Kommentator Åste Dokka

Forlagsredaktør og kommentator i Vårt Land

Ut av Harvest-tåka

Byfolks lengsel og frykt for bondelandet.

Publisert: 15. mai 2017 / 3971 visninger.

Jeg bor i byen i leilighet. Men når venner deler lenker til FINN-annonser for rødmalte småbruk i skogkanten, klikker jeg alltid på dem. Og jeg kjenner lengselen mot skog og fjell og sjø og dyrking og gamle hus og gammelt håndverk.

Jeg er ikke alene om det. ­Etter Facebook å dømme, er nett­magasinet Harvest sine artikler om å slå med ljå og telting uforholdsmessig populære i den ­urbane middelklassen. Jeg kjenner folk som har begynt å tørke sin egen sopp. Selv har jeg lyst til å snekre mine egne møbler, bare jeg får tid.

 

Flytter ikke. Men vi flytter ikke ut. Det blir ikke solnedgang over åkeren, selvdyrkede poteter og glade barn som vokser opp i frihet, uten byens tidspress. Det hadde ikke vært så veldig vanskelig. Vi kunne solgt leiligheten, sagt opp jobbene og flyttet av gårde. Vi gjør det ikke. Vi kommer aldri til å gjøre det. Hvorfor realiserer vi ikke lengselen?
I mine verste øyeblikk tenker jeg at vegringen handler om at vi er redde for å finne ut at ­livet er meningsløst. Jeg kjenner ikke ­livet på landet, men jeg har mange­ dype fordommer: På landet er det ingenting som kan ­distrahere oss fra det faktum at det ikke kommer til å skje noe viktig, verken i våre eller verdens liv. Det blir ingen spontan tirsdagsøl, for hvem skal kjøre hjem? På landet er det langt mellom ­teatre og handlegater, få ­kafeer og antakelig ikke noe ­litteraturhus med interessante debatter annenhver kveld. Og hva er vel livet da? Når alle tilbud og all underholdning er vanskeligere å få tak i, står man i verste fall igjen med kun seg selv og den familien man har slept med seg ut i ødemarken. Og da har jeg ikke begynt å tenke på bygdedyret engang. Det er krevende å skape sin egen mening.

Dobbelt arbeid. På den andre siden vet jeg at livet på landet ikke er et liv i tomhet og ensomhet. Det er et liv i bil, i arbeid, i dobbelt og trippelt arbeid. Det er å bære ansvaret for Norges framtid og kulturlandskap og vernet bygningsmasse mens man opprettholder ideen om at man er en fri og herlig familie. Og penger må man tjene på en eller annen måte.
For man kan dessverre ikke leve av ølbrygging, såpekoking og en vakker blogg om det hele, selv om man er selvforsynt med egg. Det er masse, masse arbeid å ha et lite bruk. Jeg som tror det er slitsomt å være mor i byen, med alt innen rekke­vidde, skulle prøvd å måke to kilometer vei for å komme meg på jobb hver dag i tillegg. Paradis venter ikke.

Du blir bare Amish. I en TV-dokumentar om en Amish-familie i USA, ble husets far intervjuet. Han kunne fortelle at de innimellom ble oppsøkt av folk som ønsket seg et enklere liv, ville finne lykken i å miste sin samtid. Men den skjeggete mannen måtte skuffe dem. Du blir ikke lykkelig av å være Amish, sa han. Du blir bare Amish. Tilværelsen endrer seg ikke av hvilke regler du følger. Livet arter seg ulikt overalt, like full er det likt overalt. Og, føyde han til, det viktigste er at du følger Jesus uansett hvor du er.

Jeg leste nylig Ole Rølvaags ­roman Giants in the Earth (Verdens grøde) fra 1927. Den handler om de første norske utvandrerne til USA. Familien vi følger kommer til Nord-Dakota på 1870-tallet, til en endeløs prærie, der de er nesten totalt alene. Rundt dem følger naturen sin egen logikk, med lange, harde vintre, ødeleggende gresshoppesvermer og en monotoni som driver dem til vanvidd. Familien er fattig, overlevelsen kan kun sikres av arbeid. Utrolig hardt arbeid. De må gjøre alt selv, bygge alt selv. Det er musklene og viljen som skaper livet. Går det bra, lever de også til neste vår. Går det dårlig, vet de ikke hva som vil skje med dem og barna. Det er dypest sett sannheten om tilværelsen Rølvaag skriver fram. Ellers i verden er det slik folk lever, med trusselen om utslettelse én dags arbeid unna. Det finnes ikke romantisk.

 

Redselen. På bygda i Norge i dag ser det annerledes ut. Der finnes det flust av aktiviteter og sikkerhetsnett. Man trenger ikke være alene. Livet på prærien på 1800-tallet kan ikke sammenliknes med et gårdsliv i Norge i dag. Like fullt former nybyggerlitteraturen vårt syn på bygda. Den speiler redselen for det ­livet faktisk er, når det er helt avkledd. Og derfor flytter jeg ikke på landet. Da merker jeg, som nybyggerne, at livet er å være alene i et hav av gress. Alt som teller er muskelkraften og tilliten til at Gud vil la sola stå opp og indianerne holder seg borte i morgen også. Man blir ikke lykkelig av å bli småbruker, man blir bare småbruker.

Takke meg til byens kjas og mas.

2 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Njål Kristiansen

139 innlegg  17855 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.
Takke meg til byens kjas og mas.

Artig og interessant reflektert. Noen drømmer er best som nettopp det; drømmer. Jeg tror det er bedre å sitte i byen å drømme om et liv på landet enn å sitte på landet og drømme om et liv i byen. 

Jeg bodde et år i Nannestad. Der har man ikke problemet hvem som skal kjøre hjem etter en tilfeldig pils. Den som tar seg en tur på veiene der en sen kveldstime vil forstå. 

Legg merke til nordmenns hyttevaner. Det er bare de færreste som har fortrukket til ensomme steder uten strøm og vann for å oppleve nærhet til naturen. I dag er de fleste nye norske hytter villa på fjellet. Det er bare et andre hjem et annet sted, fordi vi kan og har råd til det. 

Marsjen fra landsbygda har vært sterk hele tiden. Det er egentlig i byene vi vil bo med de muligheter for arbeide og sosialt liv det gir. Resten er som regel drøm. Realitetene holder oss trygt bosatt i byene. 

Svar
Kommentar #2

Øyvind Holmstad

169 innlegg  580 kommentarer

Fem knallartikler fra Toten

Publisert rundt 1 måned siden

Den norske landsbygda er da ikke annet enn subeksurbia, noen rural kultur finnes ikke lenger i Norge. Jeg vet hva det er å vokse opp på bygda, og min livsgjerning var som kulturbærer for en av landets fremste grendekulturer. Intet kunne gjort meg lykkeligere! Men min livsgjerning ble tatt fra meg, småbruket mitt, herr Fossemøllens øyensten, ble til en parodi av den amerikanske drømmen, utklekt i hovedkvarteret til General Motors. Mitt hjerte gråter hver dag fordi småbruket mitt, kulturen min og min livsgjerning ble utslettet av moderniteten. 

- Fem knallartikler fra Toten: http://debatt1.no/fem-knallartikler-fra-toten/

2 liker  
Svar
Kommentar #3

Øyvind Holmstad

169 innlegg  580 kommentarer

Landsbyens rolle i bygda

Publisert rundt 1 måned siden

Med jordskiftereformen av 1859 ble klyngetunet utradert som livsstil i bygdenorge, en sosialøkologisk katastrofe. Det private eiendomsrettshelvetet, utformet av de amerikanske settlerne, med sin fortolkning av John Locke, William Blackstone m.fl., for å rettferdiggjøre ranet av de innfødte amerikanernes land, har erstattet klyngetunet og seinere grendekulturen. Settlernes ideologi og jordskiftereformen er opprinnelsen til det suburbane marerittet som er opphøyd til ideal av den moderne nordmann, hvor enhver sosialøkologisk tanke er kjetteri.

- Dyssekilde økolandsby – en kilde til inspirasjon: http://debatt1.no/dyssekilde-okolandsby-en-kilde-til-inspirasjon/

"Nordmenns store ideal er den ensomme eneboligen i kulturlandskapet,  en drøm som har rasert vårt rurale landskap, partert tusenvis av  gårdsbruk inklusive begge mine slektsgårder, og utradert skillet mellom  urban og rural kultur. Tilbake står en suburban søppelkultur, utklekt i  hovedkvarteret til General Motors, med formål å gjøre oss alle til  slaver av bilismen.

Å unnslippe det suburbane helvetet i et regelstyrt samfunn med profitt som alle tings mål og mening, kan synes like fjernt som et  besøk til vår nærmeste stjerne etter solen. Under over alle undre, litt  nord for København ute på halvøya Halsnæs,  finnes en liten landsby hvor de har unnsluppet maskinsamfunnet og skapt  noe organisk og levende. Dette er Dyssekilde økolandsby."

Det finnes knapt lenger idylliske norske gårdsbruk, de er partert og ofret til den suburbane bunkeren. Denne parteringen ødela min slektsgård i Hurdal, og med dette Norges bærekraftsdal, som må bestå av aksen Hurdals økolandsby, Knai Greenbelt og Hurdal Urbane Landsby. Uansett har bærekraftsdalen endt opp som et modernistisk grønnvaskingsprosjekt, slik at det ikke spiller noen større rolle.

Det var landsbyen som burde utgjort kjernen i bygdekulturen, og hva de har fått til i Dyssekilde økolandsby ved Torup er et vanvittig bra eksempel til etterfølgelse!

- A Visit to Dyssekilde Ecovillage: http://dyssekildevillage.blogspot.no/

1 liker  
Svar
Kommentar #4

Karl Øyvind Jordell

72 innlegg  68 kommentarer

I de dage, ikke Verdens grøde!

Publisert rundt 1 måned siden

Giants of the Earth kom først på norsk, som to bøker, med noenlunde felles tittel: I de dage – Fortælling om norske nykommere i Amerika (1924), I de dage – Riket grundlægges (1925, begge overs. til engelsk som Giants in the Earth, 1927). 

Kilde. Store norske leksikon, nettutgave

1 liker  
Svar
Kommentar #5

Mons Henrik Slagsvold

151 innlegg  2342 kommentarer

Livsstilsvalg.

Publisert rundt 1 måned siden
Åste Dokka. Gå til den siterte teksten.
Jeg bor i byen i leilighet

Og jeg bor i er gammelt tømmerhus på et småbtuk i skogkanten . Der har jeg og min familie  bodd i 35 år etter en lang ørkenvandring i byens asfaltveden og har ikke angret en time.

2 liker  
Svar
Kommentar #6

Heidi Terese Vangen

46 innlegg  1446 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden

Det hele kommer vel an på hva man flykter fra - eller søker seg til. Bylivet er mer abstrakt enn bygdelivet, det er mindre umiddelbart og av den grunn for mange også mer fremmedgjørende. Jobbene kretser gjerne rundt telefoner og datamaskiner: Fra hodet, gjennom ord og tall, til tastetrykk. I motsetning til rurale jobber der en større andel krever en mer utstrakt bruk av kroppen. Ikke bare i det betalte arbeidet, men alle som har flyttet fra en leilighet i byen til et hus, om enn bare i forstedene, merker det på kroppen; luking, måking, maling, osv. 

1 liker  
Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Marit Johanne Bruset kommenterte på
Barnløshet, eggdonasjon og urettferdighet
rundt 1 time siden / 156 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 2 timer siden / 4866 visninger
Tor Næss kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
rundt 2 timer siden / 11535 visninger
Petter Kvinlaug kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 2 timer siden / 682 visninger
Are Hegrand kommenterte på
Det er ikke morsomt lenger.
rundt 3 timer siden / 11535 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Hvor er vi kristne menn når kvinnene trenger oss?
rundt 3 timer siden / 98 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Se på film vår ånd forlate kroppen da vi dør
rundt 3 timer siden / 682 visninger
Søren Ferling kommenterte på
Shame Day (Homofilisme I)
rundt 3 timer siden / 4866 visninger
Les flere