Jeg har ønsket å løfte frem de mange ulike motivene for å tro – for motiver har selv den frommeste helgen.

KJELL A. NYHUS SPØR MEG om jeg ikke nå må mene at all teologi er semantiske øvelser, når jeg ikke lenger tror at Gud finnes. Det var et godt spørsmål. Nei, jeg mener ikke det. Det ville være rimelig arrogant om jeg, fordi jeg selv ikke tror lenger, dermed ­mener at all teologi er tåkeprat. Men jeg har kanskje blitt mer oppmerksom på kriteriene for å bedømme ulike typer teologi?

En stor del av den systematiske teologien bruker et påståelig språk, og forklarer hvem eller hva Gud er: Gud er kjærlighet, Gud er treenig, Gud er frelser, Gud er trøstens Gud og så videre. Dette er jo bibelsk ­tankegods, men slike påstander om Gud må brukes med klokskap og edruelighet. Her bør teologen stå i en kontinuerlig ­dekonstruksjon av sin egen teologi slik at ikke teologen påfører andre mennesker sine egne oppfatninger om Gud.

Lek med genitiv. Det er for mange ­spekulative gudsabstraksjoner som svever rundt i fagteologiske bøker. Nyhus brukte en slik type retorikk selv, og skrev at vi ikke skulle søke «Guds trøst», men heller «trøstens Gud». Det er, slik jeg ser det, kun en lek med genitiv. Den apofatiske teologien er egentlig like påståelig, og selv om den dekker seg bak en rekke negasjoner, er også denne type teologi lukkende: Gud er ikke slik og slik. Om Gud finnes så går vel han eller hun utenpå både språket og negasjonene av språket? I møte med så store mysterier som Gud er vel det beste å tie?

Men som prester kan man ikke søke tausheten hele tiden, det forstår jeg. Samtidig: Få mennesker søker tydelige teologiske svar fra presten. Jeg merket selv, da jeg var prest, at de troende som kom i sorg og fortalte om gudsfraværet fant en slags trøst, ja lettelse, i at heller ikke presten hadde gode teologiske svar på det de opplevde. «Jeg vet ikke, og det plager meg å ikke vite, men la oss snakke om det», kan oppleves mer sannferdig enn «Du har ikke tenkt på om du har et usunt gudsbilde?»

Sunnere gudsbilder. I møte med mennesker i troskriser nytter det sjelden å peke på sunnere gudsbilder. Modum bad har lang erfaring på dette området, og behandlingen er like gammel som diakonien: Omsorg og lyttende medmennesker kan sakte hjelpe den andre til å se seg selv i et nytt lys. Dette tar lang tid, kanskje mange år. Kanskje får den sorgfulle troen igjen, kanskje ikke.

Hele denne diskusjonen begynte med hva troen i et kristent menneske er for et fenomen, dersom en kristen kan slutte å tro. Hva er tro, sett fra et psykologisk perspektiv som også rommer menneskets dypeste behov, lengsler og begjær, uavhengig av livssyn?

Motiver for tro. For Nyhus virker det som om hans tro er et sett med briller, eller et fortolkningsgrep som han legger over alle erfaringer og fenomener. Det vil jeg aldri betvile, om han sier det er slik. Men jeg ønsket å løfte frem de mange ulike motivene for å tro (uavhengig av religion) – for motiver (bevisste, ubevisste) har selv den frommeste helgen. I siste instans er vi alle mennesker, enten vi tror på en gud ­eller ikke. I religionspsykologien kan troen også være mer enn en fortolkningsmodell: Troen er knyttet til det dypeste menneskelige begjær etter trøst, håp og eksistensiell mening. Gud blir en garantist for et mer meningsfullt liv.

Troen er i så måte også (men ikke nødvendigvis bare) noe den troende selv konstruerer og fyller med mening. Og om ­dette er tilfellet, er det slett ikke rart om troen kan bli borte, hvis den ikke lenger tilbyr deg trøst og mening, helt uavhengig av det gudsbildet du opererer med.

Truende tanke. For noen troende er det kanskje truende å åpne opp for tanken på at troen ikke først og fremst er «en gave fra Gud», likevel, men at troen kan skyldes langt mer verdslige motiver? Det forstår jeg i så fall. Men uinteressant blir det aldri, selv om det kan virke truende.

Eskil Skjeldal

Teolog