Verdidebatt

Håp i selvoppgjør

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det store problemet i en global verden er den økende polariseringen, utviklingen mot ekstremiteter. Du ser det overalt, du ser det innenfor det amerikanske samfunnet, innenfor norsk politikk, innenfor den muslimske verden etc, etc. Alle vil ha seg frabedt å ligne på noe som man ikke vil ligne. Derfor skaper vi oss stereoptypier.

Du ser det når Sylvia Listhaug uttaler seg om flyktningesituasjonen. Den negativiteten som hun uttrykker, og som så mange i Norge deler, treffer samtidig en mangel på raushet som vi ikke klarer å innrømme også er en tendens i oss. Vi klarer ikke tanken på at vi ligner. Derfor flytter så mange sitt politiske kompass, ikke gjennom nøkterne analyser, men gjennom sinne og ønske om å være bedre enn allmuen. Stereotypiene, tendensen til å bevege seg mot ytterkantene, skyldes den konstante påminning om vår likhet med andre.

Når vi i et samfunn som samtidig lar oss, i stadig sterkere grad, få lov til å utfolde vår lyster og laster, våre begjær, er vi i et pågående forsøk på å opprette forskjeller mellom oss selv og andre. Denne todelingen skyldes en fundamental likhet med den andre - som vi ikke vil vite av. Denne bevegelsen mot ekstremiteter kan dempes, ikke nødvendigvis gjennom å skifte syn på ting, men gjennom den vanskelige prosessen å innrømme en likhet med det vi ikke vil ligne?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt