Sterris kosmetiske filosofi

Sminken må av. Vi må allikevel ikke la oss lure av Sterris samfunnsprosjekt. Det han og likesinnede (blant annet Andreas Wahl Blomkvist) bedriver er en kosmetisk filosofi. De vil fikse på samfunnet og mennesker, og forskjønne verden slik at deres våte drøm blir virkelig: overmennesket, det nye mennesket skapt i deres bilde. Men uansett hvor mange lag med kosmetikk de legger på, så må sminken innimellom av, og da viser det seg hvor langt hans drømmer har fjernet seg fra virkeligheten.

Abort er ikke et gode. Sterris prosjekt er virkelighetsfjernt. Hans imaginative tankeeksperimenter er nemlig i utakt med folks intuitive oppfatning og forståelse av virkeligheten, noe det siste krumspranget hans i debatten om Downs syndrom og abort beviselig understreker. Frem til nå har det, på tross av selvbestemmelsesretten, vært en gemen forståelse at abort, og valget kvinnen står overfor, uansett ikke er en god situasjon å være i. Denne alminnelige oppfatning sår Sterri og hans tilhengere tvil om. De snur på situasjonen og sier at dette er et gode for kvinnen, for da har hun mulighet til å velge bort syke fostre. Selv de argeste kvinnesaksforkjempere vil være sterkt uenige her, og ikke minst alle de kvinner som har stått i situasjonen. Uansett hvordan man snur og vender på det er valget om abort aldri et gode.

Drømmeboble. Sterri har ikke bare fjernet seg fra folks oppfatninger, han har også fjernet seg fra virkeligheten selv og svever i sin egen drømmeboble. Flere steder har han nemlig argumentert for at et foster inntil uke 20-21 i et svangerskap kun er et potensielt menneske, dette ut fra kriterier som han selv og hans egne drømmetydere har satt. Dette er igjen tankeeksperimenter som ikke har rot i virkeligheten, men fjerner tanken fra virkeligheten.

I Sterris drømmeverden er potensialitet tydeligvis det motsatte av aktualitet, og dermed synomymt med ikke-væren. Dermed kommer han til den konklusjon at det som potensielt er et menneske, ikke er et reelt menneske. I den virkelige verden derimot, hvor eksistens og essens; aktualitet og potensialitet; substans og aksidens uløselig henger sammen, er mennesket alltid aktuelt og potensielt samtidig. Det Sterri tar for potensielt, dvs. muligheter, er egentlig aksidensielle egenskaper. Disse forandrer seg med tiden. Noen ganger utvikler de seg kanskje ikke i det hele tatt. Han kan derimot ikke godtgjøre at disse egenskapene endrer substansen i mennesket, og heller ikke dets eksistens og aktualitet. Da måtte han i så fall begi seg ut på et helvetesprosjekt og dehumanisere samtlige som ikke har de egenskapene han definerer mennesket etter. Det er i møte med denne virkelighet hans drømmeboble sprekker. Samtidig vil jeg hevde at store deler av samfunnet lever i samme boble, men det hverken rettferdiggjør eller fritar filosofen fra å søke en sannhet som har rot i virkeligheten.

Våkn opp fra drømmen! La oss derfor håpe at han og hans likesinnede våkner fra drømmen og kan se virkeligheten slik den er. I stedet for å pynte på virkeligheten etter eget forgodtbefinnende burde de hjelpe oss å forstå den. Er det ikke det filosofen bør gjøre? Hvis ikke blir filosofien ubrukelig og noen ganger direkte skadelig. Hva Nitzsche og hans "overmenneske" førte med seg av elendighet har menneskeheten allerede fått smake på, og eplet faller ikke langt fra stammen.