Nærheten mellom kristne og muslimer

Man plystrer vel egentlig ikke i kirken? lurte korrespondent Cecilia Uddén i Sveriges radio etter å ha deltatt på en utendørsmesse med paven da han besøkte Egypt nylig. Men det er slik pave Frans tas imot: med jubel og gledestårer, ikke bare av landets forfulgte kristne minoritet, kopterne, men til og med av mange muslimer. Flere muslimer hadde funnet veien til gudstjenesten med paven – i ­solidaritet, men også i overbevisning om at man til syvende og sist tilber samme Gud.

Politisk er historien om kirken og islam ikke alltid vakker. Her finnes forfølgelser, korstog og diskriminering, først og fremst i Midtøsten, men også andre steder.

Sammenvevd liv

Men det finnes også en annen side – utenfor maktens korridorer: I hverdagen veves livet sammen. Kristne og muslimer som lever sammen som naboer, forretningspartnere eller venner, har ofte opplevd et sterkt slektskap.

I boken Envisioning Islam (2015), av ­Michel Philip Penn, skildres de første ­møtene mellom islam og syriske kristne fra 600-tallet. Visst fantes det spenninger, men troen skapte også fellesskap. Kristne og muslimer ba sammen i Døperen Johannes’ kirke i Damaskus. Muslimer var ofte interesserte i relikvier fra kristne helgener og bygde moskeer tilknyttet dem for å kunne be der. Det finnes også mange beretninger om hvordan muslimer oppsøkte kristne munker for å få forbønn.

Side ved side

Da journalisten Wiliam Dalrymple reiste gjennom Midtøsten på 1990-tallet, en reise han har beskrevet i den fine boken From the Holy Mountain, fantes fortsatt denne virkeligheten. Dalrymple møter en prest i Libanon som arbeider i en kirke der det finnes et mirakelbringende bilde som tiltrekker både kristne og muslimer. Og han stanser ved et kloster i Tyrkia, der barnløse kristne og muslimer kommer for å be om et livets mirakel side ved side.

Darymple reflekterer: – Det er først på 1900-tallet at denne hevdvunne toleransen må vike for en ny, hardere islamsk holdning, og det er ikke før helt nylig at den synkretismen jeg har vært vitne til er blitt en sjeldenhet av uendelig verdi.

Gjenkjennelse

Det finnes selvfølgelig teologiske forskjeller mellom kristendommen og islam, forskjeller som får praktiske konsekvenser for hvordan troen formes og leves ut. Men i vår tid, med så mange stemmer som roper høyt at vi ikke kan leve sammen, er det viktig å se den andre siden: den tette nærheten i hverdagen.

Den som tviler på denne nærheten bør følge fjerde sesongen av Skam, som gir muslimen Sana en spesiell oppmerksomhet. Visst finnes det mye i livet hennes som er fremmed, men også mye man som kristen i et sekulært samfunn kan kjenne seg igjen i.

Som å bli distrahert i sine forsøk på å be når en SMS plinger inn. Eller å tvile på troen sin etter møtet med intolerante vers i sin hellige skrift. Og hvor mange kristne tenåringer kan ikke kjenne igjen sine egne foreldre når Sanas mor vennlig minner henne på at det var flere som spurte etter henne på gudstjenesten? For ikke å snakke om gjenkjennelsen av utfordringen der er å navigere mellom religiøs overbevisning og relasjoner til venner med andre vurderinger og livsvalg.

Andre bånd

Som kristne i Vesten er vi forenet med andre kristne gjennom dåpen, og med andre vestlige gjennom et kulturelt bånd. Men troen skaper også et bånd til andre troende, spesielt til dem som deler vår tro på én Gud, som er alle tings skaper, og på den hellige historien med Moses, Abraham og profetene. Dette forener oss med muslimer.

Når det kommer til stykket, er avstanden mellom kirken og moskeen ofte ­kortere enn den er til kjøpesenteret.