Verdidebatt

Like sant som jeg er virkelig

Selv om man skulle se menneskeverdet som et resultat av en menneskelig overenskomst, er det dermed gitt at vi kan relativisere eller overse det?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Andreas Wahl Blomkvist skriver i Vårt Land (4. mai) at det iboende menneskeverdet og retten til liv er «en fiksjon», noe vi mennesker har funnet på. Ingen steder i vår ­fysiske, biologiske eller psykologiske verden finner vi dette verdet eller en slik rett, sier han. Så hvorfor skal vi la en ren fiksjon stoppe oss fra å hindre lidelse?

Det er mange grunner til å stille seg ­undrende til denne argumentasjons­rekken. Ja, det er riktig at menneskeverdet kan sies å være noe vi mennesker er blitt enige om, selv om mange av oss samtidig tror at det er noe som er gitt oss, av naturen eller av Gud, og dermed slett ikke noe vi kan avskaffe eller se bort fra.

Overenskomst, hva så? Men selv om man skulle se menneskeverdet som et resultat av en menneskelig overenskomst, er det dermed gitt at vi kan relativisere eller overse det?

Blomkvist er formodentlig selv del av en rekke menneskelige overenskomster: Vennskap, kjærlighet, jobb, statsborgerskap. Vil han velge å kalle også disse for rene fiksjoner som man godt kan se bort fra, dersom noen truer med å ødelegge dem i hans liv – for slik kanskje å øke den totale lykken i samfunnet?

Faktum er at dersom slike bånd og praksiser ikke anerkjennes og holdes for å være både virkelige og forpliktende, faller samfunnet sammen. De er i realiteten mye viktigere enn en rekke fysiske, målbare fakta, og de utgjør noe langt mer enn tilfeldige påfunn.

I skyggen av to verdenskriger. Da ­Eleanor Roosevelt og hennes komité skulle­ skrive utkastet til FNs Verdens­erklæring om Menneskerettighetene i 1948, skrev de i skyggen av to verdenskriger, totalitære diktaturer og masseutryddelse. Det var derfor de insisterte på menneskets «iboende verdighet» som selve grunnmuren. De fant igjen denne tanken i en rekke livssyn, og de mente den kunne begrunnes og opprettholdes med basis i flere forskjellige kulturer og tro. Ikke minst viktig var tanken om verdigheten til den som er annerledes og den som er svakest. Ingen skal få bestemme at ett liv har menneskeverd, mens et annet ikke har det. Konsekvensene av en slik tenkning hadde man så altfor tydelig sett konsekvensene av.

Jeg innser at Blomkvists ønske formodentlig er at vi skal bekjempe unødig ­lidelse, og at vi må passe på at tankekonstruksjoner ikke kommer i veien for det. I likhet med Aksel Braanen Sterri ønsker han – heldigvis og selvfølgelig – ikke å skade allerede fødte individer med kroniske lidelser eller syndromer.

Gradering. Den argumentasjonen Blomkvist og Sterri legger seg på, ligger imidlertid faretruende nær en gradering av menneskeliv og livskvalitet utfra kriterier om lykke, kognitive funksjoner og fravær av sykdom. Når Blomkvist altså legger til at menneskeverdet er en fiksjon som kommer i veien for å kunne ta kloke valg om hvilke mennesker som helst bør bli født, nærmer vi oss et resonnement med nedverdigende og potensielt livsfarlige konsekvenser.

Men Blomkvist vil kanskje lure på hvorfor man skal høre på slike advarsler. For i hans øyne er de vel bare fiksjoner, de også?

Henrik Syse

Filosof, Institutt for fredsforskning (PRIO) 
og Bjørknes Høyskole

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt