Kommentar

Vil Ap forbedre mennesket?

Også sosialister støttet ideen at det ikke skulle fødes for mange mennesker med uønskede egenskaper. Står Arbeiderpartiet fortsatt for det synet?

Da statssekretæren i Kommunaldepartementet trakk paralleller mellom Aksel Braanen Sterris syn på abort av fostere med Downs syndrom og nazisme, ble det fart i debatten. Men det bidro også til å avspore den.

Tanken om å forbedre menneskerasen har nemlig et bredere og mer vidtforgrent rotsystem enn den nazistiske. Den rasistiske grenen visnet hen etter at nazistene hadde avslørt dens umenneskelighet. Men det er ikke der vi finner røttene til Sterris tankegang.

I Norge har steriliseringsloven av 1934 blitt stående som det tydeligste utslag av ønsket om å forbedre - eller hindre degenerering - av menneskerasen. Med hjemmel i loven ble 7000 mennesker sterilisert på såkalt eugenisk grunnlag - det vil si for å forbedre folkets arve-egenskaper. Det gjaldt romfolk, psykisk utviklingshemmede (eller det man kalte åndssvake), psykisk syke og andre «sosialt mistilpassede». Loven ble vedtatt av Stortinget mot en stemme.

Erling Bjørnson - sønn av Bjørnstierne - viste i stortingsdebatten til den steriliseringsloven Tyskland hadde vedtatt et par år før «for å befri kommende generasjoner fra å trekkes med belastningen av degenererte mennesker».

Denne koblingen til nazistenes steriliseringslov er blitt vanlig i ettertid. Rasehygienikeren Jon Alfred Mjøen og miljøet rundt tidsskriftet Den nordiske race blir gjerne trukket fram som inspirator.

Mjøen var imidlertid en outsider blant tilhengerne av rasehygiene i Norge. For ham var formålet å bevare den nordiske rase ren. Han møtte sterk kritikk fra andre som ville forbedre folkets arvemasse uten slike rasistiske begrunnelser.

Langt viktigere var veteranen i norsk psykiatri, Karl Vogt. Allerede i 1914 skrev han at rasehygienens oppgave var å bekjempe en gradvis dårligere kvalitet på det nasjonale arvematerialet ved prevensjon, ekteskapsforbud, sterilisering og internering av bærere med ugunstige arveanlegg. Det omfattet misbrukere av ymse slag, sinnslidende, evnesvake og epileptikere. «Racehygienen har interesse av at disse individer til en viss grad undgår at få avkom», skrev han.

En av de tidlige og skarpe kritikerne av Hitler og nazismen, Johan Scharffenberg, mente at samfunnet hadde plikt til å gripe inn for å hindre at de «arvemessig dårligst utstyrte mennesker» får anledning til å forplante seg. «Samfunnet bør ikke ale opp skrap på de sunne og dyktiges bekostning», skrev han.

Begrunnelsen for Scharffenberg og andre var ikke å bevare rasens renhet, selv om de brukte ordet rasehygiene. Belastningen på samfunnet og ønsket om å hindre lidelse og ulykkelige liv var langt mer framtredende som begrunnelse for å hindre at individer med dårlige egenskaper skulle bli født. Og noen begrunnet det i sosialismen.

Karl Evang, en av de viktige skikkelsene i Mot Dag, var en av de skarpeste kritikerne av Mjøens form for rasehygiene. Like fullt mente han at kampen for å begrense antallet dårlige arvebærere var en sunn og rasjonell tanke i pakt med sosialismen. Også andre ledende personer i Arbeiderpartiet som Aase Lionæs og Arne Skaug var for å hindre forplantning av «biologisk degenererte individer».

Aksel Braanen Sterri hører snarere til i denne tradisjonen, enn i den brune rasehygienen. Lars Petter Grue har i Morgenbladet påpekt at Sterri allerede har hatt viktige oppgaver i Arbeiderpartiet og den sosialdemokratiske bevegelse, og at Jonas Gahr Støre har skrevet at Sterri har stor tro på denne bevegelsens verdigrunnlag. Grue viser også til at Arbeiderpartiet ikke har tatt noe oppgjør med sin befolkningshygieniske fortid.

Når Kristelig Folkeparti skal vurdere sitt forhold til Arbeiderpartiet, skulle man tro at det var viktig å finne ut hvor partiet nå står når det gjelder ideen om forbedring av menneskemateriellet og det menneskesynet som ligger bak.

Men heller ikke kirken har særlig mye å skryte av i denne sammenhengen. Den norske kirke protesterte aldri mot rasehygienen. Tvert om var den en aktiv deltaker i steriliseringsprogrammet for tatere.

Jeg har ikke funnet noen som begrunnet dette teologisk. Men det er mye som tyder på at mange i kirken så det som viktig for folkets moral å hindre at moralsk mindreverdige personer fikk formere seg.

Annerledes med den katolske kirke. I 1930 sendte Pave Pius XI ut en encyclika der det ble slått fast at sterilisering ikke var forenlig med katolsk tro. Det var bare protestantiske land som gjennomførte rasehygieniske lover i mellomkrigstida.

Denne kirkelige passiviteten i et spørsmål som griper så dypt inn i synet på menneskeverdet, bør mane til ettertanke. Den norske kirke har så langt engasjert seg lite i debatten om bioteknologi. Det er på tide med et synlig engasjement fra både fra Den norske kirke og andre kristne miljøer. Og hva mener muslimer og humanetikere?

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar