Når livet gjenskapes

Ved å hjelpe andre mobiliserer man også egen styrke. Det krever mot å følge sitt hjerte. En fysisk skade er lettere å bevise enn en psykisk, men begge rammer kroppen på samme måte. Ingen tviler på et knivstikk eller et skuddsår. Sykehusbehandlingen redder livet der og da, men etterpå må man møte smerten. Å holde følelsene tilbake skjer gjerne på grunn av en sjokktilstand (beskyttelse). Etterpå kan følelsen av lettelse, "å gå på vannet" være aktiverende. Man mister dager mnd. og år i et overgrep. Sorgen kommer først, så tårene. Det er mye å ta igjen. Livet settes på vent. Venner og familie lever et hyggelig liv, mens "ofrene" kaver i mørket. Ved å sette en ny ramme på tilværelsen kan modning skje,- via læring.

Å møte den psykiske smerten koster mye anstrengelser. Trening er bare peanøtter i forhold. Samtidig blir de to gode følgesvenner frem mot et bedre liv.

Overmot kan være en annen dimensjon. Takknemmeligheten over å leve er stor. Noen får skyldfølelse.

Å være i seg selv når alt sprekker er viktig. Skaden river opp hele kroppen og det tar mye lenger tid å lege den enn man tenker rasjonelt. Å spille frisk kan slite på psyken. Man må også ønske en ny retning og handle. Isolasjon er en metode. Tilliten til mennesker kan bli sveket etter overgrep. Man må bygge nye relasjoner over tid. Da hjelper det å være alene med tankene-en stund.

Det kommer ingen heltemedaljer på de som ofrer helsen for overgripere, i jobb, i hjemmet eller andre steder. Tallene er satadig økende.

Det er livet sin gang. Kriger gjør menneskene avmektig, kontrollerer land og holder befolkningene nede. Det samme ønsker overgripere og terrorister.

Mange menn/kvinner møter veggen i krigsherjede land, som reportere, soldater eller befal. Post Traumatisk Stress Syndrom rammer mange som kommer tilbake, som ikke dør. Å tvinges ut i høyrisikosituasjoner gjør noe med kroppen. Den holder tilbake følelsene. Det må eksplodere til slutt. Ingen de- briefing kan erstatte virkeligheten i det som skjer. Tilbake går årene med bearbeiding, angst, mareritt, skrik og dårlig nattesøvn. Kroppen må være alene. Å bli et trøsteprosjekt er ingen forunt.

Man lever med overgrepet resten av livet, men det styrer ikke tankene lenger.

Man må ha respekt for de metoder som gir livet mening; Gud, venner, familie, kjærester, trening, naturen, dyrene, litteraturen og jobben.

Hvem våger noe annet i en kald og kynisk verden?