Gå foran, Norge!

Hvorfor skal Norge blande seg inn i hvordan kvinner har det i Saudi-Arabia? spurte landets ambassadør til Norge indig-
nert.

Jo, herr ambassadør, det er fordi vi har en riktig forståelse sammenlignet med det som praktiseres i ditt og andre land.

Før i tiden var det stort sett bare ­misjonærer som ville endre på kultur­elle og religiøse forhold ute i verden. De fikk kjeft av det politisk korrekte Norge for å være «kulturimperialister».

Nå er forholdet snudd på hodet. Frimodigheten til å kritisere andre har tatt av, og er det som er riktig og normalt. Men virker det?

Misjonærene genererte mange ­end­ringer som i dag er etablert som riktige og normale i svært mange land. Å støtte progressive miljøer og trykke på prosesser i andre land har store muligheter i seg.

Og likevel er det massive trykket blitt noe som bekymrer i økende grad.

Irriterende

Oppfattes Norge som nok ett av disse ufordragelige, vestlige landene som ikke greier å vende seg av med imperialistiske holdninger? Bak ryggen vår snakkes det om oss. Det irriterer når vi tar definisjonsmakten basert på egne historisk formede oppfatninger og omgjør de til universelle normer for alle andre. Det snakkes om hvordan vi til enhver tid vet hvordan menneskerettighetene skal fortolkes og praktiseres.

Koranskolene i Somalia vi har hørt om i det siste, som lærer elevene å hate Vesten, er en talende reaksjon.

Forenklet

For 20 år siden ble historikeren Samuel P. Huntington kritisert for sine pessimistiske framtidsutsikter. I sin etter hvert berømte bok The Clash of ­Civilizations, maler han et bilde av en verden som spisser seg til på tvers av ­sivilisasjoner, særlig mellom den muslimske og den vestlige. Kulturforskjeller, inkludert religion og sekulariserte livssyn, vil i økende grad gi innhold til konfrontasjoner.

Tilspissinger nøres av forenklede og stereotypifiserte forestillinger, både om oss selv og om andre, skrev Huntington.

Gammel retorikk

I forbindelse med kongelig jubileum og 17. mai har vi hatt en ny runde om «norsk kultur». Overfor forestillingen om en stadig mer ustabil tid har det en indremedisinsk virkning. Det er som om folk flest er lettet over at det går an å si høyt at norsk kultur er unik og ikke må utvannes.

Samtidig ser man fra kong Harald og nedover med stigende bekymring på en tilstand der ute som minner om mellomkrigsårene. Går vi med åpne eller lukkede øyne inn i denne tilstanden?

Brune oster

Å lovprise det unike i norsk kultur er retorisk effektivt, men hva er egentlig så unikt? Ser vi riktig godt ­etter, ligner denne kulturen umiskjennelig på verdier og praksiser hos andre også (selv den eksklusive brunosten har sine søskenbarn).

Istedenfor å fornærme folk der ute med at vi ikke ønsker å bli «utvannet» av deres kulturer, kan vi bygge broer ved å snakke mer om felles verdier. Selv bak forestill­inger, skikker og praksiser som det er lett å reagere mot, kan det finnes positive hensikter, som behov for orden og trygghet. Dette kan vi kjenne igjen hos hverandre.

Lyttbart

Norge nyter faktisk også stor respekt. Den får vi når vi ikke mener så mye, men er opptatt av å legge til rette for kontakt, fred og forsoning mellom stridende parter. Her er tillitsbygging en avgjørende faktor.

Det siste er en modell vi med fordel kan videreutvikle til også å gjelde overfor forhold vi synes burde endres hos de andre. Kritikken som når lengst er den som faktisk blir lyttet til.

Tenk om Norge kunne legges merke til som et land som «sticks out of the pack». Vi trenger nye og konstruktive måter å kommunisere på.

Først publisert i spalten Overblikk, Vårt Land 23. mai 2017.