Verdidebatt

Makt og avmakt i de foldede hender

Motstanden min vekkes når Nils August Andresen tar frem tegnekrittet og vil begrense bønnens rom og muligheter. Bønn er ikke noe enten-eller.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

VI SATT EN GJENG religionsstudenter på trebenker i et varmt, lite kirkerom i Jerusalem. Foran oss stod en vever, liten kvinne og fortalte om kirkens historie. Etter endt leksjon ville hun avslutte med en bønn. Vi bøyde våre hoder i respekt og forventet en oppramsing på linje med informasjonen hun akkurat hadde levert. I stedet løftet hun hodet, åpnet sin munn og ut kom uforståelige ord båret av skjøre toner. Det viste seg at ordene ikke bare var uforståelige for oss, men også for tolken. Hun sang i tunger, kunne han andektig meddele.

Som godt opplært pinsevenn var ikke fenomenet noe nytt for meg, men det var likevel noe med settingen som gjorde opplevelsen ukjent og uventet. I ­etterkant har jeg fundert på hva det var. Bønn? Profeti? Lovsang til ære for Gud? Eller simpelthen strategisk plassert staffasje til ære for betalingsvillige turister? Kanskje var det litt av alt dette, men det jeg er mest sikker på, er at noe skjedde i rommet, vi kjente et nærvær av noe annet, av Den andre.

Begrenser bønnens rom. Nils August Andresen vil at kristne skal slutte å be om ting (Vårt Land, 24. mai). Jeg skjønner ham. For jeg har selv fortvilt over «vitnesbyrd» som gir ære til Gud for at han «bevarte meg fra ulykken» – den samme ulykken som rammet noen andre stakkarer, som da angivelig ikke hadde bedt om beskyttelse den dagen, eller i så tilfelle ikke hadde fått bønnen innvilget der oppe. Dersom Andresens oppfordring handlet om å utvide kristnes forståelse av bønn, slik han viser ansatser til når han snakker om bønn som henvendelse, ville jeg vært hjertens enig. En anmodning om ikke å forholde seg til Gud som en cola-automat ville også vært på sin plass. Men det er når Andresen tar frem tegnekrittet og vil begrense bønnens rom og muligheter at motstanden min vekkes.

For bønn er jo ikke enten henvendelse eller bønn om hjelp. Bønn er ikke enten kontemplativ eller utadvendt. Bønn er ikke enten bekjennelse eller proklamasjon. Bønn er ikke enten teologi eller psykologi. Bønn er alt dette, og litt til. For majoriteten av verdens kristne, er bønn primært relasjon. Den hurtigst voksende delen av kristendom i dag er den såkalte pentekostale og karismatiske grenen av kirketreet. For disse er ikke bønn et uttrykk for korrekt teologi – jamfør Andresens bekymring for at bønnen kan tegne bildet av en grusom Gud. Like viktig som at bønnen sier noe sant om Gud, er det at bønnen sier noe sant om livet mitt.

Hvis bønnen er den henvendelsen som Andresen er inne på, så ligger det en relasjonell forståelse av bønnen i bunn. Og en slik henvendelse forventer selvsagt en form for inngripen. Den som bekjenner sin synd gjør det i forventning om tilgivelse. Den som ber om kraft gjør det i forventning om å få styrket sin åndelige muskulatur.

Falsk motsetning. Det er derfor ingen motsetning mellom bønn som henvendelse, slik Andresen taler varmt for, og den kristnes behov for å be for sin syke mor. Tvert om. Hvis jeg ikke tror Gud hører min bønn for min syke mor, hvorfor skulle jeg tro at den samme Gud hører min syndsbekjennelse? Det er heller ingen motsetning mellom å be om Guds hjelp i vanskelige situasjoner og samtidig benytte seg av alle tilgjengelige verktøy for å løse de samme situasjoner. Hvis jeg tror Gud råder over alle ressurser, hvorfor skulle jeg ikke både tro og forvente at Gud kan gjøre disse tilgjengelige gjennom medmennesker eller skaperverket for øvrig?

Så er jeg selvsagt smertelig klar over at en bønnens teologi ikke kan utlegges i et debattinnlegg, og jeg har ikke engang kommet inn på hva som kan være en bærekraftig forståelse av at «Guds veier er i overkant uransakelige», som Andresen sier.

Og jeg har heller ikke reflektert rundt alle de evangeliske fortellingene om folk som roper ut sine behov til Jesus, som ikke lar seg begrense verken av teologiske hensyn eller høflighetshensyn, men som i desperasjon ber om hjelp til sin syke datter – eller sin egen elendige tilstand. For ikke å snakke om Salmene. Der kan du saktens snakke om folk som ville ha sitt daglige brød og sirkus!

Slipp bønnen løs! Hvis det er noe Bibelen viser oss, er det at bønnen vanskelig lar seg begrense av sjanger eller liturgiske former. Derfor har jeg en bønn om bønn til Andresen: Slipp bønnen løs! Kanskje blir du overrasket, slik en gjeng religionsstudenter ble en varm dag i Jerusalem.

Silje Kvamme Bjørndal

Evig studerende

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt