Hjernen er alene

MED HENVISNING TIL «barnets beste» vedtok Frp i forrige uke at partiet vil forby omskjæring. Som tidligere ­byråd i Bergen, Silje Hjelmdal, sa det: ­­ Inngrep på friske ­babyer er ikke til barnets beste. La forhuden­ ­flagre!

Barneombudet har argumentert på samme vis. I sitt høringssvar om rituell omskjæring av gutter tar de til orde for «15- ­eller 16-årsgrense» på en åttedagersregel (!) og «oppfordrer» norske jøder til å «finne alternative ­måter å hjelpe barn til å uttrykke sin religionstilhørighet på». Hvorfor? Fordi «barnets beste skal komme i første rekke».

Akkurat hva de legger i «barnets beste» er det imidlertid ingen av dem som diskuterer, som om «barnets beste» var en enkel og grei størrelse, en nøytral ­benevnelse uten ideologisk slagside.

Den tilforlatelige tilnærmingen til «barnets beste» er slik interessant i seg selv. Den røper noe om hvor fortapt den som argumenterer er innenfor sin egen forestillingsverden – ute av stand til å se at «barnets beste» like gjerne kan bety noe helt annet enn det de selv legger til grunn.

Trygg tilhørighet. For ­eksempel det å bli gitt en trygg til-­hørighet fra fødselen av, symbolisert ved et identitetsmerke som kimer gjennom årtusener. For det er omtrent slik de fleste ­jøder – sekulære og ikke-sekulære – resonnerer. Som foreldre flest ønsker de å gi barna sine en så god start på livet som overhode mulig. Ja, hva ellers?

Det burde være unødvendig å minne om, men omskjæringssaken handler ikke om hvor den gode viljen er deponert. Alle vil barnets beste. Alle.

Spørsmålet er derfor ikke om «barnets beste» skal komme i første, andre eller tredje rekke; men hva «barnets beste» innebærer. Det er her samtalen må begynne, om den skal lede noe sted og ikke bare være en årviss, rituell utveksling av fornærmelser.

Det avgjørende er altså å tre et skritt tilbake og redegjøre for premissene sine. Ikke bare anta at alle lever innenfor den samme­ bobla.

Sporer av. Hvilket igjen leder meg til den såkalte Sterri-debatten. For her finner vi den samme mekanismen, som gjør at sam-talen sporer av før den engang har forlatt stasjonen.

For det som er selvinnlysende sant for den ene, er ikke nødvendigvis det for den andre.

Det er for eksempel ikke alle som mener at det å maksimere nytelse og velvære er et gode i seg selv. Tvert om. Disse raringene som kaller seg katolikker og lutheranere mener sågar at veien til frelse er brolagt med forsakelser og prøvelser.

Og ikke trenger du være kristen heller. I Klassekampen ­uttaler humanist og professor i filosofi, Arne Johan Vetlesen, at evangeliet om velvære og selvbestemmelse «fratar menneskelivet hele horisonten» og at det nettopp er «vekslingen mellom håp og motgang» og det at vi ikke har kontroll (…) «som gir mening og muligheter for modning og vekst.»

Annen frekvens. Dette er grunnen til at flere av Sterri-postulatene for mange fremstår så tonedøve og … aparte. Det er som om han befinner seg på en helt annen frekvens: «Selv om barn for de aller fleste er en av de største gleder i livet, kommer vi ikke utenom at det også er en byrde.»

Som om det å ha barn kan oppsummeres i en inntekts- og utgiftsside bestående av «gleder» og «byrder», og at målet er høyt utbytte på investeringen.

Igjen, som med det ideologiske trylleformularet «barnets beste», sier oppsettet langt mer om ­avsenderen enn om virkeligheten. For ikke alle deler opplevelsen av at livets gaver lar seg omsette i en gevinst-/kostnadskalkyle. Eller at det må være selvinnlysende sant at høy IQ er en forutsetning for «spennende samtaler» og «høy, objektiv livskvalitet».

Eller at filosofen Peter Singer er den i verden som «har gjort mest for å øke vår bevissthet om våre moralske forpliktelser til folk utenfor landegrensene». Ja vel? Hva med han fyren fra Nasaret?

Eller at «ingen kritiserer en kvinne for å ta abort om det ikke passer for henne å få barn.» ­Ingen? Kremt.

Tatt av vinden. Fellesnevneren er at uttalelsene er innforståtte; de oppstår innenfor et meningsfellesskap der de fremstår som selvfølgelige, liketille og opplagte. Mens de i virkeligheten er alt annet.

Om vi løfter blikket ytterligere, kan vi si at uttalelsene peker mot en selvfornøyd samtid som mener å besitte en helt spesiell og privilegert posisjon når den skuer utover historiens kraftlinjer, symbolisert ved at avsenderen mener å vite at naturlige fødsler – som menneskeheten har praktisert i noe sånt som 200.000 år – vil avvikles i løpet av hans ­levetid.

Av hensyn til «morens beste», formodentlig.