Vielsesliturgi: Ikke bare Kirkelovens § 11

Når det gjelder kirkelovens bestemmelser om menighetenes rett til selv å avgjøre hvorvidt nye liturgier skal tas i bruk, har hovedsiktet med den paragraf det gjelder kommet noe i bakgrunnen.

For her dreier det seg ikke først og fremst om tolkningen av en paragraf - selv om det kan komme til å bli det sentrale i en eventuell rattssak. Og om hvorvidt Kirkemøtet har overtatt Kongens prerogativ i liturgisaker.

Saken er større enn som så: Det gjelder selve den lutherske kirkeforståelse, nedarvet fra reformasjonen, om hva kirken egentlig er.

Reformasjonens arv innebærer en ettertrykkelig omkalfatring på pavedømmets hierarkiske kirkeordning med pave, kurie og biskoper som menighetenes suverene herrer og herskere.

Med en ny (egentlig gammel) forståelse av det alminnelige prestedømmet og menighetene som stedet der kirkelivet utfolder seg, blir de "høyere" instanser plassert i tjenesteroller og ikke herskerroller. Menighetene får autoritet til både å prøve og eventuelt avvise instrukser eller lærer som måtte komme fra de nevnte instanser.

Det er denne kirkeforståelsen det nå står om.

De som hevder kirkemøtets suverenitet, har forlatt vår kirkes grunn og åpner for et nytt pave- eller kirkemøteregime som ikke hører hjemme i en evangelisk-luthersk kirke.

Dette er mer alvorlig enn de fleste (proster og biskoper) synes å være klar over.

Legg § 11 litt til siden og repeter det dere lærte i studietiden om kirkens grunn og egenart!

Så kan dere ta paragrafen frem igjen.