Den «nye» ateismen – og humanismen

Den "nye" ateismen er mer enn den omstridte nyateismen. Ordet ateisme er nemlig blitt dagligtale.  Erklærte fritenkere prøvde inntil den senere tid å begrense bruken av dette uttrykket, som blant folk flest ofte ble oppfattet som en demonstrativ, krakilsk og umoden forenkling. I den humanistiske verdensbevegelsen brukte vi derfor heller ordet ”nonteist”, og mange beskyttet seg bak det mindre provoserende uttrykket agnostiker.

Hva har skjedd? 

Forklaringen kan være mangfoldig i en verden hvor språk og kommunikasjon er i kontinuerlig prosess, men jeg har festet meg ved tre mulige årsaker til den erklærte ateismes økende utbredelse og popularitet:

1. Etter "murens fall" og avviklingen av de tidligere kommunistiske regimers ateisme,   er skremmebildet av den totalitære ateisme bleknet.
 2. Flere av verdens fremste vitenskapelige forskere har nå kastet seg inn i debatten om guds eksistens og avviser de tradisjonelle religiøse forklaringer og modeller. Noen av disse bruker helt ubesværet utrykket ateisme om sitt ståsted, noe som gjør det mindre problematisk for studenter og publikum for øvrig å kalle seg ateister.
 3. Ordet ateisme har endret betydning i den vanlige bruk, og beskriver gjerne at man ikke har tro på noen av de guder man får beskrevet. Å være uten gudstro i denne forstand betyr ikke at man vet eller er sikker på at det ikke finns "noe" utenfor egen erkjennelses grense. I forhold til det man ikke vet, vil en ateist av denne utgave også være agnostiker.

Ikke humanisme

Med den oppmerksomhet ateismen nå får, er det imidlertid på sin plass å minne om at ateisme ikke er identisk med livssynet humanisme. Ateisme i seg selv kan knyttes til verdier og holdninger som kan stå like fjernt fra et ikke-religiøst livssyn som den mest fanatiske åpenbaringsreligion. Men slik verdensorganisasjonen for humanister selv definerer sitt livssyn, er det like klart at fraværet av gudstro (ateisme) er en del av definisjonen. Den grunnleggende forutsetning er nemlig ikkereligiøs.  Det internasjonale humanistforbund (IHEU) sier følgende i det ”mimumstatement” alle medlemsgrupper må underskrive : ”Humanism is not theistic, and it does not accept supernatural views of reality.”  (Humanismen har ingen gudstro, og aksepterer ingen overnaturlig virkelighetsforståelse).

Siden ordet humanisme kan ha ulike betydninger i norsk dagligtale, må jeg tilføye at jeg her omtaler det spesifikke livssyn humanisme, slik dette beskrives i internasjonale leksika og ordøker. Flere av disse fremhever nettopp dette ikkereligiøse element, som f. eks. de følgende to utgaver:

Chambers dictionary:

"Humanism: Any system which puts human interests and the mind of man paramount, rejecting the supernatural, belief in god etc."

(Ethvert system som setter menneskelige interesser og menneskets tanker I høysetet, avvisning av det overnaturlige, gudstro etc.)

Little Oxford dictionary:

"Humanism: Non-religious philosophy based on liberal human values."

(Ikke-religiøst livssyn (filosofi) basert på liberale menneskelige verdier.)

Ateismen – i betydningen fravær av gudstro – blir således en nødvendig forutsetning for det livssyn verdens  livssynshumanister står sammen om. Det er naturlig å spørre om det økende ”frafall” fra gudstro som den såkalte ny-ateismen bidrar til, også vil føre til en større oppslutning om livssynet humanisme.  Er ateisme-bølgen en forløper til en positiv verdiorientering  på et sekulært grunnlag? Jeg tror det. Etter mitt mangeårige samarbeid på flere kontinenter med ateister, fritenkere og rasjonalister o.a., er min erfaring at bevisshetsnivået  og ansvarsfølelsen øker hos disse når de forlater templer, moskeer og kirker. De ønsker å vise at de står for menneskerettigheter,  likeverd - og en positiv etikk for øvrig, selv om dette engasjement bryter med sentrale elementer i lokal religion og kultur