Har kristne glemt å være kritiske til forkynnelsen?

Da er vi igang igjen. De kristne avisene og nettstedene fylles opp med reklame for festivaler og arrangementer man kan delta på. Den ene etter den andre tilbyr de store, spennende forkynnere både fra innland og utland. Det er ikke måte på hvor mye spennende og livsforvandlende man kan delta på - for Gud vil være der, selvsagt. Heller ikke Han ser ut til å kunne motstå sol, is og hoppeslott. I tillegg er favoritt-lovsangsbandet Hans booket i år. Dette blir sååå rått!

Spøk til side. Festivalsommeren er en ting. Man forsøker å nå så mange som mulig og også ha det gøy sammen slik at hele familien skal trives - I get it. Men det virker som om det holder på å gå fullstendig inflasjon i å skryte på seg å ha de største og mest spektakulære navnene. Ikke misforstå meg; det er forskjell på tjenester og mennesker. Men så mye av den evangeliske kristenheten er blitt så opptatt av tallene på disse stevnene, at man ser ut til å man nesten ukritisk inviterer forkynnere fra fjern og nær ene og alene på det at de har store menigheter, har økonomisk framgang og bruker store ord om sin tjeneste. Veldig store ord. Som selvsagt ikke er mulig å etterprøve i særlig grad.

Så hvorfor inviterer man ukritisk? Hvorfor så opphengt i å få tak i disse store navnene? Vel, en side av dette mistenker jeg å være økonomi. For å få mange til å komme på stevnet eller festivalen så trenger man store navn. For man trenger mange for at det skal gå økonomisk rundt. For det det koster å få tak i disse store navnene. Så derfor trenger man mange deltagere .... Ja, du ser kanskje hvordan denne dansen går. Å leve opp til forventningene fra dagens menneske om stadig å toppe fjorårets happening, er en utakknemlig byrde å bære.

Den andre observasjonen, eller poenget jeg vil gjøre, er følgende: Man ser ut til å bortimot ha mistet evnen og/eller viljen til å skille mellom de som forkynner sant, rett og godt; og de som forkynner et falsk evangelium. Det framstår som om man først og fremst går etter navn og popularitet. Jeg vet jeg generaliserer en smule nå, men hvorfor virker det å være så lite selektiv plukking av forkynnere på bibelsk grunn?

For problemet er helt klart ikke begrenset til satsinger kirkene gjør. Bare ta en titt i din lokale, kristne bokhandel. Bestselgerlisten blant kristen består ofte av forfattere (pastorer for det meste), som i stor grad bør ansees å være falske profeter og som konservative teologer ikke ville tatt i med en tang, engang.

Hvorfor har vi idag så få ledere blant oss som tør å skille mellom det sanne og det falske? Som tør å stå opp og si: Dette er ikke bra, fordi Bibelen lærer ikke dette! Hvor er de evangeliske lederne som tør å ta et oppgjør, både innen sine egne og andres bevegelser, fordi vi alle tross alt tilhører Jesus og er en del av Hans legeme? Jeg tenker at i dette ligger det et grunnleggende område som kristne ledere har grovt sviktet i flere år, nemlig disippelgjøring.

I Matteus 28 finner vi den kjente misjonsbefalingen, hvor Jesus sier
Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden. Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler:

Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det Jeg har befalt dere. Og se, Jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

Her følger noen refleksjoner knyttet til Jesu befaling.
* Grunnen til å gjøre disipler er fordi Jesus har all makt.
* Disippelgjøring skjer gjennom: a) dåpen (overgivelse til Gud og kirken); b) undervisning om hva Jesus har sagt og gjort; og c) kirketukt - forventning om at de lever i henhold til hva Jesus befalte.
* Jesu løfte om å være med oss er knyttet til denne befalingen.

Dette fordrer noen spørsmål. Om vi ikke gjør disipler, altså fører mennesker til overgivelse til Jesus og kirkens fellesskap, og lærer mennesker å holde Hans ord; hvordan kan vi forvente Jesu nærvær blant oss? Og om Jesus ikke er nær, og vi ikke gjør Hans befaling; hvordan kan vi lære andre å skille rett mellom evangelium og løgn? Mellom det ekte og uekte?

Så hva gjør så mange ledere? De drives av et ønske om å se vekst. Om å lykkes. Når man ikke lykkes, så ser man på hva det er man gjør feil, for det er selvsagt ikke Guds feil. Så man ender med å forandre på ting. Så som kirken. Forkynnelsen. Sangen. Bønnen. Liturgien. Og få nå mennesker på scenen som er kule, spennende, relevante. Som forteller spennende historier. Utrolige vitnesbyrd. Gjør at vi føler oss vel. Eller kanskje gjør at vi føler oss elendige, og derfor føler oss vel fordi vi er så flinke å føle oss elendige.

Uansett hva det er, det bygger ikke på Guds Ord.

Jeg tror ikke det nødvendigvis er ett enkelt svar på dette, men noe av grunnen tror jeg er at vi ikke lenger forstår hvordan vi skal skjelne, noe som avslører en enorm åndsfattigdom.

For det første er Åndens rikdom uløselig knyttet sammen med forkynnelsen av evangeliet, ikke mirakler, tegn og under. Den Hellige Ånd velsigner den rene proklamasjonen av Jesus, død og korsfestet for våre synder (Apg 1.8, 1Kor 1.17-18). Forkynnerens hovedoppgave framfor noe annet er å være en såmann av evangeliet (Mark 4.14). Den leder som altså ikke gjør dette til sin prioritet, enten å så eller vanne, innenfor de begrensningene hans og hennes posisjon og tjeneste setter, og i henhold til det mål av tro han eller hun har mottatt, leder altså ikke slik Jesus selv forskriver for oss.

For det andre lærer Jesus oss i Markus 4 at kraften til skjelne mellom det som er rett og galt, det som bringer oss til omvendelse og gir tilgivelse, er hvordan vi responderer på Guds Ord. Det er fire typer mennesker i denne lignelsen. I tre av gruppene får evangeliet ingen rot. De hører, tar imot med glede, rekker opp hånden og blir med i smågrupper og aktiviteter. Men i deres hjerte får Ordet ikke slå rot så det skaper forandring. Istedet gir de etter for press fra verden, samfunnet, kulturen. De lar bekymringer og press, både indre og ytre, både fra andre "kristne" og verden utenfor, stjele og ødelegge for at evangeliet får skape forandring i deres liv. Så de forblir kanskje blant oss, kanskje som aktive kirkegjengere, men de er ikke virkelig frelst.

Den siste gruppen som hører evangeliet tar imot det i god jord og det finner plass til dype røtter. De bærer frukt, noe mindre enn andre. Men alle bærer frukt, selv når det ikke alltid er like synlig.

I stedet for disipler har vi følgere og fans. De kommer til kirken for events, happenings og opplevelser. Hvert møte og konferanse er istedet en hype som er formet for å skape følelser så man skal få en manipulert opplevelse Gud. Men faktum er at om ikke Ordet blir forkynt, så er det ikke et reelt gudsnærvær. Uten at det skjer disippelgjøring gjennom forkynnelsen og overgivelse til Ordet, så er heller ikke Den Hellige Ånd i det.

Alt som altså stjeler tid og plass på bekostning av Ordet, er en fiende av evangeliet og vil derfor ikke være en åpenbaring av Den Hellige Ånds kraft, men noe annet.

Men hva så med fruktene som Jesus sier skal kjennetegne den som tar imot Guds Ord i et godt hjerte? Er ikke tegn og under slike frukter? Det enkle svaret er egentlig nei. I Matteus 7.15-23 advarer Jesus oss mot akkurat dette. Det vil være mennesker, sier Han, som vil ha store tjenester og mange følgere, som vil peke på sine gjerninger som bevis for at Gud velsigner dem. Allikevel vil de få høre disse de meste forferdelige ord fra Herrens egen munn:

Jeg har aldri kjent dere. Gå bort fra Meg, dere som driver med lovløshet.

Det er to typer frukter Bibelen snakker om. Den første er fruktene det å lytte til og lese Bibelen skal bringe i vårt liv. Det er frukter som at 13 år gamle Ole Petter leser i sin Bibel i Efeserbrevet 6.1-2 at de unge skal være lydige mot sine foreldre, og skal hedre din far og din mor; så han bestemmer seg for å klippe gresset hver lørdag og komme hjem på tida. Det er frukter som at Torill ikke deltar i baksnakking av sjefen, men forsvarer han, fordi hun har lest i 1Tim 6.1 at tjenere skal holde sin herrer verdige til all ære, slik at Guds navn og læren ikke blir spottet. Dette er frukter av at Jesu Ord får bo rikelig iblant oss (Kol 3.16).

Det er hva Bibelen beskriver som å tenne et lys og sette det fram. Det er å gi noen et glass vann for Hans skyld. Det er det som er å være en disippel av Jesus i hverdagen.

De andre fruktene er de fruktene som vi kan teste den som forkynner på. Det finnes faktisk kun en test, så det er egentlig veldig enkelt. De fruktene vi ikke kan stole på er nevnt ovenfor. Det er de som skryter av det de får til for Jesus. De som setter sin tjeneste og sine gjerninger fram på en pidestall så du skal gi dem ære og penger. De forteller gjerne om sine eskapader og utrolige overgivelse, men har lite plass til forkynnelsen av apostlenes lære.

De virkelig fruktene som vi skal teste dem på er så utrolig enkel at mange rett og slett nekte å tro det er sant. Nemlig om deres forkynnelse er i samsvar med Guds Ord.

Jesus gjør dette klart for oss i samme kapittelet som Han advarer mot å se på fruktene vi så gjerne ser til; sterke gjerninger, "store" tjenester etc. Dette sammenligner Jesus med den som bygger huset på sand (gode gjerninger). Det vil ikke stå seg. Mens den som lever og forkynner i henhold til Hans Ord, er som den som bygger huset på Klippen - nemlig Jesus og Hans Ord (Matt 7.24-29).

Så tilbake til hva jeg begynte med. Hvorfor evner vi ikke å skjelne mellom det sanne evangeliet og det falske? Jeg vil foreslå for deg, basert på det jeg har beskrevet her, at det er fordi vi ikke er disipler av Jesus, men av oss selv.

Jeg vil derfor oppmuntre deg som trofast holder fast ved Guds Ord og som kanskje opplever å se lite frukt i ditt liv. Som med sennepsfrøet i (Mark 4.30). Det ser kanskje ubetydelig ut dag en eller to. Kanskje det ser ubetydelig ut i flere år. Men Guds løfte står fast. Om du sår evangeliet og vanner det i trofasthet til Gud, så vil det en dag bære rik frukt og bli synlig. Og akkurat som det at unge Kåre gir setet sitt på bussen til en gammel dame, forlater venneflokken når de setter seg for å se en film som krasjer med evangeliet, eller som velger å holde hviledagen hellig - ser ut som en liten og ubetydelig ting i det store bildet, så vitner det om en kraft på innsiden av han som kommer fra Den Hellige Ånd og har i seg potensiale til å bli noe utrolig flott og vakkert som vil påvirke mange liv (se vers 32).

Som et siste punkt vil jeg nevne en annen test som jeg tror Jesus indirekte gir oss i Matteus 7. Det er å finne i vers 16:
På fruktene skal dere kjenne dem. Plukker man druer av tornebusker eller fiken av tistler?
Hva skjer om du forsøker å plukke borti torner og tistler? Du får en reaksjon. De reagerer på din berøring som om du er en trussel. Gjennom erfaring kan jeg skrive under på at dette skjer gang etter gang når du stiller kritiske spørsmål eller er "negativ" til disse forkynner eller gjør. De tar det personlig og reagerer med å angripe deg som om du er en fiende av det gode. Alle som plukker borti dem reagerer de på som om de vil dem vondt. Slike mennesker tjener ikke Gud, men sine egne ambisjoner. De forkynner rett ut av gudsfrykt gir stor vinning (helse og framgang), og det er også dette som driver dem (1Tim 6.3-5).

Når du så stiller spørsmål ved dette, så truer du deres ambisjoner og avslører deres jag etter tom vinning.

Derfor er det Bibelen oppmuntrer oss til å være slike som ikke lar oss lure, men heller være våkne, frimodige og åndelig kritiske, som jødene i Berøa:

Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte. - Apg 17.11