17. mai angår meg ikke

Jeg hadde planlagt å sove lengst mulig i dag, men jeg blir vekket klokken syv av hornmusikk og skrål. Og alle minner skyter sine piler inn i meg, og blir svart røyk i hjertet. Alt jeg husker og som er for smertefullt å huske. Flaggene som ble tatt frem fra boden, skjortene ble strøket, bunadene som ble hengt opp og gjort klare, huset som ble støvsuget og vasket, maten ble gjort klar, kakene ble baket.

Forventningene som herjet i Petter, nesten som en nervøsitet, en form for gledesangst. For jeg husker i hele meg, fra hårene på mitt hode til under fotsålene husker jeg Petters verden, hans 17. Mai. Jeg husker hvordan Petter ble dårlig av å glede seg, ett år kastet han opp av forventning. Hans bleke panne, øynene som likesom var av glass. Svetten i hendene hans. Hvordan han lå og vred seg 16. Mai. I morgen var det 17. Mai, men han måtte sove først. En nesten umulig oppgave. Å komme seg gjennom sovetunnelen og ende opp i den aller beste dagen i verden.

Det var en liten familie som det ikke var noe spesielt med. Det var mamma. Det var pappa. Og det var Petter. Og det var 17. Mai. Jovisst finnes gleden. Den er jo der, den. I en liten familie som feirer nasjonaldagen. Gleden og jubelen finnes der. Ingen sorg. Ingen savn. Ingen klage. Bare glede og forventning.

Det var grytidlig 17. mai. Petter sprang bort til vinduet og så korpset marsjere rett utenfor vinduet. Så høye og fremmede lyder det var. Tusen strålende toner. Så var det frokost. Nybakte rundstykker, egg, sild, mormors syltetøy. Og så nugatti. Alltid nugatti når dagen var en jubeldag. Ingen begrensninger når dagen var barnets.

Skynde seg og kle seg. Alle med bunad, mormormors magi, hun tryllet frem bunad etter bunad, som om det var den enkleste ting i verden.

Kjøre til idrettsplassen. På veien dit satt Petter med pannen klistret til ruten. Han kunne ikke få nok av det han så. Det var så mange farget, det var knallgrønne klær, sprakende klær og bunader i gult, grønt, blått, rødt, svart, hvitt, lilla, rosa, fiolett, oransje. Og så var det en knallblå himmel og en gul, varm sol. Alle farger som finnes i verden hadde gud drysset generøst over Petters verden hver eneste 17. Mai.

Gå i tog. Ett år fikk Petter bære klassens fane, den fanen de hadde brukt noen klassetimer på å lage uken før den store dagen.

Og så var det samling på skolen. Det var taler og sang. Og så var det leker, kappløping og aktiviteter. Og ingen begrensning hva angikk pølser og is. Petter kunne ikke forstå det, men hver gang han spurte etter å få is sa mamma ja. Det var noe eventyraktig dette. I møtet mellom voksne og barn er det jevnlig et nei. Nei, det går ikke. Nei, det kan du ikke få nå. Nei, nå har du allerede fått en is. På 17. mai var det ingen slike nei. Det var bare ja og ja. En vidunderlighet som tilhørte bøkene mamma leste for Petter om kveldene.

Men nå er alle disse dagene, nasjonaldagene, alle minnene om dem, det tilhører ikke lenger meg. Det er bare smerte og angst. Tanken på disse minnene, de gjør meg ute av stand til å leve denne dagen. Jeg er ikke et menneske denne dagen. Tilhører ikke det menneskelige. Jeg savner så sterkt at jeg i blant frykter jeg skal miste evnen til å tenke. Det er et virvar av tanker som ikke klarer å plassere seg selv i mitt sinn. Jeg husker jo alt. Jeg husker jo gleden og alle de tingene som hører hjemme i denne dagen. Min hukommelse er en fangevokter som hele, hele tiden skriker meg i øret. Vil ikke la meg være i fred. Slår på innsiden av pannen rytmisk og grusomt.

For den tok barnet mitt. Døden tok barnet mitt og gjemte det sammen med gleden og jubelen og alt som gir mening i verden. Og jeg får aldri ro. Aldri fred. Meningsløsheten ble min følgesvenn fra den dagen døden tok barnet mitt.

Derfor trekker jeg for alle gardinene i dag. Jeg låser døren. Jeg forsøker febrilsk å stenge ute alt som kan minne meg om glede. Barns latter og vaiende flagg. Det angår meg ikke.

(Dette var historien til en fiktiv mor med høyst reelle erfaringer mange kan kjenne seg igjen i på 17. mai. Barn dør hele tiden. Barn blir tatt av barnevernet, blir tatt av en mor eller en far etter en skilsmisse. Og savnet og smerten er ikke til å bære. La oss tenke på disse på nasjonaldagen.)