Verdidebatt

Menneskeverd under press

Menneskeverdet er ingen fiksjon, så lenge det begrunnes ut fra vår kroppslige sårbarhet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ingen fiksjon. Andreas Wahl Blomkvist tar feil når han hevder at menneskeverdet er en «fiksjon», nemlig en «fiktiv tro» som vi kun har blitt «enige om». Grunnen er at menneskets verdighet kan defineres, begrunnes og praktiseres på en rekke måter. Motsatt Blomkvists påstand, kan menneskeverdet forankres i det fysiske, biologiske eller psykologiske, slik som vår kroppslige sårbarhet.

Henrik Syse er derfor inne på noe vesentlig når han spør: «Selv om man skulle se menneskeverdet som et resultat av en menneskelig overenskomst, er det dermed gitt at vi kan relativisere eller overse det?» Videre kan menneskeverdet forsvares ut fra dets moralske rekkevidde, selv om det er basert på noe så konkret som egen kroppslig sårbarhet. Eller oppstod i en historisk kontekst i kjølvannet av verdenskriger og folkemord, og dermed springer ut av erfaringen med krenkelser av vår sårbarhet.

Fullverdig liv. Bakgrunnen for Blomkvists påstand er Aksel Braanen Sterris følgende uttalelse: «De som har Downs, vil aldri kunne leve fullverdige liv, uansett hvor mye vi som samfunn legger til rette for det.» Ikke overraskende skapte utspillet mye debatt om alt fra abort og sorteringssamfunn, Downs syndrom og nedsatt funksjonsevner, ytringsfrihet og hatytringer til akademisk frihet og forskningsetikk. Og ikke minst har spørsmålet om menneskeverdet stått sentralt.

Morten Magelssen var tidlig ute med kritikk av Sterri for ikke å ta høyde for det viktige skillet mellom menneskeverd og livskvalitet. Dette går ut på at vi kan snakke om «svekket livskvalitet (…) uten at det på noen måte rokker ved ditt menneskeverd og rett til liv.» Dermed blir Sterris opprinnelige uttalelse problematisk, siden han setter strek over noen menneskers iboende verdighet på den ene siden, og vår subjektivt erfarte så vel som objektivt målbare livskvalitet på den andre.

Senere har Sterri beklaget formuleringen, og sagt seg enig med Magelssen. Og har dessuten uttalt følgende: «La meg være helt klar: Et liv med Downs syndrom er verdt å leve.» Og videre: «Jeg mener heller ikke at deres liv er uten verdi eller har lavere moralsk status.» Er diskusjonen dermed over, siden Sterri ikke lenger avviser at også personer med nedsatte kognitive evner eller funksjonshemminger har menneskeverd? Eller er det fortsatt ubesvarte spørsmål, så lenge han forklarer at «[p]åstanden min trenger en begrunnelse i en dypere filosofifaglig vurdering av hva som er et godt liv»?

Hva er så en slik dypere filosofisk begrunnelse for menneskeverdet hos Sterri og Blomkvist? Sterri er inspirert av nytteetikk, og særlig Peter Singer. Dermed avviser han et iboende menneskeverd. Handlinger er snarere moralske når de maksimerer sine konsekvenser for flest mulig. I tillegg er Sterri hedonist, når han forsvarer at minst mulig smerte og mest mulig glede er målet for et godt liv. Hvor dette vurderes ut fra graden av kognitive evner og individers selvstendighet. Videre er Sterri effektiv altruist, som han begrunner ut fra fornuft og rasjonell argumentasjon fremfor følelser. Og han er transhumanist, og ønsker å stadig forbedre mennesket.

Moralsk likt. Det er viktig å se til menneskerettighetene, som Jan Grue påpeker i sin kritikk av Sterri. Hvor både FNs menneskerettigheter og FNs konvensjon for funksjonshemmedes menneskerettigheter er moralsk basert på anerkjennelsen av iboende verdighet, slik det formuleres allerede i innledningen. Det betyr at vi må finne frem til moralsk relevante egenskaper som deles av alle mennesker, inkludert funksjonshemmede. Opplagt er Sterris forslag om egenskaper som rasjonalitet, autonomi eller kognitive evner utilfredsstillende svar.

Anerkjenne sårbarhet. I stedet bør vi forankre menneskeverdet i noe alle faktisk deler: Sårbarhet – som er medfødt og kroppslig. Livet kan således beskrives som en eksistensiell graf: Vi kan i større eller mindre grad så vel som over kortere eller lengre perioder bli syke, være funksjonsnedsatt eller døende. Og dette gjør oss eksistensielt avhengige av hverandre. Den daglige kampen for anerkjennelsen av verdigheten er dermed en beskyttelse av vår sårbarhet mot andres nedverdigelse.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt