Sanger fra andre etasje

Tor B. Jørgensen har lest mine to bøker, Den svake Gud og Eg slepper deg utan at du velsignar meg, og hevder jeg ikke er opptatt av Jesus Kristus i bøkene (Vårt Land, 22. mai.). Han lurer på om det skyldes en grunnleggende skepsis til selve grunnlaget for vår kunnskap om Jesus.

Nei, det gjør det ikke. Det er ikke min mistillit til evangelienes faktisitet som fører til at Jesus ikke har en stor plass i bøkene mine.

I den første boka var Jesus Kristus utenfor mitt interessefelt, der jeg var på jakt etter spennende og friksjonsfylte gudsbilder i norsk skjønnlitteratur og jødisk teologi og filosofi. Evangelienes Jesus-bilde var så altfor tydelige og friksjonsløse.

Annen etasje. I den andre boka var Jesus sekundær, for det spørsmålet som plaget meg befant seg på etasjen over, så å si: Hva om Gud ikke finnes? Spørsmålet om Guds eksistens ble mer presserende enn spørsmålet om gudemennesket Jesus Kristus. For om Gud ikke finnes, kan Gud heller ikke ha en sønn.

Spørsmålet om hvordan Gud eksisterer er ikke et avgjørende dreiepunkt i verken Det gamle eller Det nye testamentet, og det av svært forståelige grunner: Bibelen ble til før den kristne metafysikken ble et selvstendig og etablert fagområde, med spørsmål om den første årsak, Guds vesen og energier eller ulike typer gudsbevis.

Slapp forklaring. Det som driver teksten i min siste bok framover er jakten på Gud. Forsøkte jeg å falle til ro med den litt slappe kristne forklaringen: Det eneste vi vet om Gud er det som Gud har åpenbart i Jesus Kristus? Ja, det gjorde jeg.

På spørsmålet om hvor Jesus Kristus i så fall er, har den kristne teologien en rekke ulike svar: I sakramentene, i de svake og trengende, i troen, i bønnen, i den troendes forsamling, i messen eller gudstjenesten osv. Men slike forklaringer var til liten trøst, for jeg erfarte ikke Jesus gjennom disse alternativene.

Nødløsninger om Jesus. Dessuten: Det er fullt mulig å tenke Gud uten Jesus. Den jødiske teologien har ingen plass til gudemennesket Jesus Kristus, men hevder samtidig Guds eksistens. Den jødiske teologien ble derfor til langt større hjelp, for der har man en mye sterkere og mer spennende tradisjon for å tenke omkring den skjulte Gud enn den kristne teologiens nødløsninger om Jesus.

Og om perspektivet er menneskets erfaringer, løser det lite med teoretiske utsagn om at det vi vet om Gud er det vi har fått gjennom Jesus Kristus, for man er akkurat like kort kommet. Spørsmålet om Gud finnes eller ikke, må kunne forventes å bli besvart i den kristne teologien slik at Guds eksistens er allment tilgjengelig. Det kan ikke være slik at man kun kan få tilgang til Gud gjennom Jesus Kristus. Dette fromme utsagnet bærer i tillegg på en stor arroganse: I én setning har man indirekte kalt muslimenes og jødenes tro for fullstendig feilslått.

Problematisk. Utsagnet om at vi bare kan erfare Gud gjennom Jesus er dermed dypt problematisk sett fra religionsdialogens perspektiv. Men det er også problematisk rent vitenskapsteoretisk: Om Gud finnes, finnes Gud nå. Om Gud i tillegg ønsker å kommunisere seg til mennesket, kan ikke en slik selvkommunikasjon gå på tvers av menneskets natur.

Vi vet nok om hvordan mennesket danner seg kunnskap gjennom erfaringer av verden rundt oss. Ingen mennesker har en egen kanal til Gud, som er helt annerledes eller bryter med alle andre måter vi erfarer verden på. Så det hjelper altså ikke med tydelige Jesus-bilder om et menneske ikke egentlig erfarer at Gud finnes. Jeg tviler i tillegg på om det finnes kristne som aldri har erfart Gud.

Derfor rommer mitt svar til Jørgensen to spørsmål, avslutningsvis: Hvordan erfarer mennesket (ikke biskop em.) Jørgensen Gud gjennom Jesus, og hvordan vet han at det er Jesus eller Gud han erfarer, og ikke noe annet?