Spaltist Joanna Bjerga

Svigermors abort-dillemma

Hun hadde jo allerede to barn. Var det ikke bedre å være frisk og ta seg av dem?

Publisert: 29. mai 2017

I fjor på disse tider brukte vi de gradvis lysere vårkveldene til å rydde vekk to lange liv. Svigerforeldrene mine hadde omsider fått plass på samme sykehjem. En epoke var over. Huset svigerfar hadde bygd til familien tidlig på femti-tallet, og som de hadde bodd i siden, skulle ikke lenger være deres hjem.

Det var med blandede følelser vi tok fatt på oppgaven. Noen ting var enklere å kvitte seg med enn andre. Julepynten fra 80-tallet, og porselensfigurene for eksempel. Bøker og papirer var verre.

Innimellom alle papirene fant vi en unnselig notatbok i A5 størrelse, rød og hvitrutete med prislappen fra Nille fremdeles klistret på. Ved første øyekast så det ut som den aldri var blitt brukt, og den havnet nesten i en av Fretex-eskene, men så oppdaget vi at de første omlag 20 sidene var skrevet på.

Den rødrutede boken viste seg å være begynnelsen på svigermors livshistorie. I 1989, det året hun fylte 60, hadde hun ­begynt å skrive om oppveksten sin på en øy i Ryfylke. Hun skrev om forholdet til den snille faren og den mer strenge moren, om søsknene sine, og om broren som døde av kreft da han var tenåring. Om lite penger og drømmen om å bli sykepleier som brast på grunn av krigen. Om angst og depresjon, og følelsen av ikke å bli forstått. Om tro og bønnesvar, om hvordan hun traff svigerfar da hun bare var 16, og hvordan han var så trygg og god mot henne. Mye av det hun hadde skrevet var kjent stoff, men en episode var ny for oss.

Det viktige valget

Svigermor hadde alltid ønsket seg mange barn. Gleden var stor da hun først fikk en nydelig liten jente, med vakre lyse krøller. Men så ble det vanskelig. Hun opplevde flere spontan-aborter som hun tok svært tungt. Omsider­ kom det et etterlengtet barn til. En fin ­liten gutt. Men denne gangen slo angsten og depresjonen hun hadde slitt med siden tenårene inn for fullt. På midten av femtitallet var «nerver» verken noe man snakket eller visste så mye om. Hun var så livredd for at hun ikke skulle klare å ta vare på barna sine at hun lot seg legge inn for behandling, deriblant elektrosjokk-
terapi. Den hjalp.

Åtte år gikk, hun var bedre, og ønsket om flere barn meldte seg. Hun ble gravid igjen, men merket raskt at svangerskapet påvirket psyken hennes negativt. På grunn av sykdomshistorikken hennes mente legen at hun burde ta abort. Hun hadde jo allerede to barn. Var det ikke bedre å være frisk og ta seg av dem, enn å utsette seg selv og familien for nye runder med psykiske lidelser?

Svigermor har ikke skrevet så mye om dette. Hun skriver bare at hun «ikke kunne­ bli fortrolig med tanken». Dette var i 1962, lenge før loven om selvbestemt abort. På den tiden var det en nemnd som avgjorde om en kvinne kunne avslutte et svangerskap. I dette tilfellet ville det nok holdt med legens anbefaling.

Hun valgte å beholde barnet, og mot alle odds slapp hun unna fødselsdepresjonen denne gangen.

Selvbestemt? 

Jeg er særdeles takknemlig for det valget. Jeg giftet meg nemlig med den lysluggede attpåklatten 25 år senere.

I fjor høst oppdaget jeg til min forbaus-else at i enkelte konservative kristne kretser regnes mormoner for å være «Pro-choice». Årsaken til det er at vi ikke utelukker muligheten helt. La det være klart: vi er ikke for abort. Vi fastholder at barn er en velsignelse fra Herren og har rett til å bli født inn i familier som ønsker dem og elsker dem. Men morens og barnets helsetilstand, samt unnfangelse ved voldtekt kan være gyldig grunn til å avslutte et svangerskap. Det er dog ikke til å komme vekk fra det faktum at det store flertall av aborter faktisk ikke dreier seg om helse eller voldtekt, selv om det kan virke sånn på de polariserte debattinnleggene.

Jeg er en av de irriterende kvinnene som fikk de barna jeg ville, når jeg ville, uten komplikasjoner. Jeg føler derfor at jeg ikke kan uttale meg så veldig bombastisk. Men jeg lurer på to ting: Hvor selvbestemt er egentlig en abort i 2017? Og selv om noe er lovfestet, er det da automatisk en god idé?

Først publisert i Vårt Land, 29. mai 2017.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Torill Born

296 innlegg  1335 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Jeg kan bare takke de kvinner som gjennomfører et svangerskap HVIS - de ikke har alvorlig sykdom eller kronisk lidelse el - kvinnDe av verden for godt. Vi er mennesker med sjel og ånd - og det er kvinner som har hatt drømmer og visjoner om barn som leker lykkelig i en vakker hage. 

Bibelen sier jo også at Himmelriket hører barna til. Barn som dør - eller fostre som tas bort - det er et  himmelsk rike for dem. JEG tror det og i alt det onde som skjer i verden tror jeg at det ligger en god og evig verden der ute der Jesus Kristus råder. Profetiene fra det Gamle Testamentet kan vi se gå i oppfyllelse rett foran våre øyne - ikke minst mht jødene og deres land Israel. 

Jeg elsker barn og de er de åkre som voksne skal så sine frø i av tanker og ord og gjerninger. Det vi sår - det høster vi.

Selv var jeg så priviligert at jeg fikk vokse opp hos en øm og kjærlig og kristen mor - som var min hele verden. Ikke rart at Jesus og Bibelen ble en naturlighet for meg. Jeg fikk jo også gå på søndagsskolen - og jeg har ALLTID hatt denne spesielle freden i hjertet som også Bibelen taler om: Lær barnet Herrens vei - og det går med fred....Er det ikke det vi mennesker higer etter da....FRED i hjerte og sinn. Det ønsker jeg ethvert levende menneske på jorden idag og det ber jeg til Jesus om. Hvorfor skal vi som har opplevet dette være så heldige og gå rundt med et fredelig hjerte når så mange lider psykisk og fysisk. Jesu favn er åpen 24 timer i døgnet og er åpen for ALLE som vil ha et dypere grunnlag for sine liv. Hvis bare vil gi Jesus en liten del - bare gi ham lille-fingeren - så tar Han imot oss og forandrere våre liv. JEG hadde iallefall blitt NYSGJERRIG på hva dette var - om jeg ikke hadde vært troende. Vi er jo tusenvis av tros-vitner. Du er hjertelig velkommen i den varme favn - samme hva du har gjort tidligere i livet- samme hvem du er - Bank på -og det skal lukkes opp - Let så skal du finne. OG Lykke til for et rikt liv i Herren....



2 liker  
Kommentar #2

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Utfordringen

Publisert over 2 år siden

Samtaler er en vare på linje med businesstanken. Derfor får man sjelden tak i den egentlige oppfatningen menneskene har når de får tenkt seg om. Samtaler uteblir, man tar en avgjørelse på et svakt grunnlag og har ingen å samrå seg med. Unge mennesker trenger noen som har tid til å reflektere sammen med dem i en lengre prosess. Det gjelder livet,  men det skal gå så fort i svingene. Konsekvensene blir gjerne i samsvar med prosessen. Man føler man har hatt en valgmulighet.

Kommentar #3

Joanna Bjerga

36 innlegg  74 kommentarer

Publisert over 2 år siden

Ja Tove, jeg tror du har rett. Jeg kan ikke basere mitt synspunkt på tall, men jeg har et generelt inntrykk av at når en kvinne velger å ta abort, så har hun ofte blitt satt under betydelig press fra omverdenen. Ikke fra legen – men kjæresten, mannen, familien, kollegene eller venninner. Eller avisartikler og nettoppslag som presenterer abort som det eneste fornuftige alternativet ved et uønsket svangerskap… Abort burde vært unødvendig i vår del av verden, med den tilgangen vi har på prevensjon, og gode velferdsordninger for de som velger å bære frem barn.  Det er trist og paradoksalt å tenke på at ca. 15.000 for det aller meste friske fostre fjernes hvert år her til lands, samtidig som tallene på ufrivillig barnløse og par som ønsker å adoptere bare øker.

1 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere