Tor Berger Jørgensen

43    169

Mer om den svake Gud

Skjeldal har skrevet åpenhjertig og reflektert om sitt liv ut av sitt teologiske fangenskap og inn i en ny eksistensiell og filosofisk frihet i "Eg slipper deg utan at du velsignar meg". Det er et par sider ved hans vandring jeg vil stanse ved. Med utgangspunkt i hans bok fra 2009: "Den svake Gud".

Publisert: 15. mai 2017 / 731 visninger.

Jeg leste "Den svake Gud" med interesse da den kom i 2009. Da var Eskil Skjeldal på veg ut av sin prestevikartjeneste etter tre år i Lofoten. Den gangen, i 2009, da jeg var rimelig fersk som biskop i Sør-Hålogaland, husker jeg at jeg gjerne ville samtale nærmere med Eskil om spørsmål hans essay reiste hos meg. Kall det gjerne undring.

Det ene spørsmålet gikk på hans folkekirkekritikk. Essayet "Liv og blod er ikke nok" spiller på Ibsens to skuespill Brand og Keiser og Galileer, Her blir "statskirken" beskrevet som en "underlig ideologisk mastodont". Prosjektet kan ikke lykkes, etter hans mening, av en grunn: "Troen kan ikke reguleres av staten". Askesen er den kristne "primærholdning" og må gjenkjennes i kirkens framtreden i verden. Det gjør den ikke i Den norske kirke.

Et konkret eksempel dreier seg om arbeidet med nye tekstrekker i Den norske kirke i 2007. Da foreslo et underutvalg i dette arbeidet at en skulle sløyfe den gammeltestamentlige fortellingen hvor Gud utfordrer Abraham til å ofre sin sønn Isak. Her er det den "fornuftige tro" som seirer. "Medmenneskelighet med en touch av Gud. Fornuftighet med åpenhet for det religiøse. Folkekirkens toleranse-ideologi, som enda en gang ender opp som intoleranse." Her levnes ikke folkekirken stor ære.

Det ble ikke noen samtale mellom prestevikaren og biskopen. Ordinasjon i Den norske kirke var ikke aktuelt. Men la meg si det slik at jeg ikke var overrasket da Skjeldal et par år senere ble katolikk. Hans kirkeideal var den sterke og tydelig kirke. Filosofisk og reflektert. Den kritiske kirke. Motkulturkirken. 

Desto mer interessant er det å lese Skjeldals tilbakeskuende kommentarer i den nye boka om sin tjeneste som Lofot-"prest". Det er tydelig at han egentlig likte seg i denne rollen. "Eg har kasta vrak på noko som framleis er i meg", vedstår han seg. Og fortsetter: "Det upretensiøse i Den norske kyrkja. Songen og orgelet. Jesus til folket." Det "upretensiøse" utdypes et annet sted slik: "Vi skulle ikkje omvende nokon. Vi føydde oss berre stille inn i liva til dei som tok oss inn."

Det er ved gravkanten han har hatt de største problemene. "Aldri var kristentrua mi så utfordra som når eg stod der og kika ned i grava." Han spurte ofte seg selv: "Trur du verkeleg på oppstoda?".

Jeg har sans for Skjeldals fokus på begravelsene. Da jeg for alvor ble folkekirkeprest i 2000, etter tjeneste som misjonsprest i Japan og generalsekretærtid i NMS med i underkant av ti begravelser til sammen, var det de jevnlige møtene med pårørende i forbindelse med dødsfall og gravferd, jeg opplevde som folkekirkens viktigste bekjennelsessted. Det er det kirken formidler ved gravkanten som forteller hva kirken står for. Hvilket gudsbilde den er bærer av. 

Gudsbildet er viktig for Skjeldal. I 2009 var det den svake Gud. Inspirert av den jødiske filosofen Emmanuell Levinas og hans tale om den andres ansikt. Skjeldal avslutter boka med følgende setninger: "Med Levinas blir den bibelske Gudens omsorg for min neste aldri glemt. Enhver filosofisk og teologisk systematisering må forholde seg til den Gud som Levinas bare nesten visker ut av historien. For Guds hvisken kan knapt høres. Det er bare svak susing og et vagt spor. I den annens ansikt."

Dette er vakkert tenkt og skrevet. Et gudsbilde som fører ut i verden. Til tjeneste for den andre. Min neste. Mitt medmenneske. En bevegelse som altså er mulig uten Gud. Slik det nå er blitt for Skjeldal. Det som undret meg i 2009 og som undrer meg igjen i 2017, er at Skjeldal er så overraskende lite opptatt av det bilde av Gud som den kristne kirke forholder seg til. Det Paulus skriver om til galaterne. At de har fått "Jesus Kristus malt" for sine øyne.

Bildet av Kristus har liksom ingen plass. Hvis jeg skulle avlegge regnskap for min tro, vil nettopp Kristus-bildet være det dominerende og altoverskyggende. Uten bildet av Jesus, et konkret ansikt, et konkret liv i vår historie, ville også min tro vært uten mening. 

Bildet tegnes i evangeliene. Det er påfallende få referanser til og refleksjoner rundt evangelietekster i de to viktige bøkene til Skjeldal. Kanskje skyldes det en grunnleggende skepsis til selve grunnlaget for vår kunnskap om Jesus. Evangelietekstene er sammensatt og mangfoldige. De er åpne for mange tolkninger. Det historiske bildet er ikke entydig og derfor heller ikke nødvendigvis overbevisende. Men er det ikke nettopp i disse tekstenes univers at kirkens tro henter sin næring?

I dette universet er Guds nærvær i Jesus Kristus det konkrete møtet mellom Gud og den andre. Ja, i identifikasjonen mellom Gud og den andre, som åpner rommet både for mitt forhold til Gud og til mine medmennesker. Det er "rapportene" fra disse møtene mellom Jesus og menneskene rundt han, som gir min tro farge og puls. Det er tekster som stadig blir nye både i møtet med meg selv og med ansiktene rundt meg. Møtet med stadig utvidet kunnskap om tekstenes tilblivelse og tolkningshistorie utdyper disse møtene. Det undrer meg altså at ikke Skjeldal vier evangelienes bilder av Kristi ansikt større oppmerksomhet.

Hovedbegivenhet i dette sammensatte bildet Jesus er hans død på korset og  hans venners møte med den tomme graven og den oppstandne Kristus. Her underslås ikke lidelse, mørke og meningsløshet. Forsoningens mysterium kan ikke settes på noen formel. Oppstandelsesunderet kan ikke forklares. Det er svakt. Rett og slett. Dårlig håndverk hvis Gudsbildet skal være konsistent og forståelig.

Men er det ikke nettopp i denne svakheten at et ekte, guddommelig ansikt trer fram? En gud i smerten. Slik den japanske teologen Kitamori Kazo så utfordrende formulerte det i sin "Smerte-teologi" fra 1946. Eller en Gud i nederlaget, slik den japanske forfatteren Endo Shusaku så sterkt beskrev det i sin roman "Silence" fra 1966 om forsøket på å utrydde kristendommen fra Japan på 1600-tallet. En roman vi nå kan se på film i Martin Scorseses regi. Her blir bildet av Kristus trokket på. Den dypeste fornedrelse. Den sterkeste fornektelse. Og likevel... I dette svakhetens øyeblikk trår ektheten i bildet av Kristus fram på sitt sterkeste.

I alle de begravelsene jeg har forrettet, i all den menneskelige forvirring og fortvilelse den endelig avskjed representerer i alle dens folkekirkelige varianter, har jeg gjenkjent Kristi ansikt - og gjenhørt ordene fra Kolosserbevet: "For i ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset". 

Folkekirkens lokale nærvær kan fortone seg svakt. Troen og livet utydelig og sammensatt. Forkynnelsen tam og tannløs. Upretensiøst. Gjerne det. Men er det ikke i bildet av den svake Kristus, vi møter en troverdig Gud? Derfor likte jeg oppspillet Skjeldal ga i sin bok i 2009, og håpet på en oppfølger med et tydeligere Kristus-bilde. Men slik ble det altså ikke.

 

 

 

3 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Tore Olsen

8 innlegg  2628 kommentarer

Det berørte også hjertet

Publisert 2 måneder siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.

I alle de begravelsene jeg har forrettet, i all den menneskelige forvirring og fortvilelse den endelig avskjed representerer i alle dens folkekirkelige varianter, har jeg gjenkjent Kristi ansikt - og gjenhørt ordene fra Kolosserbevet: "For i ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset". 

Folkekirkens lokale nærvær kan fortone seg svakt. Troen og livet utydelig og sammensatt. Forkynnelsen tam og tannløs. Upretensiøst. Gjerne det. Men er det ikke i bildet av den svake Kristus, vi møter en troverdig Gud? Derfor likte jeg oppspillet Skjeldal ga i sin bok i 2009, og håpet på en oppfølger med et tydeligere Kristus-bilde. Men slik ble det altså ikke.

Muligens er dette et åpent brev til Skjeldal og da skal man vel ikke blande seg inn, men i et debattforum så impliseres invitasjonen til å delta.

Kristus er ikke svak!

Han styrke består i fullkommenhet utenfor denne verden. Det er vi som er svake, men vet det ikke - altså vi vet ikke hvor svake vi er og hvor sterk Han er. Derfor må jeg faktisk spørre hva man egentlig mener med "den svake Kristus"?

Forøvrig et meget godt og velskrevet innlegg som ikke bare rørte ved sinnet men også ved hjertet.

Svar
Kommentar #2

Tor Berger Jørgensen

43 innlegg  169 kommentarer

Den svake Kristus

Publisert 2 måneder siden

Takk for din kommentar og ditt spørsmål, Tore Olsen. Du har reagert på min måte å omtale Kristus på. Som svak. Alt er ikke sagt med formuleringen i mitt innlegg. Men jeg ble fascinert av Eskil Skjeldals bok fra 2009, "Den svake Gud", og mener han leter etter en viktig nøkkel. Et påfallende trekk hos Skjeldal er at Jesus spiller så liten rolle nettopp fordi den guddommelige svakhet blir så tydelig i hans framtreden i verden. Svakheten kommer til uttrykk i hvordan Kristus framtrer i verden. "Jødene spør etter tegn", skriver Paulus til Korinerne (1.Kor 1,18-25), "og grekerne søker visdom", men han framstår som en snublestein for jøder og dårskap for hedninger. Dette skriver Paulus etter Jesu død og oppstandelse. Det er den kosfestede Jesus som er snublesteinen og dårskapen. Den ytterste form for svakhet og nedverdigelse å bli henrettet som en ynkelig opprører.

For Paulus dreier dette seg om en dyp erkjennelse av at Guds kraft nettopp åpenbares i svakhet. Paulus gjenkjenner det i sin egen erfaring som apostel. Han er bærer av denne svakhet, (2.Kor 12,9-10). Men mysteriet er nettopp at i svakheten sees en annen virkelighet, en dypere kraft. Det er en slags refleks av det Jesus sier om de barna, at de er idealer ikke bare når det gjelder tro, men også når det gjelder ideal for holdninger og verdier i Guds rike.

Den dypere hemmeligheten i det som skjer på korset, da Jesus til og med utbryter: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?", er det viser Guds selvutslettende kjærlighet. Hans nærvær i verden. Ikke preget av makt og prakt, men av ydmykhet og nærhet til menneskene i deres nød. - Dette blir nesten som en liten andakt, men jeg tror vi beveger oss inn i et viktig rom i evangeliets store mosaikk. Om hvordan kraften åpenbares i svakhet. Hadde kirken maktet å leve med åpenhet overfor dette rommet ville vel mye sett annerledes ut i kirkens og menneskehetens historie. "For når jeg er svak, da er jeg sterk"..... 

Refleksjoner rundt dette temaet savner jeg hos Skjeldal - og i mye av diskusjonen om hva det å være kirke dreier seg om. Kanskje kan det virke upretensiøst og svakt, men det bærer i seg pretensjonen om å formidle Guds kraft som åpenbares i kjærlighetens og nådens frigjørende kraft. 

4 liker  
Svar
Kommentar #3

Tore Olsen

8 innlegg  2628 kommentarer

Publisert 2 måneder siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
- Dette blir nesten som en liten andakt, men jeg tror vi beveger oss inn i et viktig rom i evangeliets store mosaikk. Om hvordan kraften åpenbares i svakhet. Hadde kirken maktet å leve med åpenhet overfor dette rommet ville vel mye sett annerledes ut i kirkens og menneskehetens historie. "For når jeg er svak, da er jeg sterk"..... 

Inspirerende!

Her tror jeg du er i nærheten av en erkjennelse som ville åpnet dette rommet - hvor mye ser annerledes ut og også er annerledes. Dette rommet ville, eller vil egentlig, være der Gud befinner seg. Enhet er hva jeg ser der, enhet med Faderen, Sønnen og Den hellige ånd. 

Der ville vi tilsynelatende fremstå som svake i verden, men besitte den styrken som alle evangeliets velsignelser gis. 13. kapittel i 1. korint beskriver vel det?

Der ville vi hvile i Gud........

1 liker  
Svar
Kommentar #4

Bjørn Erik Fjerdingen

98 innlegg  5619 kommentarer

Publisert 2 måneder siden
Tore Olsen. Gå til den siterte teksten.
Her tror jeg du er i nærheten av en erkjennelse som ville åpnet dette rommet - hvor mye ser annerledes ut og også er annerledes.

Det rommet er der Gud er.  Jesaja 57,15:

Den som er knust og nedbøyd i ånden

 15 Så sier han som er høy og opphøyd,
          han som troner evig,
          Den hellige er hans navn:
          I det høye og hellige bor jeg
          og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
          Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
          gi hjertet liv hos dem som er knust.

1 liker  
Svar
Kommentar #5

Tore Olsen

8 innlegg  2628 kommentarer

Ja

Publisert 2 måneder siden
Bjørn Erik Fjerdingen. Gå til den siterte teksten.

Det rommet er der Gud er.  Jesaja 57,15:

Den som er knust og nedbøyd i ånden

 15 Så sier han som er høy og opphøyd,
          han som troner evig,
          Den hellige er hans navn:
          I det høye og hellige bor jeg
          og hos den som er knust og nedbøyd i ånden.
          Jeg vil gi ånden liv hos dem som er bøyd ned,
          gi hjertet liv hos dem som er knust.

Ja - hvem har skuet inn i det rommet, eller vandret der?

Herren skal bruke det som er svakt i verden til å bryte ned det sterke i verden. Vi må bli som "barn" igjen - det svake i verden.

1 liker  
Svar
Kommentar #6

Ben Økland

12 innlegg  3729 kommentarer

Hvem er "svak"?

Publisert 2 måneder siden

Du verden, hvor dyktig du analyserer og argumenterer for "Den svake Kristus". Min hyllest til deg, både som teolog og som menneske!

Tro om ikke nestekjærlighet og ikke-vold kan utgjøre vel så kraftfulle metoder som bruk av militær og økonomisk makt, altså med tanke på å oppnå varige virkniger?


1 liker  
Svar
Kommentar #7

Tore Olsen

8 innlegg  2628 kommentarer

Støttes

Publisert 2 måneder siden
Ben Økland. Gå til den siterte teksten.

Du verden, hvor dyktig du analyserer og argumenterer for "Den svake Kristus". Min hyllest til deg, både som teolog og som menneske!

Tro om ikke nestekjærlighet og ikke-vold kan utgjøre vel så kraftfulle metoder som bruk av militær og økonomisk makt, altså med tanke på å oppnå varige virkniger?

Støttes - svært inspirerende.

Jeg anser innlegget som for å være - sannsynligvis - det viktigste bidraget til debatt på VD, siden jeg begynte å frekventere disse sider.

Svar
Kommentar #8

Tor Berger Jørgensen

43 innlegg  169 kommentarer

Guds smerte

Publisert 2 måneder siden

Takk for gode ord og kommentarer. Et spor i min teologiske "karriere" har  den japanske lutherske teologen Kitamori Kazoh vært. Han skrev om Guds smerte. Du nevner Jes 57,15, Bjørn Erik Fjerdingen. Kitamori var opptatt av Jer 31,20, som dag lyder: "Derfor skjelver mitt indre for ham (Efraim), jeg må vise min barmhjertighet mot ham." Skjelver mitt indre, er vanskelig å oversette. Både i tysk og engelsk oversettelse tales det om - et skjelvende hjerte - et hjerte i smerte . Gud viker ikke unna smerten. Han er sårbar - og svak. Jeg vil prøve å skrive litt mer om Kitamoris teolog en gang. Det er viktige tanker som sier mye ikke bare om våre individuelle erfaringer i møte med smerte, svakhet og mørke, men også om hva som kjennetegner kirken og Guds rike når en tar et slikt utgangspunkt.  

Svar
Kommentar #9

Bjørn Erik Fjerdingen

98 innlegg  5619 kommentarer

Publisert 2 måneder siden
Tore Olsen. Gå til den siterte teksten.
Ja - hvem har skuet inn i det rommet, eller vandret der?

Både du og jeg har vært i det rommet Tore.  Vi har fått vandre i herligheten der Gud er. Det fantastiske.  Herligheten og kjærligheten vi ikke har ord for å beskrive.

Lidelse ser ut til for mange å være veien til Guds kjærlighet og store omsorg.  Å dele Jesu lidelse - veien er Golgata og målet det evige livet i paradis.

1 liker  
Svar
Kommentar #10

Tore Olsen

8 innlegg  2628 kommentarer

Ephriams velsignelser

Publisert 2 måneder siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Takk for gode ord og kommentarer. Et spor i min teologiske "karriere" har  den japanske lutherske teologen Kitamori Kazoh vært. Han skrev om Guds smerte. Du nevner Jes 57,15, Bjørn Erik Fjerdingen. Kitamori var opptatt av Jer 31,20, som dag lyder: "Derfor skjelver mitt indre for ham (Efraim), jeg må vise min barmhjertighet mot ham." Skjelver mitt indre, er vanskelig å oversette. Både i tysk og engelsk oversettelse tales det om - et skjelvende hjerte - et hjerte i smerte . Gud viker ikke unna smerten. Han er sårbar - og svak. Jeg vil prøve å skrive litt mer om Kitamoris teolog en gang. Det er viktige tanker som sier mye ikke bare om våre individuelle erfaringer i møte med smerte, svakhet og mørke, men også om hva som kjennetegner kirken og Guds rike når en tar et slikt utgangspunkt.

Ser gjerne at denne tråden fortsetter og går videre i dybden av forståelse og erkjennelse. Dette er det evige liv å kjenne Jesus Kristus og Ham som sendte Ham.

Hjertets språk er det språk hvor med man blir kjent med vår frelser og vår Himmelske Fader. Det er til hjerte Den hellig ånd vitner om Faderen og Sønnen, og det er med vårt eget hjerte vi viser om vi tar imot forsoningen og holder Hans bud.

Vårt intellekt alene kan ikke fange inn det som sinn og hjerte kombinert kan annamme.

PS: Hele syttende mai ble jeg tenkende på innlegget og kommentarer og nærmet meg Gud mer..... 

En bisetning - men, jeg tilhører Ephraims stamme i blodlinje og de fleste nordmenn gjør det.

Svar
Kommentar #11

Bjørn Erik Fjerdingen

98 innlegg  5619 kommentarer

Publisert 2 måneder siden
Tor Berger Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Han er sårbar - og svak. Jeg vil prøve å skrive litt mer om Kitamoris teolog en gang. Det er viktige tanker som sier mye ikke bare om våre individuelle erfaringer i møte med smerte, svakhet og mørke, men også om hva som kjennetegner kirken og Guds rike når en tar et slikt utgangspunkt.

Takk for ordene og takk for Guds og Jesu sårbarhet.  Sårbarheten viser seg også da Jesus forteller oss at han ikke er kommet for å kalle de rettferdige, men syndere.  Luk 5, 32.

Kjærligheten viser stor kjærlighet til de lidende. Det viser at kjærligheten er stor, sterk og rettferdig.  I Hans rike er de svake de sterkeste og de minste de største.

1 liker  
Svar
Kommentar #12

Tore Olsen

8 innlegg  2628 kommentarer

Stemmer det

Publisert 2 måneder siden
Bjørn Erik Fjerdingen. Gå til den siterte teksten.

Både du og jeg har vært i det rommet Tore.  Vi har fått vandre i herligheten der Gud er. Det fantastiske.  Herligheten og kjærligheten vi ikke har ord for å beskrive.

Lidelse ser ut til for mange å være veien til Guds kjærlighet og store omsorg.  Å dele Jesu lidelse - veien er Golgata og målet det evige livet i paradis.

Stemmer det, Bjørn Erik, og derfor kjenner jeg Jesus og min Himmelske Fader og jeg kjenner deg, en bror i Guds familie:)

Det er ikke vanskelig å elske sin neste når det er Gud som bruker ens hjerte.

1 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Njål Kristiansen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
12 minutter siden / 2813 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
28 minutter siden / 1216 visninger
Rune Holt kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 1 time siden / 1216 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 9 timer siden / 1216 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 9 timer siden / 177 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Forsone seg med 22. juli
rundt 10 timer siden / 1216 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 10 timer siden / 177 visninger
Randi TunIi kommenterte på
Er Gud urettferdig - tier Gud i dag - skjuler Gud seg?
rundt 10 timer siden / 192 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 11 timer siden / 177 visninger
Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 11 timer siden / 177 visninger
Asbjørn E. Lund kommenterte på
Intelligent Design kontra darwinisme
rundt 11 timer siden / 6198 visninger
Les flere