Verdidebatt

Mer om den svake Gud

Skjeldal har skrevet åpenhjertig og reflektert om sitt liv ut av sitt teologiske fangenskap og inn i en ny eksistensiell og filosofisk frihet i "Eg slipper deg utan at du velsignar meg". Det er et par sider ved hans vandring jeg vil stanse ved. Med utgangspunkt i hans bok fra 2009: "Den svake Gud".

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg leste "Den svake Gud" med interesse da den kom i 2009. Da var Eskil Skjeldal på veg ut av sin prestevikartjeneste etter tre år i Lofoten. Den gangen, i 2009, da jeg var rimelig fersk som biskop i Sør-Hålogaland, husker jeg at jeg gjerne ville samtale nærmere med Eskil om spørsmål hans essay reiste hos meg. Kall det gjerne undring.

Det ene spørsmålet gikk på hans folkekirkekritikk. Essayet "Liv og blod er ikke nok" spiller på Ibsens to skuespill Brand og Keiser og Galileer, Her blir "statskirken" beskrevet som en "underlig ideologisk mastodont". Prosjektet kan ikke lykkes, etter hans mening, av en grunn: "Troen kan ikke reguleres av staten". Askesen er den kristne "primærholdning" og må gjenkjennes i kirkens framtreden i verden. Det gjør den ikke i Den norske kirke.

Et konkret eksempel dreier seg om arbeidet med nye tekstrekker i Den norske kirke i 2007. Da foreslo et underutvalg i dette arbeidet at en skulle sløyfe den gammeltestamentlige fortellingen hvor Gud utfordrer Abraham til å ofre sin sønn Isak. Her er det den "fornuftige tro" som seirer. "Medmenneskelighet med en touch av Gud. Fornuftighet med åpenhet for det religiøse. Folkekirkens toleranse-ideologi, som enda en gang ender opp som intoleranse." Her levnes ikke folkekirken stor ære.

Det ble ikke noen samtale mellom prestevikaren og biskopen. Ordinasjon i Den norske kirke var ikke aktuelt. Men la meg si det slik at jeg ikke var overrasket da Skjeldal et par år senere ble katolikk. Hans kirkeideal var den sterke og tydelig kirke. Filosofisk og reflektert. Den kritiske kirke. Motkulturkirken.

Desto mer interessant er det å lese Skjeldals tilbakeskuende kommentarer i den nye boka om sin tjeneste som Lofot-"prest". Det er tydelig at han egentlig likte seg i denne rollen. "Eg har kasta vrak på noko som framleis er i meg", vedstår han seg. Og fortsetter: "Det upretensiøse i Den norske kyrkja. Songen og orgelet. Jesus til folket." Det "upretensiøse" utdypes et annet sted slik: "Vi skulle ikkje omvende nokon. Vi føydde oss berre stille inn i liva til dei som tok oss inn."

Det er ved gravkanten han har hatt de største problemene. "Aldri var kristentrua mi så utfordra som når eg stod der og kika ned i grava." Han spurte ofte seg selv: "Trur du verkeleg på oppstoda?".

Jeg har sans for Skjeldals fokus på begravelsene. Da jeg for alvor ble folkekirkeprest i 2000, etter tjeneste som misjonsprest i Japan og generalsekretærtid i NMS med i underkant av ti begravelser til sammen, var det de jevnlige møtene med pårørende i forbindelse med dødsfall og gravferd, jeg opplevde som folkekirkens viktigste bekjennelsessted. Det er det kirken formidler ved gravkanten som forteller hva kirken står for. Hvilket gudsbilde den er bærer av.

Gudsbildet er viktig for Skjeldal. I 2009 var det den svake Gud. Inspirert av den jødiske filosofen Emmanuell Levinas og hans tale om den andres ansikt. Skjeldal avslutter boka med følgende setninger: "Med Levinas blir den bibelske Gudens omsorg for min neste aldri glemt. Enhver filosofisk og teologisk systematisering må forholde seg til den Gud som Levinas bare nesten visker ut av historien. For Guds hvisken kan knapt høres. Det er bare svak susing og et vagt spor. I den annens ansikt."

Dette er vakkert tenkt og skrevet. Et gudsbilde som fører ut i verden. Til tjeneste for den andre. Min neste. Mitt medmenneske. En bevegelse som altså er mulig uten Gud. Slik det nå er blitt for Skjeldal. Det som undret meg i 2009 og som undrer meg igjen i 2017, er at Skjeldal er så overraskende lite opptatt av det bilde av Gud som den kristne kirke forholder seg til. Det Paulus skriver om til galaterne. At de har fått "Jesus Kristus malt" for sine øyne.

Bildet av Kristus har liksom ingen plass. Hvis jeg skulle avlegge regnskap for min tro, vil nettopp Kristus-bildet være det dominerende og altoverskyggende. Uten bildet av Jesus, et konkret ansikt, et konkret liv i vår historie, ville også min tro vært uten mening.

Bildet tegnes i evangeliene. Det er påfallende få referanser til og refleksjoner rundt evangelietekster i de to viktige bøkene til Skjeldal. Kanskje skyldes det en grunnleggende skepsis til selve grunnlaget for vår kunnskap om Jesus. Evangelietekstene er sammensatt og mangfoldige. De er åpne for mange tolkninger. Det historiske bildet er ikke entydig og derfor heller ikke nødvendigvis overbevisende. Men er det ikke nettopp i disse tekstenes univers at kirkens tro henter sin næring?

I dette universet er Guds nærvær i Jesus Kristus det konkrete møtet mellom Gud og den andre. Ja, i identifikasjonen mellom Gud og den andre, som åpner rommet både for mitt forhold til Gud og til mine medmennesker. Det er "rapportene" fra disse møtene mellom Jesus og menneskene rundt han, som gir min tro farge og puls. Det er tekster som stadig blir nye både i møtet med meg selv og med ansiktene rundt meg. Møtet med stadig utvidet kunnskap om tekstenes tilblivelse og tolkningshistorie utdyper disse møtene. Det undrer meg altså at ikke Skjeldal vier evangelienes bilder av Kristi ansikt større oppmerksomhet.

Hovedbegivenhet i dette sammensatte bildet Jesus er hans død på korset og  hans venners møte med den tomme graven og den oppstandne Kristus. Her underslås ikke lidelse, mørke og meningsløshet. Forsoningens mysterium kan ikke settes på noen formel. Oppstandelsesunderet kan ikke forklares. Det er svakt. Rett og slett. Dårlig håndverk hvis Gudsbildet skal være konsistent og forståelig.

Men er det ikke nettopp i denne svakheten at et ekte, guddommelig ansikt trer fram? En gud i smerten. Slik den japanske teologen Kitamori Kazo så utfordrende formulerte det i sin "Smerte-teologi" fra 1946. Eller en Gud i nederlaget, slik den japanske forfatteren Endo Shusaku så sterkt beskrev det i sin roman "Silence" fra 1966 om forsøket på å utrydde kristendommen fra Japan på 1600-tallet. En roman vi nå kan se på film i Martin Scorseses regi. Her blir bildet av Kristus trokket på. Den dypeste fornedrelse. Den sterkeste fornektelse. Og likevel... I dette svakhetens øyeblikk trår ektheten i bildet av Kristus fram på sitt sterkeste.

I alle de begravelsene jeg har forrettet, i all den menneskelige forvirring og fortvilelse den endelig avskjed representerer i alle dens folkekirkelige varianter, har jeg gjenkjent Kristi ansikt - og gjenhørt ordene fra Kolosserbevet: "For i ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden, og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset".

Folkekirkens lokale nærvær kan fortone seg svakt. Troen og livet utydelig og sammensatt. Forkynnelsen tam og tannløs. Upretensiøst. Gjerne det. Men er det ikke i bildet av den svake Kristus, vi møter en troverdig Gud? Derfor likte jeg oppspillet Skjeldal ga i sin bok i 2009, og håpet på en oppfølger med et tydeligere Kristus-bilde. Men slik ble det altså ikke.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt