Roald Nikolai Flemestad

5

Uten pavekulten, faller kirken fra hverandre. Men med kulten og lydighetskravet ender katolisismen i en blindvei.

Dette er pavedømmets «tragiske paradoks».

Publisert: 11. mai 2017  /  359 visninger.

Reformasjonsjubiléet har de siste uker foranlediget en debatt i Vårt Land om Luthers person og Den romersk-katolske kirkes institusjonelle legitimitet. Da dette er viktige anliggender av allmenn interesse, ikke minst innenfor det ekumeniske arbeide, tillater jeg meg å bidra med noen kirkehistoriske kommentarer.

Avviste ikke pavedømmet. I Vårt Land 24. april hevder Tor B. Jørgensen at Luther utviklet et paranoid forhold til paven som han anså som selveste inkarnasjonen av Antikrist. Det riktige i denne påstand er at Luther i De schmalkaldiske artikler fra 1537 gjorde gjeldende at pavedømmet er et menneskelig påfunn og at paven uten grunn gjør krav på å ha guddommelig myndighet til å styre ikke bare som øverste kirkeherre, men også som overherre over hele verden.

Disse urettmessige maktkrav får til følge at Luther stempler paven som Antikrist. Luthers språkbruk er kanskje ikke særlig diplomatisk, men hans argumentasjon er ikke av den grunn paranoide følelsesutbrudd. Heller ikke er ordvalget vilkårlig, idet omtalen av paven som Antikrist viser til pavens krav på å være Kristi stedfortreder. Pave Leo X hadde nemlig i 1520 ekskommunisert Luther nettopp under påberopelse av hans myndighet som Kristi stedfortreder. Denne selvforståelse snur Luther simpelthen på hodet, men han avviser ikke dermed pavedømmet som sådan. Mot pavens maktkrav anfører Luther med henvisning til konsilet i Konstans (1414-18) at pavens legitime oppgave er å sikre kirkens enhet i kampen mot kjetterne.

Konsiliarismen. Denne begrensede forståelse av pavedømmets autoritet kalles gjerne «konsiliarisme», idet konsilet hevdet sitt selvstendige mandat fra Kristus og avsatte tre konkurrerende paver for så å overgi embetet til en fjerde. Det opphøyde pavebildet som Luther så skarpt avviser, ble imidlertid første gang formelt gjort gjeldende av pave Eugen IV ved et senere konsil i Firenze. Som betingelse for å gi sin støtte i kampen mot tyrkerne forlangte han at Konstantinopel-patriarkatet skulle anerkjenne paven «som apostelfyrsten Peters efterfølger, Kristi sanne stedfortreder, hele kirkens overhode, alle kristnes far og lærer med uinnskrenket myndighet til å lede, regjere og styre den universelle kirke» (bullen Laetentur coeli 1439).

Pavens primatskrav. Dette universelle primatskrav ble så videreført ved konsilet i Trient (1545-1563), men når et klimaks ved Første Vatikankonsil da pave Pius IX gjør krav på også å være ufeilbarlig som kirkeleder. 
Pavens avgjørelser kan derfor ikke overprøves av andre kirkelige instanser. Senere skulle bullen fra konsilet i Firenze også innføyes i Det annet Vatikankonsils kirkekonstitusjon fra 1964. Derved er Luthers kritikk av pavens krav på å være Kristi stedfortreder fortsatt aktuell.

La det også være sagt at den konsiliarisme som Luther her anfører som alternativ, fremdeles holdes i hevd i ortodoks og gammelkatolsk teologi (herunder også Den nordisk-katolske kirke) som viderefører den udelte kirkes tro i det første årtusen.

«Romersk» som identitet. Når så Haavar Simon Nilsen i Vårt Land 25. april skriver at «det ikke er arroganse å løfte fram sitt lærefundament, men naudsynt for eigen identitet», må man gi ham uforbeholdent rett.

Ikke desto mindre må andre ha lov til kritisk å spørre om hva denne selvforståelse faktisk innebærer. For dem som ikke tilhører Den romersk-katolske kirke, er det forbløffende å forstå at Den nikenske trosbekjennelse ved Tridentinerkonsilet ble utvidet med «romersk» som et femte kjennetegn på kirken. Det gjør det ikke mindre anstøtelig at tilsvarende formuleringer opprettholdes i Det annet Vatikankonsils kirkekonstitusjon.

Den åpenbare persondyrkelsen av paven virker simpelthen naiv. Jesuitten Robert Bellarmine, som utformet papalismen etter konsilet i Trient, gjorde gjeldende at «Kristus er nærværende i sin vikar, paven, på samme måte som da han levde blant menneskene i sitt jordeliv».

På lignende måte ble paven under Første Vatikankonsil omtalt som «menneskehetens visegud». «Guds sønn er blitt inkarnert tre ganger; i jomfruens skjød, i nattverden og i Vatikanets eldste». Videre: «Når paven mediterer, er det Gud som tenker i ham». Forestillingen om paven som Kristi ufeilbarlige stedfortreder aktualiserer unektelig Haavar Simon Nilsens anliggende at «økumenikken må logge så djupt at ein klarer å samtale om skilnadene på dei fundamentale aksioma».

Pavedømmet som problem. Samtidig blir samtalen ikke gjort lettere ved at pavedømmet idag er kilde til stor uenighet innad i Romerkirken. Den indre splittelse i kirken var tydelig allerede under Annet Vatikankonsil. Striden den gang gjaldt hvorvidt kirken fortsatt skulle underordnes pavens såkalte universal-jurisdiksjon eller om pavens tjeneste omvendt skulle innordnes i kirken som biskop i Roma. For å sikre pavedømmets fortsatte autoritet skrev pave Paul VI en såkalt «forklarende note» som førte til et uavklart kompromiss, idet 
paveforståelsen fra konsilet i Firenze ble supplert med alternative formuleringer som tilslørte den saklige uenighet. Denne manglende avklaring betyr at det monarkiske pavedømme ikke bare fortsetter som før, men også at den indre strid varer ved.

Et synlig uttrykk for dette var den tilspissede debatten på nittitallet mellom kardinalene Walter Kasper og Joseph Ratzinger om en bibelsk begrunnelse for pavedømmet. Til nå er det ikke lyktes å forankre pavedømmet i den kirkeforståelse som vi finner i de paulinske brev, den såkalte communio ekklesiologi.

Det paradoksale i dagens vanskelige situasjon er at pave Frans benytter den autoritet som tilfalt embetet ved Første Vatikankonsil til nå å gjennomføre de forhåpninger som ikke er blitt virkeliggjort etter Det annet Vatikankonsil.

I denne situasjon har fire fremtredende kardinaler nylig stilt kritiske lærespørsmål til pave Frans som denne unnlater å besvare. Konflikten innad i Vatikanet kan for tiden se ut til å virke lammende på «systemet». Allerede for snart 40 år siden karakteriserte den ortodokse teolog Alexander Schmemann pavedømmet som et «tragisk paradoks», idet han anførte at uten absolutt lydighet til paven, uten kulten av paven, faller kirken fra hverandre. Men med kulten og lydighetskravet ender katolisismen i en blindvei.

Paradokset blir ikke mindre ved at pave Johannes Paul II i et hyrdebrev fra 1995 innbyr til en radikal fornyelse av såvel ekumenikken som pavedømmet ved å innby til kristen enhet på basis av den udelte kirkes tro i det første årtusen (Ut unum sint 55, 61). Dermed åpner paven seg ikke bare for den konsiliarisme som Luther bekjente seg til i De schmalkaldiske artikler, men en slik ekumenisk nyorientering vil også kunne tjene som en befrielse fra det monarkiske pavedømme.

Roald 
Flemestad

Biskop i Den nordisk-katolske kirke

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Eirik A. Steenhoff

22 innlegg  461 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden

Ja, det finnes kanskje en spenning her, mellom paveprimatet og konsiliarisme. Min motpåstand er like fullt  at det er en spenning Kirken har levd og fortsetter å leve godt med.

1 liker  
Kommentar #2

Hallvard Thomas Hole

29 innlegg  237 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden

Pave Frans står helt klart for en videreføring av de tanker som Johannes Paul II uttrykte i Ut unum sint. I sin første apostoliske ekshortasjon Evangelii Gaudium minner han på at lite er oppnådd med tanke på å åpne for nye tanker omkring pavedømmet (se nr 32). Han går så langt som å si at pavedømmet trenger en omvendelse, fordi den sentralisering som har skjedd har gjort både Kirkens indre liv og hennes misjon mer komplisert.

Mest leste siste måned

Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
18 dager siden / 2572 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
17 dager siden / 2295 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
13 dager siden / 2236 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
27 dager siden / 2109 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
11 dager siden / 1952 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 1477 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
27 dager siden / 1437 visninger
Sjamanen, prinsessen og premissene
av
Vidar Mæland Bakke
13 dager siden / 1426 visninger
Menn uten make
av
Vårt Land
21 dager siden / 1171 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere