Kommentar

Inkluderende nasjonalstolthet

Er det en motsetning mellom å ta vare på vår kultur og inkludere nye mennesker?

«Vi skal holde fast ved det som er norsk. Vi holder på å utvanne vår kultur hvis vi ikke er forsiktige.»

Denne advarselen kom fra kong Harald i jubileumsintervjuet med Aftenpostens Harald Stanghelle. Omtrent samtidig sto Siv Jensen på Fremskrittspartiets landsmøte og markerte at det er viktig å være stolt av det norske.

For noen år siden ville slike markeringer av nasjonal fortreffelighet vakt sterke reaksjoner. Det skjedde ikke denne gangen.

Inkludere. «Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige­, ­Somalia og Syria. Nordmenn tror på Gud, Allah, altet og ingen­-
ting», sa kong Harald i Dronningparken i fjor. Kongen kan ikke mistenkes for å lide av fremmedfrykt eller for å være ekskluderende.

Men det kan virke som han har følt behov for en liten kursjustering, for å si fra om at inkludering ikke skal gå på bekostning av å bevare nasjonal egenart.

De såkalte ekspertene Aftenposten intervjuet i sakens anledning, var samstemte i at kongen har uttrykt seg klokt. Ingen var kritiske. Er det alllmenn enighet om dette?

Nasjonal egenart. Vårt Land noterte denne uken at flere ­politikere snakker om kristne verdier­. Senterpartiets framgang tolkes også som et tegn på at ­nasjonal egenart er i vinden.

Samtidig kom det en meningsmåling som viser at nordmenn er blitt mer positive til innvand­rere. Det er altså ikke slik at større ­nasjonalstolthet med nødvendighet henger sammen med fremmedfrykt og ekskluderende­ holdninger.

Det perfekte uttrykk for norsk nasjonalstolthet er barnetogene 17. mai. Der svinger innvandrernes barn det norske flagget med minst like stor entusiasme som de etnisk norske. Bunadstett­heten er stadig økende, men samtidig er det plass til folkedrakter fra andre deler av verden.

Denne oppvisningen av ­nasjonale symboler forundrer ofte ­resten av verden, ikke minst våre svenske naboer. Der forbindes slikt med nasjonalsjåvinisme og krigersk nasjonalisme. Når det ikke er slik i Norge, skyldes det arven fra krigen. Den gjorde flagg, kongehus og nasjonalsanger til demokratiske og inkluder­ende symboler.

Norsk nok? Men er det nok å svinge det norske flagget for å være norsk? Kan innvandrerne noensinne bli virkelig norske?

Det ble rabalder da Asle Toje advarte mot utvanning av det norske i innstillingen fra Brochmannutvalget. Toje ble – i motsetning til kongen – oppfattet­ som ekskluderende. Delvis handlet det nok om at han brukte begrepet etnisk. Mange oppfattet det som at man ikke kan være norsk om man for eksempel har mørk hud.

Kongen snakket derimot om kultur. Og kultur kan man tilegne seg, selv om man skulle ha en annen bakgrunn. Skjønt, var det ikke nettopp det Toje problematiserte? Er det mulig å tilegne seg norsk kultur fullt ut uten å ha 
fått den inn gjennom generasjoner?

Hva er norsk? Å definere hva som er norsk kultur har vist seg vanskelig. Kulturministeren høstet latter da hun forsøkte seg med brunost. Siv Jensen supplerte brunosten med å kjøre SUV, uten at det traff så mye bedre.

Norsk kultur er nemlig mangfoldig, og nordmenn høyst ulike. Hva som er essensiell norsk ­kultur, er vanskelig å fange.

Dessuten er kultur alltid i endring. Men ikke helt fritt og forutsetningsløst. Det gamle spiller alltid med når det nye inkluderes, og det er i dette samspillet kulturen får sin egenart.

Den egentlige problemstillingen er derfor hvor mye og hvor rask endring vi tåler, og hvor mye av det gamle vi ikke kan oppgi uten at det oppstår brudd som ødelegger det samholdet en ­nasjon trenger.

Innvandring. Det er som oftest­ innvandring som diskuteres i denne sammenheng. Er den en trussel for norsk kultur, eller er den berikende?

Multikultur i den forstand at alle kulturer skal få bestå mest mulig på egne premisser, har få tilhengere. Begrepet forekommer mest som skjellsord eller stråmann. Vi som i alle år har argumentert for betydningen av vår kristne kulturarv, har i alle fall aldri vært mulitkulturalister.

Vår kulturelle egenart er et ­bidrag til verdens kulturarv. ­Ingen er tjent med at det genuint­ norske forsvinner. Og det er bare her i landet den kan tas vare på. Det er en erkjennelse også hos oss som ser positivt på innvandring.

Sekularisering. Norsk kultur­ har forandret seg svært mye ­siden jeg var barn for 60-70 år siden. Den største forandringen skyldes ikke innvandring, men sekularisering. Innvandringen har de siste tiårene snarere dempet forandringen. Religion – både islam og kristendom – har igjen gjort seg mer gjeldende.

Dermed blir toleransen for ­religion i vår sekulære kultur ­utfordret. Når Fremskrittspartiet­ går til angrep på jødisk religion, er det et tegn i tiden. Samtidig er det Frp som har noen av de sterkeste røster som taler for kristen kulturarv. Denne interne spenningen får vi nok se mer av.

Tredje vei. Mange spår at 
åpne eller lukkede grenser blir den nye skillelinjen i europeisk politikk.

Jeg trorkongen­ har pekt på en tredje mulighet: Ja til å ta vare på egen kultur kombinert med 
ja til å inkludere nye mennesker.

KOMMENTAR

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar