Svein Aage Christoffersen

4    12

I forvridd positur mot himmelen

Picasso transformerer bombingen av Guernica til «et taust rekviem», en dødsmesse for de uskyldige. På den måten får ofrene verdighet og betydning.

Publisert: 1. jun 2017 / 418 visninger.

Et av det 20. århundres mest ikoniske bilder fyller i disse dager 80 år og feires med en strålende utstilling i Reina Sofia, som er museet for moderne kunst i Madrid. Bildet er Pablo Picassos maleri Guernica, som i første omgang tar oss tilbake til den spanske borgerkrigen, sommeren 1937.

Nasjonalistene med General Franco i spissen, og med støtte både fra Hitler og fra Mussolini, hadde året før gått til angrep på den republikanske regjeringen. Regjeringen hadde likevel besluttet å delta på verdensutstillingen i Paris. Utstillingen skulle markere og feire «kunst og teknologi i moderne tid», og den spanske regjeringen ville skape økt oppmerksomhet om republikkens kulturelle betydning. I begynnelsen av januar hadde den bestilt et stort veggmaleri av Spanias mest berømte kunstner, Pablo Picasso, som hadde slått seg ned i Paris.

Picasso var en helhjertet tilhenger av republikken, men ingen politisk maler. Han tok litt nølende imot bestillingen, og famlet i de følgende månedene etter et passende motiv. Kunne et bilde av kunstneren og hans modell kanskje gjøre nytten? Picasso var ikke overbevist.


Terrorbombing. De siste dagene i april tok arbeidet en dramatisk vending. Ettermiddagen den 26. april slapp tyske bombefly sin dødbringende last over den lille landsbyen Guernica i det nordlige Spania. Byen hadde ingen militær betydning, men som baskernes gamle hovedstad var den et symbol på frihet og selvstendighet. Guernica ble lagt i ruiner. Ofrene var stort sett kvinner og barn. Bombingen var regelrett terror.

Da nyheten nådde Paris dagen etter, grep Picasso umiddelbart motivet: Guernica. En måneds intenst arbeid senere ble bildet overlevert til oppdragsgiverne, og 12. juli ble den spanske paviljongen åpnet med Picassos bilde på plass, 3,5 meter høyt og nesten 8 meter langt.

Mottagelsen var imidlertid lunken, for å si det forsiktig. Hverken Picassos formspråk eller hans tematikk slo an på denne utstillingen med særlig fokus på moderne teknologi og design. Oppdragsgiverne og deres tilhenger var heller ikke overvettes entusiastiske. Selv om bildet av lidelse og død kunne gjøre inntrykk, var det bare tittelen som henviste til Guernica. Og hvorfor hadde Picasso brukt hesten og oksen som sentrale figurer? Ville han gjøre bombingen til en tyrefekting?


Metafysisk protest. Den blandede mottagelsen til tross har Guernica etter hvert vokst til å bli et ikon for det 20. århundre. Litteraturen om bildet har også vokst til det uoverskuelige. Jeg skal ikke gå inn i detaljene, bare peke på ett aspekt, og det er bildets metafysiske karakter. Når bildet har fått den betydningen det har i dag, er det nettopp fordi det ikke er et historiemaleri. Picasso har ikke malt hendelsens politiske betydning, men dens menneskelige betydning. Han har gjennomlyst bombingen i en metafysisk protest mot ugjerningen.

I Guernica er scenen satt både utendørs og innendørs. Litt til høyre i bildet stikker en kvinne med en lampe i hånden hodet ut av et vindu. Dagen ligger i mørke. Samtidig henger det en lyspære i et tak litt oppe til venstre. Lyspæren er tilsynelatende omgitt av et øye. Er det Guds øye? Picasso var ateist. I hans verden finnes det ingen Gud som ser alt. Men kunstneren ser, og kunstnerens øye er også vårt øye. Så hva er det kunstneren ser, på våre vegne, når hans moderne blikk (lyspæren!) trer i Guds sted?

Han ser en kvinne som skriker til himmelen med sitt døde barn i fanget. Han ser en annen kvinne som løfter sine hender mot himmelen, mens huset hennes står i brann. En tredje kvinne sleper seg fremover, også hun med ansiktet vendt oppad. En soldat, eller statuen av en soldat ligger på ryggen med utstrakte armer, halshugget. En hest er dødelig såret og skriker mot himmelen i det den kneler, mens en okse ser urørlig en annen vei, eller på oss. Øyet ser også mer, men la oss konsentrere oss om dette.


Tyrefekting. Allusjonene til tyrefekting er åpenbare. Men hva har tyrefekting med Guernica å gjøre? Tyrefekting er et dødsritual. Vi tenker ofte på tyrefektingen som en kamp mellom okse og matador, men den er i like høy grad en kamp mellom oksen og matadorens hest, som ikke sjelden må bøte med livet, den også. Det var vanlig å skjære over stemmebåndene på hesten, så ingen skulle høre at den skrek i angst. Hesten i Picassos bilde skriker i forvridd positur mot himmelen, men den får ikke fram en lyd.

Figurene gir bildet en oppadstigende bevegelse. Picasso løfter deres tause skrik til himmelen, i protest. Men finnes det en himmel å protestere til? Det sier bildet ingen ting om. Når Picasso likevel sender fortvilelsen og protesten til himmels, gir det ofrenes skjebne tyngde og betydning. Det som har skjedd er ikke bare en brikke i krigens spill. Det er et himmelropende overgrep.

De religiøse allusjonene i bildet understreker at bombingen ikke bare var smertelig, men helligbrøde. Soldaten ligger på bakken som en korsfestet, og det ser ut til at han har sårmerker i hender og føtter. Kvinnen med det døde barnet på fanget er en moderne pietà, altså en variasjon over de mange fremstillingene av Maria med den døde Jesus i fanget. Mødre og barn tegnes i skikkelse av Maria og den henrettede Kristus. Kvinnen bøyer imidlertid ikke hodet i sorg, men skriker ut sin fortvilelse. Det knytter an også til et annet velkjent motiv i den religiøse kunsten, fortellingen om barnemordet i Betlehem, som vanligvis blir kalt «massakreringen av de uskyldige».

Picasso har transformert bombingen av Guernica til det den nederlandske kunsthistorikeren Gijs van Hensbergen har kalt for «et taust rekviem». Dødsritualet er blitt en dødsmesse for de uskyldige. På den måten får ofrene verdighet og betydning.


En fiksjon. For Franco var menneskeverdet en fiksjon, som det var også for Mussolini og for Hitler. Derfor kunne de bombe Guernica sønder og sammen. At ofrene var uten skyld, spilte ingen rolle. Som enkeltmennesker hadde de ingen verdi. Nøktern sett er dette terrorens iboende logikk. Ofrene har faktisk ikke en ukrenkelig rett til liv.

Picasso var imidlertid ikke nøktern, og han slo seg aldri til ro med det andre så på som «faktisk». Han overskred det faktiske og det fysiske i fordømmelsen av terroren. Fordømmelsen er imidlertid ikke forankret i en politisk vurdering eller i strategiske overlegninger, men i den enkeltes rett til liv i en verden der de som har makt og myndighet sprer død. Picassos rekviem er et forsvar for livet. Det er ikke empiri, det er metafysikk.

Guernica gir oss ingen religiøs lære om menneskeverdets grunn og betydning. Men det lar oss se menneskeverdet i protesten mot terrorens massakrering av de uskyldige. Sett med Picassos øyne var retten til liv og frihet like synlig som en hvilken som helst empiri.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Siste innlegg

Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
rundt 3 timer siden / 70 visninger
0 kommentarer
Når 7 blir større enn 666
av
Didrik Søderlind
rundt 3 timer siden / 307 visninger
0 kommentarer
Israels hovedstad
av
Leif GuIIberg
rundt 4 timer siden / 59 visninger
1 kommentarer
BLIND HVERDAG
av
Heidi Halvorsen
rundt 4 timer siden / 47 visninger
1 kommentarer
Med blikket mot 2021
av
Berit Aalborg
rundt 14 timer siden / 733 visninger
1 kommentarer
To arbeidsgiverlinjer, ja takk!
av
Kjetil Haga
rundt 15 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Den andres lidelse
av
Ketil Slagstad
rundt 3 timer siden / 70 visninger
0 kommentarer
Når 7 blir større enn 666
av
Didrik Søderlind
rundt 3 timer siden / 307 visninger
0 kommentarer
Israels hovedstad
av
Leif GuIIberg
rundt 4 timer siden / 59 visninger
1 kommentarer
BLIND HVERDAG
av
Heidi Halvorsen
rundt 4 timer siden / 47 visninger
1 kommentarer
Med blikket mot 2021
av
Berit Aalborg
rundt 14 timer siden / 733 visninger
1 kommentarer
To arbeidsgiverlinjer, ja takk!
av
Kjetil Haga
rundt 15 timer siden / 67 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Roald Øye kommenterte på
KrFs valgresultat i Oslo.
32 minutter siden / 217 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Israels hovedstad
38 minutter siden / 59 visninger
Runar Foss Sjåstad kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
44 minutter siden / 6126 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6126 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 2 timer siden / 280 visninger
Hege Anita Aarvold Flottorp kommenterte på
BLIND HVERDAG
rundt 2 timer siden / 47 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6126 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 2 timer siden / 6126 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 3 timer siden / 280 visninger
Egil Andre Gjerde kommenterte på
Objektiv moral – en moralsk styggedom
rundt 3 timer siden / 142 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 4 timer siden / 6126 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Med blikket mot 2021
rundt 5 timer siden / 733 visninger
Les flere