En sang fra øverste etasje

Jeg etterlyste et tydeligere bilde­ av Jesus hos Eskil Skjeldal. Han adresserer temaet i sitt siste innlegg («Sanger fra andre etasje», VL 23. mai.), men svaret hans synes å bekrefte et minimalistisk bilde av Jesus-skikkelsen slik det framtrer både i den nytestamentlige overlevering og i den kristne troshistorie.

Skjeldal er fascinert av jødisk teologi og filosofi. Det forstår jeg. Kirken kunne med hell ha lyttet mer til jødiske bidrag når det gjelder refleksjon rundt forståelsen av Gud, mennesket og historien. Men når Skjeldal så sier at han valgte bort Jesus som et hoved­tema i den første boka fordi­ «evangelienes Jesus-bilde var så altfor entydige og friksjonsløse», får det meg til å stusse. For går det ikke an å forstå Jesus slik han presenteres i evangeliene nettopp som en ­inkarnasjon av det motsetnings- og spenningsfylte som Det gamle testamentets tekster bærer i seg? I dagens nytestamentlige forsk­ning er det en ny interesse og respekt for en dialog med jødisk teologi. Bildet av Jesus er langt fra entydig og friksjonsløst!

Etasjen over. I sin siste bok sier Skjeldal at han befinner seg «på etasjen over» spørsmålet om Jesus­. Etasjen hvor det dreier seg om hvorvidt Gud finnes. I denne etasjen holder ikke «den slappe­ kristne forklaringen», skriver han. Forklaringen som sier at «det eneste vi vet om Gud er det som Gud har åpenbart i Jesus Kristus». Her stusser jeg igjen. Sier kirken det? I alle fall ikke i en alminnelig økumenisk tradisjon. Mennesket møter også Gud i skaperverket og i naturen. Her er Det gamle testamentet viktig. Mange vil også anerkjenne andre religiøse tradisjoners innsikt og verdi. Peker ikke kirkens forsøk på å beskrive Gud som en tre­enig Gud, på hvor sammensatt og spenningsfylt bildet av Gud er for oss mennesker også i troens rom?

I dette bildet er troen på Jesus­ Kristus en integrert del. Derfor kan ikke Jesus plasseres i én etasje og Gud i en annen. Guds forhold til verden og historien forblir et mysterium uansett hvilken etasje vi måtte mene å besøke. Men kirken peker på Jesus Kristus som enestående. Den kristne tro ser hans liv, død og oppstandelse som et avgjørende guddommelig nærvær i menneskehetens historie. Som trenger inn i de dypeste lag i den menneskelige motsetningsfylte erfaring og lengsel: på den ene siden som ondskap, synd, overgrep, nød, og på den andre ­siden som rettferdighet, fred og kjærlighet. Knyttet til ord som soning­, frelse og nåde. Hvilke ord vi bruker og hvilke forestillinger vi har om Kristusmysteriet, kan variere i den kristne tradisjon og fra troende til troende. Men bildet av Jesus formidlet gjennom evangelienes fortelling om ham, er selve sentrum i alt.

Inkluderende og åpent. Skjeldal mener dette framstår som arrogant overfor for eksempel jøder og muslimer. For meg er dette budskapet alt annet enn arrogant. Nettopp Jesu skikkelse­ viste sin troverdighet i svakhet og nederlag. Budskapet om hans enestående betydning er i mitt teologiske univers ikke ekskluderende og innelukket. Det er inkluderende og åpent. Det kjennetegnes ved ydmykhet og respekt.

Skjeldal mener at dette mysteriet skal være tilgjengelig på en allmenn måte. Hans refleksjoner rundt egne erfaringer, eller etter hvert mangel på sådanne, i troens rom hvor han i hine dager forvaltet troens mysterier som prest, har ført ham ut av troens rom. Og ut i friheten. Veien har ikke vært lett. Den siste boken gir et tankevekkende innsyn i denne­ prosessen. Det står respekt av hans valg og hans mot til å ta konsekvensen av den overbevisning han har kommet fram til.

Nåde og sannhet. Så utfordrer Skjeldal meg til å si noe personlig om hva som er mitt grunnlag for å tro på Gud og på Jesus. Men jeg kan ikke gi ham noe fyllestgjørende, allment svar. Jeg har ikke annet å vise til enn min ­erfaring. Og da dreier det seg om en ­indre resonans i bevissthet og følelsesliv på budskapet om Jesus som jeg siden tidlig ungdom har gitt rom i mitt liv. Det har stimulert alt jeg har vært med på. Mitt forhold til meg selv. Til menneskene og skaperverket rundt meg. Til min forståelse av historien, mitt håp for framtida – og min plass i det hele. Skulle jeg sammen­fatte denne erfaringen vil det være knyttet til to store ord som også Johannes sammenfatter sitt evangelium med: Nåde og sannhet.

Men hvordan vet jeg at det er Jesus eller Gud jeg erfarer, og ikke noe annet? Slik spør Skjeldal til slutt. Svaret er: Det vet jeg ikke. Men det jeg har fått gjennom troen på og livet med Jesus, slik det har artet seg for meg i gode og vanskelige dager, er i indre samklang med det som framstår som viktig og avgjørende for alt menneskelig liv. I all sammensatthet og mangfold. I skjønnhet og gru. I nederlag og seire. Jeg har med undring og glede sett at andre også har sett glimt av denne virkeligheten uten Jesus. Men for meg gir Jesus livet et spesielt lys. For meg framstår han rett og slett som veien, sannheten og livet. Der Skjeldals troserfaringer har vært opplevd som uegentlige, ja egentlig ikke-eksisterende og undertrykkende, har de for meg vært frigjørende og ekte.

Strofer i et preludium. Og lengre kommer vi vel ikke? Bortsett fra at for meg bærer også Jesustroen med seg en visjon om en ny himmel og en ny jord, hvor døden ikke lenger er. Heller ikke sorg eller skrik eller smerte. Da alt skal bli nytt. Da er vi i øverste etasje, så å si.

Hvor alt vi kjenner til av lovsang bare vil være som enkle strofer i et preludium.

Tor B. Jørgensen

Biskop emeritus