tyskland. Ikke synes hun det er så greit med muslimer hun heller. Hvor nasjonalt kan det beste i en kultur bli? 

De Maziere påstår at den toneangivende kulturen skiller tyskerne fra andre og gjør at samholdet kommer fra det dypeste i mennesket. Hvis jeg skulle reflektere over gode etnisk norske kjenninger, tror jeg at det ville komme for dagen merkbare ulikheter i holdninger, mens alle likevel kunne ha bifallt tysk Leitkultur iflg. Maizière. Det er dette som er så hjemmesnekret, at man tror det dypeste i mennesket ikke lodder dypere enn stammens kultur. For meg er kulturkampen og nasjonsbyggingen litt som å gå tilbake til stammesamfunnet. Hva kan ungdommen få ut av det? Luther fremhevet muslimenes dyktighet som eksempel for tyskerne - som tidene skifter. 

Som kristen er man ifølge Bergprekenen i alle fall mot tomme ord. Og nettopp disse ordene i Bibelen, som var ment for hele verden, er nok mer å bygge på enn mangt annet. Jeg har funnet 30 verdier i Bergprekenen. Etter min mening er de mange ganger mer presise og nyttige for Norge enn de hjemmesnekrede anstrengelsene til en og annen minister. I og med at de er grunnlovsfestet, er de norske nok også.  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere