Kommentar

Sekten er verst

Vi vet ikke hva vi har før vi mister det. The Handmaid’s Tale minner oss på hvor skjør friheten vår kan være.

Dagen etter at Donald Trump ble valgt til president, føyk The Handmaid's Tale oppover på bestselgerlistene i USA. Margareth Atwoods roman fra 1985 handler om et totalitært samfunn kontrollert av kristenfundamentalister, der kvinnene som fortsatt er fruktbare, blir gjort til rugemaskiner for overklassen. Boka har blitt lest som et pessimistisk frampek til et samfunn med Trump som president, og under kvinnemarsjen i Washington D.C. tidligere i år ble en kvinne avbildet med skiltet «Make Margareth Atwood fiction again».

Bekmørkt

Nå har romanen også blitt TV-serie. The Handmaid's Tale er en bekmørk fortelling, vond og vanskelig å se på, men samtidig skremmende­ godt laget. Det aller skumleste­ er at den ikke er absurd nok til å avfeies som totalt urealistisk. I stedet blir serien marerittet du aldri håper vil gå i oppfyllelse.

Vi vet ikke helt hva som skjedde­ da den kristne sekten tok over USA. Men vi ser at ­hoved­personen Offred (glimrende spilt av Elisabeth Moss) hadde et annet og friere liv tidligere. Da het hun June, hadde mann og barn og jobbet i forlagsbransjen.

I Gilead har de fleste kvinnene blitt infertile. De få kvinnene som fortsatt er fruktbare, blir satt til å skaffe barn til familier med høyere status.

Først blir the handmaidens, slavekvinnene, indoktrinert og disiplinert på et eget senter. De har alle feil: Vært utro, er lesbiske­, blitt voldtatt. Og hvem er det sin skyld? «Hennes skyld, hennes skyld,» messer kvinnene i kor. Slik innprentes de med en kollektiv skam.

Bot

Men Gud har gitt dem en mulighet til å gjøre opp for seg. Fruktbarheten er en gave. Ved å gi en annen kvinne et barn, kan de gjøre bot for syndene. Sekten bruker Bibelen som begrunnelse. Rakel kunne ikke få barn, og ga Jakob slavekvinnen Bilha. «Hun kan føde på mine knær, så jeg også kan få barn ved henne,» sa Rakel til mannen sin.
Hver eneste gang den såkalte «seremonien» blir utført, leses denne teksten høyt fra 1. Mosebok. Offred tar så plass mellom knærne til fru Waterford, kvinnen hun tjener. Mannen trenger så inn i Offred samtidig som han har øyekontakt med kona. En syk, rituell voldtekt, som ingen av partene finner glede i.

Uten protest

Seriens veksling mellom kontrollregimet Gilead og Offreds liv som fri kvinne, skaper en foruroligende kontrast. Vi får se hvordan kvinnene­ gradvis mister rettighetene sine når fundamentalistene tar over samfunnet. Først sperres bankkontoene. Deretter kommer væpnede vakter inn på kontoret og forteller at kvinnene ikke lenger får lov til å jobbe. Mennene står stille og ser på. Sjefen beklager, men sier han ikke kan gjøre noe.

Hvorfor er det ingen som 
reagerer? At samfunnets grunnleggende verdier kan inndras på et øyeblikk, uten at noen protesterer, er en skremmende tanke­. Det er også en vekker. Hvor 
mye av uretten som skjer i 
verden i dag, engasjerer vi oss egentlig i?

Kan skje

Margareth Atwood er født i 1939, året 2. verdenskrig brøt ut. Hun vet at et etablert samfunn kan endres over natta. «Alt kan skje overalt, under de rette omstendighetene,» skriver hun i et essay i New York Times. I et annet intervju forteller forfatteren at hun var nøye med kun å beskrive grusomheter mennesker allerede har utført gjennom historien.

– Vi tenker på framskritt som en rett linje som alltid går opp­over. Men sånn har det aldri vært. Du kan tro at du lever i et liberalt demokrati, og så bang – 
så ­befinner du deg i Hitler-
Tyskland. Det kan skje veldig plutselig, sier Atwood til The Guardian.

Frihet

Bildet av Donald Trump omgitt av en gjeng mannfolk som signerer en lov som innskrenker kvinners tilgang på reproduktiv helsehjelp, viser at skremmebildet serien tegner, ikke er så langt unna som vi liker å tro. At rike kvinner i vesten bruker fattige kvinner som surrogatmødre, er også en åpenbar parallell.

Men noe av det mest skremmende med fortellingen er ikke de brutale overgrepene, den ­totalitære kontrollen eller det forvrengte bibelsynet. Det er alle menneskene som lar det skje, fordi de er for feige eller for sløve til å gjøre noe med det.

I dag – på frigjøringsdagen – er The Handmaid's Tale en brutal påminnelse om at friheten våre forgjengere kjempet for, ikke må tas for gitt. For vi vet ikke hvor mye frihet vi faktisk har, før vi har mistet den.

Les mer om mer disse temaene:

Ane Bamle Tjellaug

Ane Bamle Tjellaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar