Færre kirkemøter, takk!

Det er mange tegn til at både valgte rådsmedlemmer, ansatte og frivillige kjenner tyngden av forventninger og oppgaver som overstiger de tilgjengelige ressursene. Vi må se om vi har for ambisiøse mål. I lengden går det ut over gleden i arbeidet og tjenesten. Kirken må i størst mulig grad konsentrere seg om å utføre sin oppgave, og i noe mindre grad bruke­ energi på å bygge og holde­ ­gående en organisasjon.

I artikkelen «Kompetanse, styring og prioritering» i Luthersk Kirketid­ende 10/2017 drøfter jeg tre tiltak for en mer effektiv utnyttelse av kirkens ressurser.

Tiltak 1: Felles daglig arbeidsledelse i soknet ­(eller i samarbeidende sokn): Etablering av en felles arbeidsledelse i soknet eller i flere samarbeidende sokn, vil kunne redusere sokneprestenes tidsbruk vesentlig. I dag brukes mye tid til forankring av det som skal gjøres, fordi ingen lokal leder har en samlet ledelsesfullmakt.

Tiltak 2: Gjennomgang av kirkens administrasjon og arbeidsdelingen mellom nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Dette gjelder sekretariatsfunksjonen for styringsorganene, økonomifunksjoner, utøvelse av arbeidsgiveransvar og fagutvikling og faglig rådgivning. Særlig foreslås en kritisk gjennomgang og forenkling av godkjennings- og rapporteringsregimene.

Tiltak 3: Sjeldnere kirkemøte. Dette er et tiltak som kan gi direkte økonomiske innsparinger, men som også kan få omfattende ringvirkninger. Dette er antakelig ett av få tiltak som kan bidra til å redusere det kirkelige byråkratiet. Med kirke­møte for eksempel annet hvert år, må det prioriteres strengere hvilke saker som skal behandles av Kirkemøtet. Færre saker fra sentralt hold som skal følges opp vil kunne redusere arbeidstrykket i bispedømmene og ikke minst i menighetene. Ikke for å svekke det kirkelige demokratiet, men for å styrke menighetsrådet som demokratisk ­organ i kirken.

Kirkemøtet og Kirkerådet må gi avkall på noe styring for å få til dette. Men det kan godt hende det vil vitalisere det lokale kirkelivet og frigjøre energi til å utføre det langsiktige relasjonsarbeidet det er å være kirke og møte mennesker med evangelium og omsorg.

På sikt vil samling av arbeidsgiverlinjene kunne bidra ytterligere til en strammere og mer rasjonell organisasjon.

Til slutt en etterlysning: Kirkelig statistikk for de senere årene viser at antall gudstjenester har gått ned fra 69.643 i 2003 til 61.908 i 2015, en nedgang i antall gudstjenester på 11 prosent. Dette er utviklingen siden gudstjenestereformen ble innledet. Vet vi noe om hvilke gudstjenester som har blitt borte, og hvorfor? Er ressursene blitt knappere, og/eller har kirken umerkelig endret sine prioriteringer i praksis?

Per Kristian Aschim

Fungerende fagsjef i Presteforeningen